66644_430342370391391_1636844681_n.jpg

Et liv på korte baner - 6

195: Loss of License / Personalkasko

Min permisjon fra Widerøe's Flyveselskap AS i Bodø, var i ferd med å løpe ut. Jeg var nemlig permittert fra Widerøe's Flyveselskap AS og Twin-Otter-operasjoner med utgangspunkt fra Bodø Lufthavn, for å virke som først styrmann og ganske hurtig kaptein og noe senere sjefsflyger ved selskapet Norsk Air AS , som Widerøe hadde kjøpt opp og omdøpte til Widerøe Norsk Air AS. Det var to av oss som ble overført fra moderselskapet for å bidra til at de to organisasjonene kunne "harmoneres". Den andre var Hallstein Jacobsen, som bor på Nøtterøy. I hele perioden siden vi kom til Tønsberg og det som senere skulle hete Widerøe Norsk Air AS med base ved Sandefjord Lufthavn, Torp, var jeg særdeles plaget av problemet med øynene, altså det som på fagspråket blir kalt iridosyklitt eller regnbuehinnebetennelse på norsk. Jeg hadde flere og ganske så kompliserte og langvarige  sykehusopphold i perioden sommeren 1990 og fra til 1994-5, og var under konstant overvåking og utredning av Legenemda for Flygere under ledelse av Dr. Per Årva, som var indremedisiner og i sin tid utdannet i Göttingen i Tyskland.  Jeg må innrømme ikke å ha særlig lyst til å gå tilbake til å fly Twin Otter igjen, da Widerøe ga meg beskjed om at jeg skulle tilbake til Bodø. Jeg hadde i lang tid begynt å oppleve engstelse ved flyging i dårlig vær, noe som ikke ble gjort bedre av stor bruk av medisinen Prednison og/eller Prednisolon, som har et meget omfattende register av bivirkninger, også psykiske, noe jeg altså var "utsatt" for.

195a
Derfor var beslutningen Per og jeg kom fram til på basis av den omfattende evaluering som var gjennomført, ikke så vanskelig, jeg ble overført til å bli en såkalt "Loss-of-License-Case", som praktisk betyr at min flygerkarriere var over. Endringen i status betydde at forsikringen man har når man er ansatt i Widerøe kom til utbetaling, noe som betød at Liv og jeg kunne skilles i minnelighet og uten de store konflikter. Det har da også betydd at Liv kunne begynne en ny epoke i livet. Vi delte derfor eiendommen på Ringshaug i to dele, solgte det huset vi hadde bodd i og Liv bygget en enebolig på den fraskilte tomta. Selv valgte jeg å flytte til Drammen, og leide en mindre kjellerleilighet i Svaleveien 16 på Konnerud i Drammen, og begynte et nytt liv. På mange måter kan man josi at når jeg da havnet på Konnerud, så var ringen på en måte sluttet. Det var jo der minfar og mor tilbragte mye av sin tid i sine unge år, da de hadde ei hytte der i flere år.

 

196: Olsen Norge AS

Dette var aksjeselskapet jeg etablerte for å skape rammen omkring aktiviteten med GPS World Skandinavia.
 

197: LandDak AS, Finn Arne Bøe

På sydsiden av der vi bodde på Jareteigen, Barkåker, lå det en eiendom hvor familien Bøe bodde. Fruen i huset var sykepleier og Finn Arne husfar, jobbet for Televerket og drev med oppmåling og utarbeidelse av kartmateriale.. De hadde (så vidt jeg husker), en datter på omtrent samme alder som Thomas. Vi fikk etter hvert ganske god kontakt med de. Finn Arne var en røslig kar, men bar nok på en del usikkerhet rent personlig. Han kunne virke sjenert og noe tilbakeholden, men vi fikk som sagt ganske god kontakt. På den tiden var Televerket i oppløsning sånn som vi kjente det den gangen, privatiseringsbølgen hadde også nådd Norge, flere og flere offentlige  institusjoner ble oppdelt, frasolgt og endret sitt eierskap. New Public Management og nyliberalismen begynte å "ta fatt" for alvor. I forbindelse med oppdelingen av Televerket, ble en rekke oppgaver "utlicitert" (dansk), og som betyr at oppgaver ble lagt ut på anbud. Finn Arne fikk en sluttpakke som også inkluderte at han kunne få overta ansvar for kartlegging av telekabler i området, hvis han etablerte et selskap og ansatte den nødvendige arbeidskraft.  Og den etableringen skulle jeg hjelpe ham med.

(Finn Arne bor nå i Thailand)

 

198: Skilsmisse, flytting til Drammen

Det hadde skrantet i forholdet mellom Liv og meg lenge, noe som ble enda tydeligere etter vi hadde flyttet sørover. Det var i hovedsak Liv som ville flytte sydover fra Bodø. Selv var jeg innstilt på å fortsette å bo der, men følte også et økende behov for forandring og muligheten kom så via de kontraktene Widerøe hadde med FN og Norad, i henholdsvis Tanzania og Nepal. Jeg søkte og fikk faktisk tilbud om begge posisjoner. Det var også på denne tiden Widerøe kjøpte selskapet Norsk AIR AS med base ved Sandefjord lufthavn, Torp (ENTO/TRF). Det skulle tilsettes et par flyere fra moderselskapet i forbindelse med overtakelsen. Jeg søkte og fikk også den jobben. Og da Nina på den tiden ikke hadde det så enkelt på skolen og i sitt vennemiljø, valgte Liv og jeg å satse på Sandefjord. Derfor startet vi med å lete etter hus i området Tønsberg – Sandefjord på vårparten og forsommeren 1990. Jeg mener det var ute i august når vi hadde funnet et sted vi ønsket å satse på, det ble  Hortensveien 191 ved Barkåker, drøye 8 km rett nord for Tønsberg sentrum. Mye av årsaken til skilsmissen lå i den diagnosen jeg først skulle få stillet når jeg kom til Danmark, nemlig bipolar lidelse eller manisk depressiv lidelse, og de hendelser som dette hadde ført til og skulle medføre.

198a
Lidelsen førte til oppstemthet og stor og ofte urealistisk tro på egne evner og muligheter. I vårt forhold var det spesielt i det økonomiske som bidro til stor engstelse hos Liv og som førte til at hun etter hvert følte hun ikke kunne leve med usikkerheten. Jeg tror nok at hun hadde hatt en skilsmisse i tankene ganske lenge, men at hun ville holde ut inntil min mor hadde forlatt oss, noe hun gjorde 2. juledag 1995. Tidlig neste år meddelte Liv at hun ønsket å skilles. Jeg hadde foretatt økonomiske disposisjoner i forbindelse med næringsvirksomheten, som jeg ikke hadde informert henne klart nok om. Da Liv besluttet at hun ville skilles, bestemte jeg meg for å flytte tilbake til Drammen. Liv skulle beholde eiendommen i Opalveien på Ringshaug utenfor Tønsberg, som vi hadde flyttet til et års tid tidligere. I forbindelse med skilsmissen overtok Liv eiendommen, som hun  senere delte oppopp i to tomter, solgte unna det gamle huset og halvparten av tomta, og bygde seg en liten enebolig på den andre halvdel.


199: Fra Hortensveien 191 til Opalveien 13
Årsaken til at vi valgte å selge på Jareteigen og flytte ned til Opalveien på Ringshaug, var i hovedsak at Liv som ønsket å komme nærmere havet, noe jeg heller ikke hadde noe mot. Jeg har alltid likt meg nær og på hav og fjord. Liv følte altså en lengsel tilbake til havet, så avgjørelsen var ikke vanskelig. Dessuten var naboforholdene på Jareteigen nokså vanskelige, da vi på den ene siden hadde en nabo som var en "anerkjent" smugler og naboer på den andre siden, som ikke ville ha kontakt. Men ett hus lenger ned hadde vi naboene Finn Arne & Marit Bøe, og de fikk vi etter hvert god kontakt med (se avsnittet: "Landak AS, Finn Arne Bøe, ovenfor). 

200: Forlagshuset Anno AS   

Sjøbodkoret var en fantastisk periode i mitt liv. Kreativt og lærerikt, sosialt og givende. Dirigenten i de fleste av de fem årene jeg var med, var den kjente sangskriver og artist Lars Bremnes, lillebror til Kari og Ola. Videre var den kjente musiker og arrangør Petter Anton Næss ofte med til å arrangere konserter når det sto på programmet, et fyrverkeri av en mann.

200a
Men, det var hverken Sjøbodkoret eller dirigenter dette avsnittet skulle handle om, men om hva som skjedde som et resultat av noen jeg traff i koret. Jeg sang tenor der, og i rekka vår var det en mann ved navn Sigurd Fjeld. Han drev et lite, en-manns reklamebyrå i Tønsberg og hadde kontor i bygget litt lenger hen av Ringveien enn Biltema i Tønsberg. I dag ser det ut som om bygget står tomt. Sigurd på sin side, hadde en far som hadde vært typograf og som døde på den tiden vi var i koret, og som hadde etterlatt Sigurd et originalmanuskript trykket ved Børsens Boklade i København i 1777. Boken var en beretning skrevet av presten Jens Müller, som opprinnelig var dansk fra øya Fyn. Han ble "dirigert" til Norge og embete i Tønsberg av Kongen av Danmark-Norge, Christian VII.  Etter noen år i Norge valgte han å skrive en beretning om sitt embete og om folket i by og omegn, stilet til sin konge.

200b
Beretningen ble utgitt som bok på Børsens Boglade (også kalt Børsens Bogboder). Beretningen må han ha lagt mye arbeide i. Journalister i Tønsberg Blad vurderte i sin tid boken til å være den første journalistiske beretning om Tønsberg, og har derfor stor, historisk interesse. Sigurd og jeg diskuterte lenge og ofte hvordan det verdifulle manuskript kunne få en mer prominent plass i den litteratur som omhandlet Tønsberg, en diskusjon som endte med at vi ville foreslå for Tønsberg Kommune at det ble produsert en bok i begrenset opplag, som gave til utvalgte i forbindelse med byens 1125-års jubileum i 1996. Formatet skulle være sånn som boken nå ser ut og derfor ble fotograf Bjørn Harstad fra Nøtterøy rekruttert og sidene i originalmanuskriptet til Jens Müller avfotografert. For å danne en ramme om hele prosjektet valgte vi å etablere et aksjeselskap ved navn Forlagshuset Anno AS og selskapet engasjerte så trykkeriet Cicero AS, til å forestå det trykktekniske. Selv begynte jeg å oversette den gotiske skriften som var brukt i manuskriptet, en ganske så omfattende jobb. Dessverre fikk jeg ikke være med på den aller siste delen av prosjektet. Skilsmissen kom i veien.

 

201: Myrvang Reklame AS, Kobbervikdalen, Drammen

I forbindelse med det tidligere nevnte prosjekt angående utvikling av GPS World Skandinavia, kom vi i kontakt med et reklamebyrå i Kobbervikdalen i Drammen (Gråterudveien 5, 3036 Drammen), drevet av en som het Ole-Jørgen Myrvang. Han hadde drevet i bransjen i mange år. Da jeg etter skilsmissen valgte å flytte til Drammen, og George Preiss og jeg hadde skilt lag, overtok Myrvang Reklame bladet og ville fortsette utgivelsen, med meg som den praktiske tilrettelegger ut fra Myrvangs kontorer.

 

202: Dag Frode Nordset, Hokksund

Jeg leide på denne tiden en liten kjellerleilighet i Svaleveien 16, 3030 Drammen, altså på Konnerud men på brinken ut mot Drammen by. Det var et eldre ektepar som eide huset. Med base derfra og fra kontoret begynte jeg å finne fram til gamle kontakter og venner i området. En av disse var min kusine Karin, datter av min fars bror og min onkel Trygve Olsen (f.: 1909,  1995), som i alle år hadde bodd på Gulskogen i Drammen, i Roald Amundsens gate 2, 3048 Drammen. Onkel Trygve var gift med Tante Bettan som hun ble kalt, hun het Elisabeth. Det kommer jeg tilbake til.  En annen jeg tok kontakt med, og som skulle få ganske stor betydning for meg, var Dag Frode Nordset fra Hokksund. Dag Frode var egentlig prestesønn fra Åmot, men var på denne tiden gift med Helle fra Hokksund og da vi ble kjent med dem var da de på syttitallet leide leiligheten i 2. etasje hos mine foreldre i Rørenveien 11, 3302 Hokksund, den samme leilighet vi hadde før vi flyttet dit i 1972/3. Helle var lærer på ungdomsskolen i Hokksund og jeg mener Dag Frode solgte forsikringer på den tiden.

202a
Vi ble hurtig gode venner, Helle og Frode var deilige mennesker å være sammen med, kunnskapsrike, kultiverte, humoristiske og dype. I søket etter hvor Frode befant seg i 1995, viste deg seg at han nok var nærmere enn som så. Han befant seg faktisk på andre siden av veien i Kobbervikdalen, an var nemlig direktør for en transportvirksomhet som het Skan Termo AS i Kobbervikdalen 119, 3036 Drammen. SkanTermo  var eid av Harald Bæcke Gregersen, som opprinnelig kom fra Holmestrandkanten og var utdannet ved Horten Tekniske Skole, nå Horten Ingeniørhøyskole. Da Frode var trukket inn i driften av selskapet, da nye koster var nødvendig for å bringe virksomheten videre inn i en moderne tid. Dag Frode hadde skaffet seg en alsidig bakgrunn i løpet av de årene som hadde gått siden vi sist såes, blant annet innen drift av forskjellige virksomheter og etablering av eiendomsprosjekter, spesielt i Spania.  En telefonsamtale fra mitt kontor og over E18 til Skantermokontoret o Kobbervikdalen avklarte at Dag Frode var tett på. Kontakten ble gjenoprettet til begges store fornøyelse.

 

203: SkanTermo AS, Kobbervikdalen, Drammen

Det tok som sagt bare en kort telefon over til Dag Frode, så satt han på mitt kontor. Den varme og glede som strålte ut fra Dag Frode og for så vidt også meg selv, da vi igjen fikk kontakt, var særdeles godt og hjertevarmende. Det ble en lang ettermiddag med gjenoppfrisking av gamle minner og orientering om alt som hadde skjedd for oss begge to siden sist vi hadde kontakt. Dag Frode hadde arbeidet mye i utlandet med finansiering av byggeprosjekter i blant annet Spania, samt hadde bistått flere bedrifter med organisasjonsendringer og omlegginger, og det var akkurat det han hadde blitt engasjert til i transportvirksomheten SkanTermo AS i Kobbervikdalen. SkanTermo drev befraktning av fisk, blomster, grønsaker og annet lettfordervelig gods med vogntog med skap utstyrt med kjøleaggregat. Akkurat dette var utgangspunktet for SkanTermos forretningsidè. .

 

204: Harald B. Gregersen, Drammen

Harald B. Gregersen fra Holmestrand eide virksomheten SkanTermo AS. Han hadde tidligere drevet med produksjon av grønsaker og jordbær fra egen gård i nærheten av Holmestrand. Han kom i fra Bekkestranda, som ligger på veien mellom Sande og Berger, fra en av gårdene innover langs Bekkevei. En digresjon. Et pussig sammentreff i det faktum at jeg skulle bli kjent med Harald B., som han ble kalt i dagligtale, var at min Tante Margit på Pukerud, min mors eldre søster som drev butikk der sammen med sin om min mors søster Tante Martha, var gift med Kolbjørn Bekke, som også kom fra Bekkegårdene på Bekkestranda. Jeg kan nesten ikke huske Onkel Kolbjørn, annet enn som syk og sengeliggende og han døde da også tidlig i mitt liv. Jeg kan dog huske ganske godt at vi ved flere anledninger ferierte der ute, i huset med glassveranda helt nede på stranda, nå heter eiendommen Sandebuktveien 199 og synes å ligne "seg selv" ganske mye.

204a
Det ser heller ikke ut som om den har endret seg mye siden 50-tallet. Men, det var også på et annet området det skulle vise seg at Harald B., og jeg hadde "berøringspunkter". Som sagt med basis i gården på Bekkestranda, hadde han begynt å selge sin frukt, blomster og grønnsaker på de forskjellige markedene rundt omkring på Østlandet, og også på Økern, nærmere bestemt på Økern Torg (Økern Torgvei 6), hvor han leide en salgsbod og solgte varer til engros-oppkjøpere som kom dit. Harald hadde dog et problem med sine varer som hanville selge på Økern. Det var lang vei i begynnelsen av sekstitallet på den tiden, fra Sandeområdet og inn til Økern, og varene var ikke så friske som han gjerne ville de skulle være når han kom fram, noe som betydde mye for prisen han kunne få for varene. Harald hadde begynt på en utdannelse ved den tekniske skolen i Horten i ungdomsåra.

204b
Der hadde han lært mye om kjøleteknikk, derfor tok det ikke lang tid før Harald hadde konstruert sitt eget kjøleaggregat om montert det på sin lastebil og ergo så kunne han faktisk tilby friskere varer på Økern, enn mange av konkurrentene. Og for Harald betydde dette at prisen kunne settes opp naturligvis og han tjente gode penger. Han var en utpreget kremmersjel. Den gangen gikk hovedveien inn til Osloarald gjennom Kobbervikdalen eller Holmestrandsveien som selve veien heter. Der ligger også Delikat Fabrikker AS, som nå for øvrig nå kalles Mills avd. Drammen, men som fortsatt produserer og markedsfører Delikat produkter. Og den fabrikken spiller altså også en rolle i mitt liv. Men først; uvisst av hvilke årsak så kom Harald B., i kontakt med fabrikken og etter hva han selv forteller med Ragnvald Reffhaug, min fetter og far til Onkel Per i Mørsvika. Jeg mener Ragnvald var driftssjef på fabrikken på den tiden. Han skal ha blitt oppmerksom på hva Harald b., hadde fått til med sin kjølevogn, og om ikke så lenge var det Harald B., og SkanTermo AS som sto for all utkjøring av Delikat-produkter over hele landet. Det forholdet varte i mange år.  
 

205: Delikat Fabrikker AS og Reffhaug/Pettersen-familien

Det var min Onkel Kristian som ble forbindelsen til det som skulle bli Delikat Fabrikker AS. Onkel Kristian var en eminent treskjærer, og sammen med sin danske venn Christian Jensen drev han møbelsnekkerfirma i Schultz gate i Drammen. Onkels familie bodde i Havnegata på den tiden, lenger ned mot Tangen. I møbelsnekkeriet hadde han altså en partner og venn som het Christian Jensen, som kom til Norge i 1913 fra Danmark, nærmere bestemt fra øya Langeland, syd for Fyn. Opprinnelig var han snekker. Mine barns tremenning, Kjersti Reffhaug Eie, datter av fetter Sigurd Reffhaug (Christians sønn), driver i dag et firma som spesialiserer seg på å skrive slektshistorie (www.vitaveritas.no),  og har skrevet en bok om Christian Jensen.  Jensen hadde en venn eller familie i København som drev med produksjon av salater, og under et besøk der, fikk Jensen med seg en oppskrift tilbake til Drammen.

205a
Med denne begynte de to, sannsynligvis godt hjulpet av sine respektive koner (Jensen hadde for øvrig også rukket å gifte seg med ei dame fra Drammen), å eksperimentere med det å lage salat. Snart tok de kontakt med lokale kjøpmenn og salaten fikk innpass i butikkene flere steder i Drammen. Den fikk snart et godt omdømme hos de handlende. Og sånn begynte altså eventyret som skulle bli til Delikat Fabrikker AS med adresse langs riksveien ute i Kobbervikdalen. Mange av oss i familien fikk "nærkontakt" med fabrikken i ungdomsårene, ofte i form av sommerjobber. Onkel Christian, fetterne Ragnvald, Sigurd og Jan Erik, jobbet der i flere år. Selv husker jeg at jeg var visergutt der i en sommerferie. I dag eies fabrikken av Mills-konsernet i Norge, og familien har ikke lengre eierinteresser i virksomheten.


205b
Kusine Unni Carlsen i Hans Hansensvei 103, Drammen (datter av fars bror, Trygve & hans kone Elisabeth, kalt "Bettan") Kusine Karin Olsen i Roald Amundsensgate 2, Drammen (etterkommer etter fars bror, Trygve & Elisabeth)

Mere kommer

 

206: 1989 – 1990 - endringens år
Som nevnt i foregående kapitler, fikk Widerøe tilslaget på overtakelse av selskapet Norsk Air AS, som var eid av Kosmos-konsernet. Selskapet hadde tre fly i drift ut fra basen ved Sandefjord lufthavn, Torp og betjente ruter til København, Stavanger, Bergen og Trondheim. I konkurranse med Braathens SAFE (som enda var i drift på denne tiden), vant Widerøe anbudet og i løpet av 1989 ble det utlyst et par stillinger som kapteiner i selskapet. Jeg søkte og fikk den ene og skulle begynne der på høsten 1990. Som sagt, det hadde vært hårde dager for oss i Nordland fram til da.

Først var det konkursen i forbindelse med Norsk Forurensningskontroll AS, om også påførte oss betydelige tap og hvor huset vårt på Bjørnhaugen på Tverflandet var en del av pantet, noe Liv ikke var fullt ut orientert om og som derfor ble en kraftig belastning på vårt forhold. Deretter kom arbeidet med å bygge opp en ny funksjon i standardiseringsavdelingen i Widerøe, som medførte betydelig merabeid for min del og som da naturlig nok gikk ut over familien. Til sist på vårparten begynte vi å bli ganske så slitne, også oss i mellom. Derfor ble det altså besluttet å selge på Tverlandet og forberede flytting til Vestfold. Heldigvis fikk vi solgt huset på Tverlandet til en god pris og kunne begynne å lete etter et nytt hjem i en avstand fra Sandefjord lufthavn, Torp. Da kjøperen av huset på Bjørnhaugen gjerne ville flytte inn så hurtig som mulig, leide vi en mindre enebolig på Tverlandet i pakkeperioden og reiste sørover i flere omganger for å lete etter hus.
 

207: 1990 – på plass sørpå
V så på flere hus, de aller fleste i Tønsberg-området, da vi jo der hadde flere av både Livs og mine kolleger og venner, samt at sykehuset lå i byen og kunne gi arbeidsplass for Liv. Dessuten lå det i rimelig avstand fra Torp, som altså skulle bli min base fra høsten av. Til sist valgte vi å gå inn for en eiendom på Barkåker, nærmere bestemt for eiendommen på Hortensveien 191. Den lå bare et par hundre meter fra Jareteigen Skole, som i 1990 ble til en Montessoriskole, hvor Thomas som var 11 år begynte mens Nina som var 17 kunne begynne på daværende Kjelle Ungdomsskole, som lå ca. 5,5 km sørover mot byen. Denne skolen ble nedlagt i 2006. Morten var på denne tiden i militæret, og endte opp som privatsjåfør for forsvarssjefen i Oslo, etter først å ha gjennomgått opplæring. Eiendommen vi kjøpte på Jareteigen var en ganske stor eiendom med en deilig hage både bak, på siden og foran huset. Eiendommen var tidligere eiet av rektor ved Jareteigen skole, som nå bodde like ved skolen og som vi fikk kontakt med. Bakerst i haven, lengst vekk fra veien, var det en gammel og ustelt bringebæråker, den fikk vi fjernet. Huset var romslig og i god stand og jeg husker vi få år etter innflytting så fikk vi det malt. Liv fikk umiddelbart arbeid ved Vestfold Sentralsykehus.

207a
Selv var jeg igjen rammet av øyesykdommen og var selv innom sykehuset for behandling. Det førte til at sommeren gikk, dog avbrutt av en hyggelig tur med Thomas til Dalsland i det vestlige Sverige. Thomas hadde jo allerede på den tiden utviklet et godt gen for tegning, og hadde deltatt i en tegnekonkurranse i regi av Verdens Naturfond (WWF), og vunnet førsteprisen. Det var en kanotur på Dalsland Kanal i Sverige, med ledsager. Så i juli måned tok vi toget til Oslo for der å gå på toget til Mellerud i det sydvestlige område av Vänern. Derfra tok vi en lokal jernbane opp til (tror jeg), Bengtsfors. Derfra startet vi på turen nedover kanalsystemet og tilbake til Mellerud. Det var flere med på turen og vi hadde både en ung pike med som naturveileder og en svensk brannmann. Han var rikskjendis i Sverige fra en rekke naturprogrammer i TV. Han og Thomas fant tonen umiddelbart noe som førte til mange spennende og gøyale opplevelser for de begge to, men også for meg. Det var på denne turen vi ble kjent med en dame som drev et turisthotell

208: Norsk Air AS
På høsten 1990 begynte jeg i Norsk Air AS, som om kort tid skulle bli omdøpt til Widerøe Norsk Air AS. Jeg måtte til USA, nærmere bestemt Fort Lauderdale i Florida og treningsselskapet Flight Safety Inc., for å få min såkalte Type Rating, altså typegodkjenning på selskapets fly av typen Embraer E-120 Brasilia. Det var bare tre av oss i den klassen jeg gikk i, begge kom fra Sør-Amerika, jeg husker ikke hvilket land. Instruktøren var en pensjonert cargo-pilot med solid erfaring, også fra E-120, så det var mye å lære fra ham utover selve kursinnholdet.  Jeg var naturligvis på besøk hos min gamle venn Glenn og familien, som jo bodde i nærheten av Tamiami Airport (nå heter den Miami Executive Airport), hvor Glenn også hadde sin base. Han fløy for Florida Power & Light Company i begynnelsen. I dag er han engasjert av flere firmaer til å drifte deres «excecutive-maskiner», som oftest er det Falcon 2000 og helikopteret Bell 429.

208a
Glenn ble gift med sin vietnamesiske venninde Hoa, som han traff under tjenestegjøring som helikopterflyger i Vietnamkrigen og de har to sønner. Vi fikk en hyggelig dag sammen, og holder jevnlig kontakt via e-mail og Facebook, og håper vi kan treffes igjen en dag. Kurset var snart over og jeg var klar til å påbegynne  skoleflyging i Norsk Air AS. Instruktøren het Michael og kom opprinnelig fra London, hvor han hadde vært «bobby» før han i godt voksen alder igjen satte seg på skolebenken. Et forhold førte ham til Norge og etter hvert fikk han jobb i Norsk Air. Michael var en hyggelig kar, vi kom godt overens og hadde som regel mye å snakke om, da jo også jeg hadde tilbragt en del formative år i hans hjemland. Kulturell læring kommer alltid til nytte. Jeg glemmer aldri den første takeoff jeg opplevde som kapteinskandidat. Det var på Flesland. Maskinen hadde en pause der og Michael og jeg ble med over for å utnytte tiden til en drøy times tid med skoleflyging. For meg var fornemmelsen av å skulle manøv rere et noe større fly enn jeg til nå hadde gjort, ganske overveldende. Akselerasjonen var enorm og jeg må tilstå at selve flymaskinen nok passerte 3000 fot, før jeg igjen var "tilstede".

208b
Det hele skjedde mye hurtigere enn jeg hadde forventet eller var vant til. Riktignok kunne en Twin Otter overraske mange i avgangen, men ikke på den måte en lett lastet Brasilia kunne prestere. Snart var vi oppe i ca. 15000 fot i et område vest for Flesland, hvor vi foretok en del manøver, gear up og gear down. Flap no flap, stall med og uten, steep turns osv. Snart var vi tilbake på short final bane 35 og gjennomførte min første landing på denne flytypen. Det gikk visst temmelig OK og snart var vi på vei tilbake til Torp, dog sittende bak i cabinen denne gangen. Norsk Air AS var jo et lite selskap, med en god teknisk avdeling, en liten administrasjon og salgsavdeling, samt en Operativ Avdeling som jeg tilhørte. Det var et hyggelig miljø blant de ansatte og jeg fikk på alle måter en hyggelig og profesjonell mottagelse. Etter kort tid trakk daværende flygesjef Per Erik Bakke seg tilbake og tidligere Busy Bee-kaptein Tom Reichelt ble ansatt i hans sted. Under en flygesjef skal det være en sjefsflyger, en skolesjef og en med ansvar for det vi kaller "performance" eller ytelse. Flygesjefen har det administrative, økonomiske og personellmessig ansvar for driften i avdelingen, mens sjefsflyger arbeider med prosedyrer, håndbøker, sjekklister og operativ kontroll av mannskapenes ytelse og standard. Tom valgte min gamle kollega fra Widerøe Hallstein Jacobsen til stillingen som ansvarlig for performance, som innebærer ansvar for tekniske beregninger av flyets ytelse på alle plan, inklusive vekt- og nyttelastberegninger, rullebanelengder, vinteroperasjoner, drivstoffkalkyler, hastighetsanalyser osv. Tom valgte Leif Westad til å påta seg ansvaret for skoleavdelingen, som innebærer arbeide med tilrettelegging av all opplæring av nyansatte, utarbeide alt skriftlig skolemateriell samt all "refresher"- oppgaver, som betyr kontinuerlig oppfølging og gjennomføring av de periodevise kunnskaps- og kompetansebekreftelser som er en lovpliktig del av å inneha en driftstillatelse.

208c
Norsk Air hadde tidligere ikke hatt simulator-trening og såkalt periodevis flytrening (PFT), som en del av sitt operative opplegg. Disse hadde til nå vært gjennomført i selve flyet. De operative ledere som nå tok fatt, hadde som forutsetning for sitt arbeid satt som krav at bruk av simulator skulle innføres  på alle nivåer i driften. Derfor ble det travle dager for Leif som skolesjef. Det ble inngått kontrakt med Flight Safety Inc., ved deres avdeling på Le Bourget Lufthavn i Paris. Flight Safety er en internasjonal organisasjon som drifter avanserte, "full motion" simulatorer bygget opp omkring en rekke forskjellige flytyper, og som altså hadde en Embraer E-120 Brasilia simulator i Paris, sammen med en rekke andre simulatorer. Da jeg begynte i selskapet og skulle få min "type rating" på E-120, var jeg i Fort Lauderdale nord for Miami i Florida, hvor de også hadde en E-120 simulator. Operativ

209: Min mor dør
2. juledag 1995 ble en trist dag, min mor døde stille hjemme hos Anne Lise og Svein Erik i Krokstadelva. Vi fikk telefon på formiddagen om det, og satte oss med en gang i bilen og kjørte mot Krokstadelva. Min mor hadde stått på sitt badeværelse da svigerdatter stakk hodet inn for å si godmorgen. Hun pusset sin tenner og sa så til Anne Lise at hun nok ville legge seg nedpå litt igjen, det var jo ganske tidlig. Anne Lise sto fortsatt på badet da hun fra sovcværelset hørte en lett snorkende lyd. Hun kikket inn da hun gikk forbi på vei inn til seg selv, og da det var stille der inne, kikk hun inn og så med en gang at "farmor" nok hadde sagt takk og farvel. Hun ble 88 år og man må vel kunne si hun hadde hatt et godt liv. Hun hadde stort sett vært frisk hele livet, hadde så vidt jeg vet ikke hatt noe voldsomme økonomiske problemer, og selv om livet med min far og oss nok hadde gitt noen opp og nedturer, så hadde nok livet sett under ett vært nokså harmonisk. Stort sett hadde hun vært overbærende og tolerant overfor de fleste, dog ikke bestandig overfor min bror Svein Erik. Etter at min far døde i 1973, valgte jo min bror med familie å flytte inn i mine foreldres hus på Hokksund, en eiendom de arvet etter min fars død. Liv og jeg arvet hytta i Sandvikveien 12, 3070 Sande i Vestfold,  like ved tettstedet Berger  Far hadde dog satt en betingelse i arven, og det var at min mor måtte få bo der så lenge hun levde. Svein Erik og Anne Lise valgte å starte en del ombygging av eiendommen og min mor fikk en leilighet i bygningens 2. etasje.

209a
Resultatet av ombyggingen av hovedhuset ble ikke slik som de håpet og etter noen år valgte de å selge eiendommen og i stedet investere i en eiendom i Brattlia 9, 3055 Krokstadelva hvor de bodde i mange år. Også der fulgte min mor med "på lasset" og fikk en liten leilighet i underetasjen i huset. Der bodde hun også den dagen hun døde. Hun var ikke bestandig like snill med min bror, selv om han nok også må påta seg noe av skylden for at forholdet utviklet seg som det gjorde. Min bror var utrolig snill og hjelpsom på alle måter, men hadde også et flammende temperament. Han hadde vanskelig for å si nei når han ble spurt om hjelp til et eller annet, men var også irritert for at han de facto sa ja. Et eksempel var når han ble spurt av min far om å hjelpe til med et eller annet, så var det alltid Svein Erik som ble spurt og sa, selv om anmodningen ofte førte til at han ble mektig irritert, kanskje mest ford han ikke klarte å si nei, også når anmodningen helt tydelig var urimelig. Jeg ble sjelden spurt, da mine foreldre, særlig min far, nok hadde erfart at jeg ikke var så lett å be som Svein Erik. Dessuten valgte Liv og jeg å "dirigere" våre liv så avstanden ikke gjorde det like enkelt å bruke oss til tjenester og gjøremål av forskjellig slag, og ergo så unngikk vi en del konflikter.  Det var etter begravelsen det ble klart for meg at Liv ville skilles. I ettertid har hun fortalt at hun hadde bestemt seg for å vente til min mor var gått bort, før hun for alvor ville drøfte det med meg. På meg kom det overraskende. Jeg hadde jo forstått at forholdet ikke var så godt, av mange årsaker. Ikke lenge etter min mors bortgang, flyttet vi til Opavlveien på Ringshaug. Det var der Liv første gang sa direkte at hun ville skilles. Jeg fikk sjokk. Ungene fikk vite det samme dag og måtte se sin far i gråt.  Jeg husker godt at særlig Thomas viste at han uansett nok var glad i sin far, da han la seg i fanget mitt og gråt. Han var da også den yngste, bare knappe 17 år den gangen. Jeg husker også godt at Liv og jeg hadde en lang kveld med barna, hvor vi fikk forklart i dybden hvorfor vi skulle skilles og at konflikten ikke hadde noe med dem å gjøre. Vårt forhold til dem var og ble det samme, de var våre høyt elskede barn og vi elsket dem like høyt selv om vi i fremtiden ikke skulle bo sammen. 

210: Jeg flytter til Drammen
Ikke lenge etter var jeg på vei til Drammen for å bosette meg fast der. Jeg hadde funnet en liten kjellerleiglighet i Svaleveien 16 på Konnerud. Ikke akkurat et sted jeg kunne tenke meg å bo lenge, men det gikk an for en tid. Jeg kan godt huske den dagen jeg forlot Tønsberg for å flytte til Drammen. Sinnstemningen var ikke av de beste, en depresjon seg sakte innover meg mens jeg i lånt bil var på vei mot Drammen. Fortvilelse og råt satt helt oppe i halsen og dystre tanker og idèer var vanskelig å drive bort. Men, i ettertid synes det som om jeg alltid har hatt en velutviklet evne til å løfte meg selv etter håret  , og det var vel det som "berget" meg også denne gang. Den gangen hadde jeg lite eller ingen idè om hva og hvorfor en depresjon skulle være en del av min psyke, det kom først mange år senere og ikke før jeg i 1998 flyttet permanent til Danmark. Mitt "våpen" for å drive tunge tanker vekk var den gang, som nå, å enten søke kontakt med andre, eller sette i gang med et eller annet prosjekt. I dette tilfelle var det litt tilfeldig. Jeg tok kontakt med mine to kusiner etter min fars yngre bror Trygve, som begge bor i Drammen.

210a
Unni (Carlsen), er litt eldre enn meg og bodde alene i Hans Hansens vei 103 på Bragernes i Drammen. Hun hadde mistet sin mann noen år tidligere, men hadde to adoptivsønner, en bodde i Mjøndalen med sin familie og en var i Australia i øyeblikket. Så var det Karin (Olsen), som var like gammel som meg. Hun var tidligere gift med en som het Brandt og var i flere år bosatt i Vadsø med familien, da mannen var ansatt i forsvaret der oppe. De hadde to barn, Heidi og Andreas. Etter hvert skulle det vise seg at det var Karin jeg fikk best kontakt med, av naturlige årsaker. Som jeg har fortalt litt om i  199, hadde Myrvang Reklame i Kobbervikdalen, kjøpt rettighetene til magasinet GPS World Scandinavia og engasjert meg til å drive prosjektet videre. Det viste seg snart at Myrvang og jeg ikke kom overens og at prosjektet ikke fikk den respons i markedet vi hadde håpet på. Men, det ble da en del utgivelser, men igjen var det muligvis et spørsmål om å være forut for sin tid. GPS hadde enda ikke fått skikkelig fotfeste i det brede samfunn, mange av applikasjonene for systemet var enda på prøvestadiet og under utvikling.


210b
I dag (2020), kan vi vel vanskelig tenke oss en verden uten GPS. Så takk skal du ha, Ronald Reagan! Men det er en annen historie.  Jeg begynte å søke meg fram til enkelte tidligere kjente i Drammensområdet og en av de første jeg fant fram til var Dag Frode Nordset fra Hokksund. Og det skulle vise seg å bli både et interessant og ganske langvarig kontakt. Dag Frode og hans kone Helle ble vi kjent med da de leide leiligheten i 2. etasje hos mine foreldre i Rørenveien 11 på Hokksund. På den tiden, det måtte vært ca. 1972, var Helle lærer på ungdomsskolen i Hokksund og Dag Frode jobbet som selger i forsikringsselskapet Vesta i Hokksund. Begge var fantastiske, sosiale mennesker og det tok ikke lang tid før de var en godt integrert og varm del av vårt familiebilde. Senere, i 1975-76 skulle det vise seg at jeg en kort periode, ble kollega med Helle nede på Hokksund Ungdomsskole, men det kommer jeg tilbake til.

 

SkanTermo AS
Da jeg var......


211: Min bror dør
8. mai 2020 ble også en trist dag, min kjære bror døde stille på sitt rom på Bråta Helse- og Aktivitetssenter i Mjøndalen natten til den 8. mai. Vi fikk telefon på formiddagen den 8. En epoke var over, min aller nærmeste slektning sa farvel og gikk over regnbuebroen, han var nemlig glad i dyr. Som nevnt tidligere, var det 7 år, 6 måneder og 15 dager mellom Svein Erik og meg, så Svein Erik hadde altså begynt på skolen når jeg kom til. Uten noen gang å ha fått svaret, har jeg ofte tenkt på om det at jeg kom til, førte til Svein Eriks ganske store stammeproblem i årene etter jeg ble født og som nok fulgte ham hele livet. En indikator på dette synes jeg er at vår mor alltid, hele livet, behandlet oss forskjellig. For Svein Erik kan det virke som han ble det praktiske element i forhold til min mor. Det var alltid han som skulle ordne ting etter hennes "ordre". Hvorfor jeg skulle gå "fri" i dette, vet jeg ikke.

Ofte betød det at jeg slapp unna mange av de praktiske oppgavene. Jeg tror det skapte en irritasjon i min bror, overfor meg. Dog var Svein Erik var alltid snill, men kunne også til tider vise et flammende temperament, ofte på de mest håpløse områder. Men han utviste også stor menneskeforståelse, spesielt hva angår hans arbeide. Etter en periode i FN-styrkene i Gaza tidlig sekstitallet, begynte han som pleier på Dikemark Sykehus, som den gangen var det man da kalte sinnsykehus. Det var her han traff Anne Lise, som opprinnelig hadde flyttet fra Brønnøysund for å arbeide på Blakstad Sinnssykehus, men som hadde fulgt sin mor som arbeidet på Dikemark. Der ville skjebnen at Svein Erik og Anne Lise hadde leilighet ved siden av hverandre. Anne Lise var på den tiden i et annet forhold, som resulterte i at hun den 16. februar 1966 ble mor til Gro. De ble først gode venner, men etter hvert utviklet det seg til et fast forhold   

212: Min svigerinne dør

8. juli 2020, på dagen to måneder etter min brors død, ble også en trist dag. Min kjære svigerinne døde på sitt rom, også på Bråta Helse- og Aktivitetssenter i Mjøndalen. Og vi fikk også denne gang telefon på formiddagen. Et sterkt anstrøk av at dette hadde vi opplevd før. Anne Lise hadde, som Svein Erik, vært syk i lang tid, med Leukemi og Ménièrs sykdom. Hennes siste tid ble ikke god, og særlig tenker jeg her på deres to døttre, Gro og Heidi, som i og med foreldrenes vanskelige tid, påtok seg en enorm og særdeles oppslitende oppgave med å støtte og pleie sine foreldre i deres enormt vanskelige, siste tid. Anne Lise var en utrolig sterk kvinne. Opprinnelig kom hun fra Brønnøysund i Nordland, en perle på Helgelandskysten, som jeg i 1977 ble godt kjent med. Hennes mor Gunvor, som vi også kjente, hadde under krigen hatt et forhold til en tysk soldat som var stasjonert i Brønnøysund. Forholdet resulterte i Anne Lise, som ble født den 1. februar 1943 og som altså ble 77 år. Anne Lise og jeg, så sant det var mulig, forsøkte alltid å feire våre fødselsdager sammen.  





 

212:
213:
214:
215:
Huskeliste
(tok kontakt med kusinene)
(Karin som oppdretter)
Kusine Karin var bevaringsoppdretter av hunderasen Tibetansk Spa niel da jeg kom til Drammen i 1996. Og det hadde hun vært i over 30 år og en av de fremste på området i Norge. Tibetansk Spaniel, en liten hund på fra 4 til 7 kg, opprinnelig i tempelhund fra Tibet, med et vennlig vesen, moden i sitt hode og ganske selvstendig. var et særdeles hyggelig bekjentskap. Det ble etter hvert ganske mange besøk hos Karin, ikke bare på grunn av hundene, men min kusine var også hyggelig å være sammen med.  Karin hadde et omfattende nettverk i både inn og utland innen hundeverdenen. Hun hadde i alle år deltatt i hundeutstillinger, for på den måten å få vurdert standard og kvalitet på de valper hennes tisper fikk. 
En ettermiddag vi satt og drakk kaffe i Karins stue, ringer telefonen. Etter hvert forsto jeg at noen ringte fra Danmark og at det var en drøfting av om en hund Karin hadde i pensjon, skulleoverføres til en oppdretter på Jylland. Det var snakk om at Karin skulle komme til Danmark med hunden og da jeg hadde anledning tilbød jeg meg å kjøre Karin og hunden nedover, ved å ta ferga fra Larvik til Hirtshals og så kjøre ned til en liten landsby som heter Langelund, ca. 12-14 kilometer nærmest rett nord for Billund Lufthavn (BLL). 

(avtaler tur til Danmark)
(treffer Ragnhild)
(tilbake etter en uke)
(Ragnhild til Norge)
(avslutter forholdet il ScanTermo)
(forbereder tur til Spania)
(inviterer min bror)
(kjører til Langelund)
(en uke i Langelund, bror advarer)
(kjører videre til Marbella)
(Svein Erik hjem, Ragnhild kommer)
(i leilighet i Fuengirola)
(barna på besøk)
(vi kjører hjem til Langelund)
(beslutter å flytte sammen i Langelund)
(vi bygger om huset)
(vi reiser mye med hunder)
(beskriv en av turene i Europa)

Andre historier skrevet: