top of page
Søk

Et liv på korte baner-1

Forfatterens bilde: Harald OlsenHarald Olsen

Oppdatert: 22. feb. 2021

Pegasus, Pegasus!

Et liv på korte baner

”Har man først fått smaken på å fly,

vil du for alltid gå på jorden med øynene vendt mot himmelen,

for der har du vært og dit vil du alltid lengte tilbake”

Leonardo da Vinci


Det jeg vil med denne «krønike» er å skrive en beretning om mitt liv, en beretning som kan bli såpass leseverdig at mine etterkommere kan finne det interessant å ty til teksten for å finne svar på spørsmål om min og kanskje også noe av sin egen fortid. Jeg synes selv jeg har vært utrolig heldig med mitt liv. Jeg har fått være med på og oppleve en hel masse forskjellige ting, noen ville kanskje til og med kalle det eventyr. I teksten unngår jeg bevisst direkte kritiske bemerkninger om personer eller steder, hvis jeg ikke synes det er nødvendig for helhetsbildet. Jeg har lite "iboende" beklagelser å fremføre. Minner om mennesker og hendelser jeg ikke har kunnet like eller ikke har kommet overens med er enten totalt glemt eller skjøvet langt i bakgrunnen og har derfor lite eller ingen plass her. Konflikter og større utfordringer har jeg også forsøkt å berøre, selv om jeg selv ikke synes jeg er særlig flink til akkurat det.

Harald Olsen Mea Culpa 2000 - 2025


Kap.: 01: Innsjekk og forberedelse

Godt. Maskinen sto der, rett utenfor utgangen fra taxfree-terminalen. Det betydde som regel at flyet var i orden og at det ikke hadde vært ”snag” på forrige tur. Hadde det vært en eller annen teknisk feil på flyet (snag), da det kom inn fra morgenturen til Bergen, hadde det sannsynligvis stått i hangaren og vi ville muligens få en forsinket avgang til London lufthavn, Stansted. Hvis da ikke feilen kunne føres opp på "Hold Item List" og rettes ved neste vedlikeholds-intervall og altså ikke ha en operativ- eller sikkerhetsmessig betydning.

02: Vår i Vestfold Jeg svingte bilen inn på parkeringsplassen for de ansatte og fant umiddelbart en luke. Enda var det ikke det mest voldsomme antall ansatte eller baseplasserte ved lufthavnen, derfor var det som regel enkelt å finne en plass. Det var enda tidlig i Torps etter hvert så fine utvikling som lufthavn for regelmessig rutetrafikk. Den vårlige luften var god å trekke inn, sola skinte fra skyfri himmel denne vårdagen i Vestfold i 1993, det var nesten vindstille og en 16-17 grader. Været på avgangsstedet kunne ikke være bedre for en tur over Nordsjøen.

03: Fra Romsdal

Inne på crewrommet oppe i andre etasje i terminalbygget var det summende aktivitet av mennesker i uniform, både damer og herrer. Lette og muntre hei ble servert til høyre og venstre og snart kom han som skulle være styrmann i min besetning. I dag skulle det være Tor, dyrlegesønn fra Romsdalen, blid, smilende og med glimt i øyet. Det var alltid hyggelig å være på jobb med Tor. Han kunne få en gammel skipper til å føle seg vel tilpass. Jeg ble pirket på skulderen og der sto dagens kabinpersonale, Tone Helen. Stødig og voksen, ei solid jente fra Oslo og alltid klar med en hyggelig bemerkning, enten det var til oss i cockpit eller til passasjerene. Vi var fulltallige. 04: Fra Romsdal Kort tid etter ble vi kalt opp på intercom fra trafikk-kontoret nedenunder og meddelt dagens nyttelast, antall passasjerer og om det var noen særlige ting vi burde være oppmerksom på. Tor satt foran PC-skjermen og hentet ut aktuelt vær for ruten, inklusive alternative destinasjoner. Et kort blikk på været indikerte at det nok ikke ville bli nødvendig å bruke alternative lufthavner i dag, men bestemmelsene tilsier at minst én skal defineres. I dag valgte vi Heathrow.


05: Kjevik neste

Heller ikke den relativt korte turen ned til Kristiansand lufthavn, Kjevik (KRS), ville by på utfordringer i form av vær, men Torp var også i dag satt opp som alternativ for Sørlandets hovedstad. Sørlandskysten lå badet i sol og det kunne se ut som om vi kunne forvente å få nyte synet av et blikkstille hav hele strekningen, fra den fantastiske utsikten man får i 22.000 fot / 6.700 meter. Jeg samlet besetningen borte i sofahjørnet og så gikk vi gjennom dagens oppgave.

----------------------------------------(flashback)-------------------------------

06: Wideroe NorskAIR AS

Selskapet het Widerøe Norsk Air AS den gangen, og hadde sin hjemmebase ved Sandefjord lufthavn, Torp i Vestfold. Før jeg kom dit i 1990, het det Norsk Air AS og var eiet av Kosmos-konsernet. På dette tidspunkt hadde selskapet fire Embraer E-120 Brasilia, en tomotors turbopropmaskin med trykkabin og plass til 30 passasjerer, samt et mannskap på tre. Flyet er bygget av flyfabrikken Embraer i Brasil, en av verdens fire store, kommersielle passasjerflyfabrikker. Widerøe kjøpte i 2018 tolv nye rene jetmaskiner derfra, hvorav tre er allerede levert og i trafikk. E-120 hadde en betydelig ytelse da vingen, sammen med flyets egenskaper for øvrig, gir anledning til høye hastigheter. Og marsjhastigheten er godt hjulpet av to solide turboprop-motorene fra fabrikken Pratt & Whitney of Canada, benevnt PW-118. Hver yter 1800 hestekrefter (shp) og da flyets tillatte totalvekt ikke kan overstige 11,5 tonn, gir det operativt sett et behagelig forhold mellom vekt og krefter. Marsjhastigheten ligger på ca. 300 knop / 555 km/t. Etter hva folkemunne fortalte, var det slik at Kosmos-konsernet hadde penger til gode i Brasil og at den eneste måte å få verdiene hjem på, var å omgjøre pengeverdien til ”fly-verdi”. Da Sandefjord og miljøet rundt lufthavnen Torp alltid har vært relativt aktivt, førte dette til at Kosmos i 1985 kjøpte flyselskapet Norsk Flytjeneste AS av Øyvind Skaunfelt, og endret navnet til Norsk Air AS, med det formål å drive rutedrift ut fra Torp. Innledningsvis ble det satset på ruter til Trondheim, Bergen, Stavanger og København. Av årsaker som jeg ikke kjenner, sannsynligvis en kombinasjon av organisasjonsmessige endringer i det opprinnelige shippingkonsernet Kosmos og lav lønnsomhet i flyselskapet, ble det i 1986 besluttet å selge Norsk Air AS. Både Braathens SAFE AS og Widerøe’s Flyveselskap AS bød på selskapet, en konkurranse som til sist falt ut i Widerøe’s favør. Ofte er jo produksjonsvolum en viktig faktor i flyrutedrift og da Norsk Air bare hadde fire ruter, ble det kanskje for lite i forhold til å oppnå tilfredsstillende lønnsomhet. De faste kostnadene er betydelige i ruteluftfart og jo flere ruter de kan spres over, desto bedre.

07: Endringer

I 1990 var jeg personlig klar til en endring i mitt liv i relasjon til å ha vært i Nord-Norge i drøye 13 år og fløyet De Havilland DHC-6/300 Twin Otter på kortbane like lenge. For øvrig en fantastisk flymaskin. Det synes som om det ville være fornuftig å skifte beite og muligvis få ladet opp batteriene ved å skifte lokasjon. Det kan være godt å få nye ting å lære, en ny organisasjon, en ny utsikt fra cockpit og nye mennesker. Situasjonen med regnbuehinnebetennelsen og de medfølgende komplikasjoner her, var også medvirkende. Det skriver jeg mere om senere. Og naturligvis, alle problemene med konkursen i Norsk Forurensningskontroll AS og konflikten i styret i selskapet, ble belastende. Årene med base Bodø hadde vært utrolig interessante og inspirerende, både rent familiemessig og profesjonelt. Min kone Liv hadde dog gjentagende ganger vært inne på at hun godt kunne tenke seg å flytte sørover. For meg var det å komme seg sørover ikke så viktig. Jeg trivdes godt der nord, men å skifte arbeidssituasjon var dog ikke fjernt for meg. De siste årene med elendige og langvarige perioder med særs dårlig vær, var med til å gi funderingene styrke. Widerøe hadde i mange år hatt en kontrakt med FN-systemet, gjennom den sivile luftfartsorganisasjonen ICAO i Montreal, som er et FN-organ. Kontrakten gikk ut på å bistå Himalaya-landet Nepal med å kunne bygge opp et flytransportsystem og å utdanne landets egne folk til å kunne drive systemet og operere Twin Otter i fjellene. Ikke så ulikt det vi selv gjorde i nord. Videre hadde man en kontrakt med hjelpeorganisasjoner og NORAD-systemet (Direktorat for Utviklingssamarbeid), angående flyoperasjoner i Tanzania. Og så var det Norsk Air. Nå var det sånn at det ble ledige posisjoner som flykaptein på alle tre steder, på samme tid. Derfor, i samråd med familien, valgte jeg derfor å søke på alle tre postene og fikk tilslag på samtlige. Vi måtte altså velge. Torp vant, av forskjellige årsaker, noe vi muligens har angret på en del siden. Dog ble vi forsøkt påvirket av både ICAO og NORAD om å velge deres prosjekt. NORAD inviterte både Liv og meg til et endagsseminar i Olslo hvor vi ble testet for språklige kunnskaper og introdusert til både organisasjonen NORAD og til det spesifikke Kap.: 8: Min bakgrunn Jeg synes i ettertid jeg må ha kommet fra det man vil kalle et godt barndomshjem. Relativ fredelig og med alminnelig god økonomi, så vidt jeg kan forstå. Familiene sett under ett må vel kunne klassifiseres som middelklasse og som arbeidet seg opp og vekk fra et utpreget arbeiderklassemiljø i industribyen Drammen, på sydsiden av elva, på Strømsø og Grønland. Mine foreldre hadde noe forskjellig bakgrunn, men kom fra samme by og fra lignende klasser i samfunnet. Både mor og far var barn av store familier. Det skal ha vært 12 søsken i min fars familie opprinnelig, hvorav to skal ha dødd i tidlig alder. I min mors familie var det 10 søsken, hvorav to døde før jeg ble født.

08: Min bakgrunn Jeg synes i ettertid jeg må ha kommet fra det man vil kalle et godt barndomshjem. Relativ fredelig og med alminnelig god økonomi, så vidt jeg kan forstå. Familiene sett under ett må vel kunne klassifiseres som middelklasse og som arbeidet seg opp og vekk fra et utpreget arbeiderklassemiljø i industribyen Drammen, på sydsiden av elva, på Strømsø og Grønland. Mine foreldre hadde noe forskjellig bakgrunn, men kom fra samme by og fra lignende klasser i samfunnet. Både mor og far var barn av store familier. Det skal ha vært 12 søsken i min fars familie opprinnelig, hvorav to skal ha dødd i tidlig alder. I min mors familie var det 10 søsken, hvorav to døde før jeg ble født.


09: Min Mor, Johanne Elisabeth, kalt Nan

Da min mor og far giftet seg, jobbet hun (er jeg fortalt), som syerske i et firma som het Bruun & Bruun i Schultz gate i Drammen. Så vidt jeg vet så sydde de herrebukser. Morfamilien kom opprinnelig fra Spydeberg i Østfold, hvor de var småbrukere men som etter hvert ble møbelsnekkere, butikkeiere, handelsfolk og andre former for iverksettere både i Oslo og i Drammen. Et par av mine onkler og tanter var født på gården Revhaug i Østfold, mens resten av flokken ble født i Drammen. Etter min mening har min mors familie et definitivt og utpreget ambisiøst gen, de var drivende mennesker. Min mor var en sterk dame. Hun var definitivt den som styrte i heimen, og når min far tok hurtige beslutninger var hun alltid «innom» og tempererte et ganske så hissig gemytt. I det lokale samfunnet på Lierskogen var hun en drivende sjel. Hun var med å stifte vel-forening sammen med min far og en del andre, hun var med å starte skolemusikk, gymnastikklag for damer og var også formann i over 15 år i det lokale Husmorlag. Der bygde damene også et samfunnshus. Bygda besto av to sentra; Heia og Tveita. Vi hørte til Heia, der postkontor, tre butikker, et bakeri med utsalg og skole lå. På Tveita hadde de en butikk, ingen skole og også lite annet enn gårdsbruk og boliger..


10: Tante Margit og Tante Martha

To av mine tanter, tante Margit og tante Martha, drev kolonialforretning på Pukerud utenfor Drammen. Det var etter måten en gammeldags landhandel. Alle vi ungdommene i familien hadde kombinert ferie- og arbeidsopphold hos tantene. Vi var særlig glad i tante Martha, hun var åpen og varm og nær. Tante Margit var noe mere lukket og streng. Når vi var der, besto arbeidet i å rydde på lageret, brenne papp og papir, pakke varer og merke med navnet til kunden. Som regel var vi med tante Martha når hun om ettermiddagen kjørte varer ut til de forskjellige kundene. Når det var fri fra alle de forskjellige gjøremålene, husker jeg vi syntes det var moro å legge femøringer på jernbaneskinnene. Banen mellom Drammen og Mjøndalen gikk tett inntil eiendommen bak, så det var bare å snike seg gjennom et hull i gjerdet og ut på skinnegangen, og så tilbake gjennom hullet og legge seg ned og vente på toget.Tante Martha forble ugift hele livet, mens tante Margit var gift med en som het Kolbjørn Bekke. Jeg kan knapt huske han, men kommer på noen sommerbesøk og også sommerferie-opphold på Bekkestranda ute i Sandebukta, hvor han skal ha kommet fra en av flere Bekkegårder på stedet. Vi overnattet da i et hus med glassveranda som lå tett nede ved riksveien mellom Sande og Berger. Vi gikk ofte på besøk til en eller flere av Bekkegårdene, som lå lenger inne på åsen. Jeg husker godt vi krysset veien og badet nede på stranda. Det var også populært å svømme ut til det lille skjæret som lå ca. 250 meter ute i Sandebukta. Det het for øvrig Bekkeskjæret. Tante Margit og Onkel Kolbjørn fikk ikke selv barn men adopterte en gutt i 1943. Han kom opprinnelig fra en familie i nærheten av Hønefoss og hadde der flere søsken som også ble enten bortadoptert eller kom til et fosterhem. Arne var en god leikekammerat for meg i barneåra. Han var ofte på besøk hos oss på Lierskogen og jeg har bilder av oss som baser i snøen utenfor huset. I mere voksen alder begynte Arne å kjøre lastebil og ble også gift da han bare var 19 år, med en pike som fra Mjøndalen som het Eva. De bosatte seg i et hus på eiendommen ved Pukerud Landhandel og fikk etter hvert tre barn, Bjørn, Marianne og Gro. Eva og Arne ble skilt etter noen år og jeg mistet kontakt med Arne. Jeg så ham ikke igjen før i 1972, hvor vi begge kjørte betong for bedriften Lo-Wi-Co AS på Åssiden ved Drammen. Da jeg selv etter denne perioden flyttet til Lunde i Telemark med familien, mistet jeg kontakten med Arne. Men, takket være Facebook og 1881, fant jeg i 2019 Arne igjen. Han bor nå på tettstedet Brandval, ca. 17-18 km nord for Kongsvinger, med sin kone gjennom snart 30 år, Wenke. Hun kommer fra Brandval og de har et deilig hus like ved sentrum. Siden jeg sist så Arne har han jobbet som snekker i alle år. Jeg bestemte meg derfor til å besøke Arne og Wenke på Brandval midt i juli måned 2019. Et meget hyggelig besøk, som jeg satte stor pris på. Hyggelig var det å se Arne igjen og å prate kjenning, og det var også særdeles hyggelig å hiilse på Wenke.


11: Tante Ruth og fetter Rune Tante Ruth var frisør og drev salong i familiens foreldreeiendom i Webergsgate på Strømsø i Drammen. Der bodde hun med sin sønn Rune. Tante Ruth hadde arvet eiendommen etter sine foreldre, mine besteforeldre. Hennes mann Trygve Johansen kom fra Danvik, men han døde når Rune var bare et par år. Han var lastebilsjåfør, men jobbet også sammen med min far på kalksteinsmølla i nærheten (eller i) av Drammen Glassverk på Tangen i Drammen. Denne mølla har jeg forsøkt å finne informasjon om, men så langt uten hell. Sammen med ca. 10 andre pådro både onkel Trygve og far seg sykdommen silikose, noe jeg forteller mere om etter hvert. På veggen mot kjøkkenet i Webergsgate sto det ei bokhylle med mange spennende bøker. Webergsgate var et samlingssted for familien. Skulle man til byen, ja så måtte man innom "Webbærsgate", som det heter på lokaldialekt. Det lå fast. Tante Ruth var minstejenta i familien, og alle påsto hun nok var noe bortskjemt. Temperamentet var deretter, så når man ringte på døra hos tante, visste man aldri hva slags velkomst man fikk. Som regel var det bare et kort: "Nå er det deg. Hva skal du'a?", og så forsvant hun inn i salongen igjen. Huset var lite. Hun hadde salongen i det første rommet til høyre i den lange gangen, som førte inn til en overbygget glassveranda. Gjennom der gikk man inn i stua, hvis man da ikke dristet seg til å gå gjennom frisørsalongen og inn i stua. Det avstedkom ofte et strengt øyekast fra tante. Hun hadde, så vidt jeg husker tre arbeidsplasser i salongen. Alle hadde elektriske tørkehetter. Innenfor den lille stua var det et endra mindre kjøkken og en liten gang inn til et vannklosett og en utgang til det lille smale rommet mellom tantes hus og nabohuset. I stua gikk det en smal trapp opp til tantes lille soveværelse og så inn til Rune litt større soveværelse, hvor det også var vindu ut mot haven og et bitte lite bad. Jo da, det var enkle kår. Men samlingssted var det. Når det var familiesamling, enten ved geburtsdager, jul, påske eller andre høytider, var stemningen høy! Webbærsgate var nesten for et annet hjem å regne. I gutteåra var jeg mye der og mye sammen med Rune. Det skulle dog endre seg noe i åra som kom.


12: Onkel Christian & tante Borghild

Onkel Christian var treskjærer og møbelsnekker og hadde blant annet sitt verksted på Kjellstad i Lier. Han og hans kone tante Borghild hadde mange barn. Ragnvald, Sigurd, Tullik, Reiulf, Tore, Jan Erik, Kari og Brit Lise. Onkel Kristian ble senere involvert i utviklingen av Delikat Salatfabrikker AS, som til sist bygget et større industrianlegg i Kobbervikdalen like syd for byen. Før det skjedde, hadde han drevet en møbelfabrikk sammen med en dansk mann, som fra familie i Danmark fikk lære hvordan man laget salat. Da møbelindustrien ikke ga nødvendig avkastning, startet de opp med produksjon av salater som ble solgt privat og også til nærliggende butikker. Opp gjennom årene utviklet de Delikat til å bli et stort industrieventyr i Norge, og fortsatt finnes produktene både hjemme og ute. Selv var jeg der bare som visergutt en kort sommerperiode, dog lenge nok til å klare å strø 5 kg sukkerbiter langs veien fra kolonialbutikken på Rundtom og opp til fabrikken! Posen lå på bagasjebrettet og sprakk underveis, noe jeg ikke oppdaget. Lederen av kantina, jeg tror hun het Fru Jensen den gangen, ga oppkomlingen en skikkelig overhaling og sendte ham sporenstreks ned til Rundtom for å hente en ny ladning. Fetter Sigurd har en datter som heter Kjersti og hun har skrevet en bok om stifteren av Delikat, Christian Jensen fra Langeland i Danmark. Boken ble utgitt i 2017.


13: Tante Paula & onkel «Fjurs»

Presidentgata 2, 2.etg., på Torshov i Oslo, ligger ca. 2,5 km i luftlinje fra Stortinget. Der bodde tante og onkel i en liten leilighet og hadde Sverre, Arvid, Einar, John, Anne Lise og Terje. Hvordan de alle fikk plass, vites ikke. Jeg har selv bodd hos tante Paula i et år da jeg gikk på Oslo Yrkesskole. To av tante Paulas sønner ble leger. Sverre (1918), var almenpraktiserende lege på Vikersund og ble gift med Gerd fra Holmestrand. Hun var datter av lensmann Fransen. Deres to sønner Eirik og Tore bor fortsatt med sine familier på VIkersund. Arvid (1920) ble gift med Else Marie, og overtok en skipsutstyrsbutikk i Skippergata i Oslo, etter å ha vært ansatt som bestyrer i mange år. John (1926), ble gift med Inger Johanne. De senere årene bodde de på Nøtterøy og Liv og jeg har besøkt dem der en gang. Einar (1932), er også lege og var overlege ved Sørlandet Sykehus i Flekkefjord, ca. 14 mil vest for Kristiansand. Han er gift med Eva fra Stavanger og jeg fikk anledning til å fornye kontakten under Tulliks begravelse i England i 2016. Datteren Anne Lise (1930) giftet seg med en fotograf og bodde på Flisa i Hedmark mens jeg var ung. Om hun selv hadde en fagutdanning, vet jeg ikke. Uansett så ble de skilt for mange år siden og hun giftet seg senere med Oddvar Save. Terje (1937) var født med Downs Syndrom og kom ganske tidlig på Røde Kors sitt senter på Grimebakken, oppe på Søndre Land ved Randsfjorden, ca. 4 mil nord for Hadeland Glassverk. Terje var en sann glede for mange av oss i familiekretsen. Onkel Fjurs (han het egentlig Einar), var trikkekonduktør i Oslo Sporveier i mange år. Han kom fra en gård som ligger rett nedenfor Sollihøgda på vei mot Hønefoss fra Bærum. Han var sterkt plaget av Morbus Bekhterev (bøyet og stivnet ryggrad), og det ble fortalt at han aldri så en passasjer når han utstedte billetter. Etter at onkel Fjurs døde i 1954 pleide tante Paula en gang eller to i året å ta det vi kalte en "turné" rundt i landet for å besøke slekt og venner, sammen med Terje. Til oss kom de ganske ofte og ble gjerne en stund når de først kom. Derfor hadde jeg i ganske lange perioder Terje som lekekamerat, noe jeg minnes med glede. Terje var som regel i godt humør, og var ofte et muntrasjonsråd når det var familiesamling. Han hadde en spesiell interesse, nemlig det å ha oversikt over slekta. I veska si hadde en bunke med kartotekkort hvor han førte opp alle de familie-medlemmer han kunne komme over.


14: Kusine Tullik & Fred Min kjære kusine Tullik (som egentlig het AnneMarie), reiste til New Zealand i ung alder og ble der gift med en engelskmann. De skulle senere bli en av mine og min families beste venner. Hennes mann het Frederick og kom opprinnelig fra Wirral ved Liverpool i England. Senere ble de bosatt i det sørvestlige England, nærmere bestemt i byen Yeovil i grevskapet Somerset. Hun ble der sekretær ved den luftfartsvirksomheten Normalair Garret, som er en av flere innen bransjen i Yeovil. Blant andre har Westland sin base der. Norge henter sine redningshelikoptre fra den fabrikken. Fred var leder for trykkeriet ved en av Englands største regionale aviser, "Western Gazette" i Yeovil. Da Tullik (et klengenavn) var knappe 20 år eldre enn meg, hadde vi lite eller ingen kontakt i mine barne- og ungdomsår, men da jeg selv kom til England med min familie midt på syttitallet, ble kontakten opprettet og har vedvart fram til de begge døde i 2016 og 2017. Tullik og Fred har tre sønner; Paul, Christian og Andrew. Alle er bosatt i Somerset i England. Tullik og Fred var blant våre aller beste venner. Vi kom sammen så ofte det lot seg gjøre og skulle jeg eller vi til England (noe jeg særlig var i perioden -83 og fremover), var det obligatorisk at Yeovil måtte besøkes.

15: Mors avdøde søsken

Mor hadde to søsken som jeg aldri møtte. Den ene var onkel Filip. Han forsvant på havet var det som ble fortalt. Han var telegrafist på en hvalbåt, som gikk på et isflak nær Sør-Georgia i Sydishavet. Båten sank ikke umiddelbart, men det ble sendt ut et rednings- og reparasjonslag fra hvalkokeriet som lå lenger nord. Reparasjonene ble påbegynt, men midt under arbeidet i skutesiden, sprang plutselig skipet voldsomt lekk og sank svært hurtig. Filip sendte nødmeldinger til det siste, men det var ingen hjelp i nærheten. Alle omkom. Jeg har forsket litt i historien og funnet fram til de fleste detaljer om hvor han var ansatt, hvilke skip han var på osv. En interessant historie. Han var født samme år som min far, i 1904. I fetter Ragnvalds nedtegnelser om familien står det at han forsvant i 1928, altså ble han bare 24 år. Den andre var tante Elsa. Hun ble født i 1914 og døde i 1947. Det eneste jeg husker som ble fortalt om henne var at hun døde i sykesenga og jeg vet intet om hva som var årsaken. I og med at Norge er i ferd med å få et offentlig tilgjengelig og databasert register over tidlige sykdomsjournaler, så burde det være mulig å finne det ut.

16: A/S Råstoff

Min mors bror Sverre inngikk i et slags kompaniskap med min far. Det var i hvert fall det min far trodde. Sammen bygde de opp en gjenvinningsfabrikk på en nedlagt landbrukseiendom oppe på Lierskogen utenfor Drammen, Tangen gård het stedet. Eiendommen besto av et fjøs og et innhus da vi ankom der i 1949. Jeg kan ikke huske det, men mine foreldre fortalte at eieren av stedet hadde bodd alene og brukte det som senere skulle bli spisestua, til verksted hvor han blant annet reparerte motorer. Derfor hadde han også laget et hull i veggen så han kunne få motorene ut og inn. Med andre ord så var husets tilstand noe redusert kan man si, og et ganske omfattende arbeid måtte til før det ble beboelig. Det skulle etter hvert vise seg ikke å være noe som helst form for kompaniskap mellom min mors bror og min far, snarere en alminnelig ansettelse. Og som for ytterligere å såre og skape uopprettelig skade, ble min far sagt opp fra stillingen som disponent ved at Sverre uten varsel, hengte opp et notat på oppslagstavla på fabrikken en dag. Dette visste ikke far noe om før han selv leste oppslaget da han kom tilbake fra en reise. Og, ikke nok med det. Sverre innsatte sin sønn Bjørn, som den gangen var i underkant av 30 og ansett av de fleste for å være en svekling og en bortskjemt type uten særlig karakter, i stillingen.


Kap. 17: Gjenvinning

Ordet gjenvinning er et begrep man ikke kjente på den tiden så vidt jeg kan huske. I A/S Råstoff gikk det ut på at man kjøpte rent metall fra fabrikker og skraphandlere over hele landet. Dekketøy, armatur og armaturdeler, fly og flydeler, maskindeler, takrenner, bilbatterier, sikteduk, dreiespon av forskjellig slag, sink, bly, messing, kobber, bronse, altså alle former for rene metaller og legeringer, ikke jern og stål. I annen etasje i nordenden på den gamle fjøsbygningen på eiendommen, var det innredet badstue, dusjrom, vaskerom, toaletter og garderobeskap, samt spisesal for de ansatte. I den andre enden av bygget var det innredet et laboratorium, samt kontor for min far og for den fast ansatte kjemiker. Han hadde som oppgave å analysere metallet og å sette sammen legeringer, altså hvor mye som skulle smeltes sammen av de forskjellige metaller. Det var flere forskjellige kjemikere ansatt der i løpet av de femten årene vi bodde der. En av de het Skard til etternavn. Årsaken til at jeg husker har er at han hadde en datter som het noe så spesielt som Aleidis og som var litt eldre enn meg. Av og til var hun med sin far på jobb og da jeg gikk på skolen bare annenhver dag, ble det til at vi ganske ofte leika sammen. Kjemiker Skard bodde ikke på Lierskogen, men kjørte fram og tilbake til sitt hjem, som enten lå i Asker eller Bærum. En annen grunn som gjør at jeg husker Aleidis godt, er at hun spilte rollen er at hun i 1956 fikk rollen som Toya i barnefilmen av samme navn. Filmen ble produsert av en mann alle kjente, nemlig Onkel Lauriutz.

18: Daglig drift

Min far var leder for den daglige, praktiske driften med stillingsbetegnelsen disponent, mens min onkel styrte selskapets finanser og salg fra sitt kontor i Akersgata 8 i Oslo. Metallet som kom inn til fabrikken på lastebiler, ble først sortert i store hauger eller i oljefat, som så ble lagret i hallene eller ute på tomta, i påvente av endelig sortering og nedsmelting. Det var et par karer som sto for sorteringen av metalldelene. Kunnskapen og innsikten i arbeidet ble tilegnet gjennom ganske enkelt gjøre jobben. Skrapmetallet ble heist opp og tømt ut på et stort bord og der sto det et par mann med en fil i handa. Så grep man en kran, et rør eller gammelt fruktfat eller hva det nå kunne være, og ga det et strøk med fila. Fargen i det bare metallet som kom fram, fortalte ham hva slags metall det var og så ble det hivd opp i et fat (tønne), hvor den type metall ble samlet. De to som jobbet der inne var som regel Knutsen og Mohagen. Knutsen var senior i den avdelingen og også far til Terje, en delvis omgangsvenn, et års tid yngre enn meg. Knutsen-familien bodde nede ved elva rett nedenfor fabrikken, på vei mot butikken. Et lite hus som så ut som det aldri ble ferdig. Terje hadde to søstre og en mor som også bodde der, sammen med en tre-fire pekingesere. Jeg skulle treffe Terje mange år senere ved en tilfeldighet, en ikke så hyggelig tilfeldighet kan man si.

19: Eksport

Fabrikken hadde flere oljefyrte og en elektrisk ovn, hvor metallet ble smeltet ved høy temperatur. Når det hele var flytende ble ovnen tippet på kant og det flytende metall helt over i støpeformer hvor det stivnet til en barre. Barrene ble stablet og satt på paller, som så ble lastet på fabrikkens lastebiler og kjørt ut for levering. Mottakere kunne være støperier, som brukte metallet til nye produkter. Regelmessig ble partier levert på kai i for eksempel Oslo, hvor det ble lastet om bord i fraktskip som i sin tur leverte produktet til støperier i mange land. Alt omkring fabrikken skulle få stor betydning for alle oss i vår lille familie.

20: Et eventyr og konflikt Fabrikken var i det store og hele et eventyr for en gutt å vokse opp i. Tidlig fikk jeg en innførsel i hvordan biler og maskiner av alle slag virket. Og lageret med metall var jo en sann gullgruve av eventyr og opplevelser. Det er høyst sannsynlig at de første impulser hva angår fly og luftfart ble gitt meg der bak på "tomta" som det ble kalt. Femtitallet var enda en gjenoppbyggingsperiode etter krigen i Norge og det meste innen samfunnet skulle formes og etableres, også relasjonene mellom bedrifter og de ansatte. Påvirkningen både fra øst og vest var ikke mindre den gangen og tau-trekkingen mellom den ene eller andre blokk, var kanskje mer markant den gangen enn i dag. Begynnelsen til konfliktperioden ved A/S Råstoff ble knyttet til at en noe mer intellektuell person ble ansatt, jeg mener han het Ekeland eller Egeland og kom fra Vestlandet et sted. Han skal ha vært utdannet journalist. Han bodde ved det siste huset før «Sletta» på toppen av Sandbakken, i en mindre bungalow trukket noe inn fra veien. Senere skulle familien Borgersen komme til å bo der. Etter det jeg forsto av hva som ble fortalt i familiekretsen, på fabrikken og på butikken, alle de steder hvor en gutt på ca. 8 år ferdes og hvor han kan få anledning til å høre voksne snakke ble Ekeland karakterisert som venstreorientert. Han ble også fagforeningsleder på fabrikken. I årsberetningen fra "Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon - AFL" (i dag kjent som LO), står det å lese: "Ved A/S Råstoff, Lierskogen, brøt det ut konflikt i november måned i forbindelse med oppsigelse av en arbeider. Arbeidernes krav er at oppsigelsen tilbakekalles og arbeideren gjeninntas i sitt arbeid. Da arbeidernes krav hittil ikke er imøtekommet, fortsetter konflikten." 21: Streikebrytere

Streiken fulgte det sedvanlige og avtalte mønster, med oppsigelse av avtale, forhandlinger og et endelig brudd i forhandlingene som så førte til arbeidsnedleggelse og delvis lukking av fabrikken. Jeg mener å huske det var bare tre av de ansatte som ikke var medlem av fagforeningen og som valgte ikke å delta i konflikten. En het Crosby og bodde med sin store familie inne ved «delet», som var grensen mellom Buskerud og Akershus fylke, langs den Gamle Drammensveien. Crosby arbeidet normalt i det som het «Rødgodsen», en stor, 3-etasjes, oljefyrt smelteovn, som produserte barrer av rødgods, en legering bestående av tinn, zink, bly og kobber. Under streiken valgte både Crosby og de to andre som ikke var medlem av fagforeningen, å trå til på alle fronter og forsøke å holde det hele i gang. Også min storebror Svein Erik måtte være med å ta et tak. Hele konflikten tilspisset seg ganske betraktelig etter hvert som den skred fram. De streikende satte ut streikevakter som bar gevær med kaliber 7,62 mm og marsjerte frem og tilbake foran fabrikkporten. 22: Egen livvakt

Men, etter hvert begynte mine foreldre å føle situasjonen såpass utrygg at man valgte å ta en av de som fortsatt arbeidet og som leide rom i vårt hus, ut fra arbeidet i fabrikken for å å følge meg fram og tilbake til skolen. Han het Reidar Knutsen og kom fra Sagbukta, et lite sted på riksveien mellom Drammen og Svelvik. Reidar måtte ha vært noen og tjue år den gangen. Det var en livlig, blid og alltid smilende gutt. Før han kom til A/S Råstoff hadde han blant annet drevet med boksing, så det var vel ikke for ingenting at akkurat han ble valgt ut til å være «livvakt». Han fikk da også bøte for sitt «streikebryteri». Ofte tok karer som bodde hos oss og arbeidet på fabrikken, en tur til Drammen etter arbeidstid og tok siste buss hjem. Bussen hadde holdeplass ved «Evensen», kolonialen som lå på Drammensveien eller «Nyveien» som vi kalte den, og som lå ca. 500 meter hjemmefra. Normalt hadde ikke mine foreldre gått til sengs enda, når for eksempel Reidar kom hjem fra byen. Da Reidar ikke dukket opp til den sedvanlige tid, begynte min far å bli noe urolig og etter ei kort stund valgte han å gå seg en tur bortover mot bussholdeplassen. Og riktignok; uroen var ikke ubegrunnet. I veigrøfta ved bussholdeplassen fant han Reidar liggende, opprevet i klærne, blødende fra en rekke sår og skrammer og met et ansikt i alle regnbuens farger. De streikende hadde passet ham opp og møtt ham ved holdeplassen og når bussen hadde kjørt videre, ble han slått nesten helseløs. De måtte ha vært minst to, kanskje flere, for å klare å gi Reidar en sånn omgang. Min far løp hjem og hentet bilen og så ble det en tur på sykehuset i Drammen for å få lappet sammen gutten. Men humøret, ja det klarte de ikke å ta fra Reidar Bom som vi kalte han. Det gikk ikke mange dagene før han var tilbake og bidro til å holde fabrikken delvis i gang.


23: Skoleveien

Som sagt så fulgte og hentet Reidar meg på skolen hver dag så lenge streika varte. Som regel syklet han og jeg satt på bagasjebæreren. Jeg husker at en av sykkelturene ble vel en smule dramatisk, da en av de streikende ved fabrikken kom oss i møte nede ved Heia og ga klart uttrykk for at han skulle ha fatt i meg, noe Reidar naturligvis ikke ville ha noe av. Han hoppet av sykkelen og ba meg holde den, mens han selv gikk mannen i møte med armene hevet klar til kamp, noe han også inviterte vedkommende til i skal vi si, relativt klare ordelag. Etter en noe hissig meningsutveksling, valgte mannen å trekke seg tilbake og gå tilbake mot butikken og Reidar og jeg kunne sykle videre mot skolen. At mannen var far til en av guttene i klassen er et forhold jeg berører annet sted i historien.

24: Far

Min far kom fra en stor familie med fem jenter og syv gutter. To av barna skal ha dødd i spedbarnsalder, derfor husker jeg bare de 10. Det var jentene Anna Augusta, Gunvor Elise, Borghild Karoline, Ragnhild og Margit Pauline. Så var det gutta; Trygve, Arne, Petter Marinius, Rolf Henry og Olaf (pappa). Etter hva jeg har klart å finne fram til gjennom søking i Riksarkivet, ble bestemor Andrea, født Pettersen, født den 4. september 1869. De bodde da i Strandgata 10, 3340 Åmot på Modum. Det ser ut som om eiendommen slik jeg husker den, står der den dag i dag (E-nr.: 0623-57/10). Jeg har også de senere årene forsket videre på dette, da igjennom programvaren «My Heritage», og funnet fram til en rekke slektsledd bakover etter bestemor.


25: En «liten skarp en»

Jeg kan nemlig huske en del besøk i eiendommen på Åmot sommerstid på femtitallet, med mine foreldre, og også gjerne med bestemor og noen av tantene. Når vi kom dit, bodde det en dame som het Ragnhild der, samt en jeg mener å huske var hennes mann, og som jeg tror het Marinius. Om det var Ragnhild som var i slekt med Bestemor ,eller om det var Marinius, vet jeg enda ikke. Uansett så var Ragnhild en storbarmet og høy dame, som styrte sin «eiendom» på en måte som en general kunne misunne henne. Hennes blikk som ble rettet mot eventuelle forsmedelige, ungdommelige krapyl, var som ståldolker som gikk tvers igjennom en. Også han Marinius var som sagt under støvelen, og fikk gjennomgå for selv den minste ting i alles påsyn og påhør. Nå var kontrasten til Ragnhilds kontrafei betydelig; Marinius var en liten sprett, så han hadde lite å stille opp mot matronen. Pappa forbarmet seg ofte over han når vi var på besøk, og jeg husker flere ganger når huset var fullt av folk, at mennene tok med Marinius opp på et av værelsene i 2. etasje ut mot veien og satte seg i en krok bak døra. Der fikk han Marinius servert en - eller gjerne flere små «klunker» fra ei lommelerke, mens de tilstedeværende og innvidde, lyttet intenst til trinn i trappa som kunne tyde på at matronen var på vei for å «arrestere» den ugudelige drikkfeldige husbond, for ikke å snakke om de andre mannfolka! En dram var nemlig djevelens skapelse i flytende form, og ikke noe han Marinius fikk nyte noe av! Som dere kan se av bildene og kartutsnittene fra Modum, så ligger eiendommen ned mot elva Simoa, som renner ut i Drammenselva. På den tiden var det flere brygger og såkalte klopper (smal gangbro uten rekkverk, flytende på elva). Disse gjorde det særdeles spennende for en gutt å leike akkurat der. Litt fisking blei det også til under familiebesøkene i min bestemors barndomshjem.

26: Ambisjoner

Blant etterkommerne etter bestemor og bestefar på farssiden, var ikke det personlig ambisiøse spesielt fremtredende. Det å få seg en god, fast og gjerne livslang jobb så ut til å være målet for de fleste av dem. Bestefar skal ha vært fergemann over Drammens-elva oppe ved Sundhaugen og bestemor kan jeg aldri huske hadde annen jobb enn det å ta vare på familien, som om ikke det var nok. Familien bodde i en toroms, lavlofta liten stue i Sundhauggata på Grønland i Drammen, et par hus nedenfor Strømsgodset kirke, på den siden av veien som vender mot Strømsø og byen. Huset kan ha vært kårbygning på en av gårdene som tidligere rådde grunnen i området, men som nå var erstattet av til dels tung industri. I dag er huset vekk. Langs elva var det den ene papirfabrikken etter den andre. Innimellom lå mekaniske verksteder, som betjente de store papirfabrikkene. Lenger opp fra elvebredden var det alle typer med industri og ervervsvirksomhet og bakerst lå de store jernbaneanleggene med verksteder for reparasjon og vedlikehold og bygging av nytt skinnemateriell, samt oppstillingsområder for enorme mengder med vogner, lokomotiver og annet, rullende jernbanemateriell. Mye av jernbanens, skinnegående materiell hadde utgangspunkt i Drammen, som var et knutepunkt for denne type virksomhet i Norge.

27: Kummerlige forhold

Oppveksten for ungene i min fars familie må ha vært ganske kummerlige. Pappa kunne fortelle at de gikk på skolen bare annenhver dag og det var bra, for da kunne man låne hverandres støvler. De hadde ikke råd til støvler til alle. Etter hvert som min fars brødre ble voksne, ble de ansatt på verksteder og skipsverft i Drammen i forskjellige typer jobb. De fleste av dem fikk etter hvert en arbeiderutdanning på bedriften eller muligens også en håndverkerutdanning. Søstrene ble, tradisjonen og kjønnsmønsteret tro, enten husmødre, syersker eller hadde rengjøringsjobber. Så vidt jeg vet fikk ingen av jentene en yrkesutdanning. Far var muligvis heldig for han kom i bakerlære hos Baker Moe i Grønland 91, som siden skulle få en sønn som heter Sverre Moe og ble en anerkjent sanger spesielt innenfor kirkemusikk. Han er i dag lærer ved St. Halvard Videregående Skole i Drammen. Jeg kan huske jeg leika med den kommende sangeren da jeg var på besøk i ”Mogården,” som stedet ble kalt. Der bodde nemlig tante Gunvor og min bestemor da de begge ble alene relativt tidlig. Da læretiden var over, ble far oppsagt. Bakeren hadde ikke råd til å ha ferdigutdannete bakere på lønningslista. Pappa fortalte selv at han i stedet fikk jobben med å kjøre brød med hest og vogn hos Baker Moe, etter at han var ferdig utdannet baker. Noe jobb som ferdig utlært baker tror jeg aldri det ble for ham.

28: Moro på Konnerud

Han fortalte dog en del historier om hendelser da han kjørte rundt og leverte brød. Blant annet kjørte han brød opp til Konnerud og jeg tror det var det som førte til at familien seinere skulle eie ei hytte på Konnerud. Det er ikke så mange år siden at min bror Svein Erik og jeg kjørte oss en tur dit opp og lette oss fram til hytta, som fortsatt lå der den gang og vel ligger der enda. Allerede i mine foreldres ungdom var Konnerud et ofte brukt sted for ferie og fritid. Jeg husker godt pappa fortalte historier fra fest og moro på Konnerud, enten på de lokale bevertningsstedene eller på hytta. Så vidt jeg husker, var det ofte i forbindelse med vinter og påske det var utflukter til Konnerud. Skigåing var et gjennomgående tema i historiene. Den gangen var veiforbindelsen til Konnerud noe annerledes enn i dag og jeg husker godt en særdeles spennende historie om en aketur nedover Konnerudbakkene (de gamle) på kjelke. At jeg selv senere skulle bo på Konnerud (i Svaleveien 16 på Hallermoen) i en kort periode mens mine foreldre var i Tyskland tidlig på femtitallet og at jeg skulle ake i de samme bakkene sammen med onkel Martin, er en annen historie.

29: En arbeidsmann

Flere år med forskjellige jobber fulgte for min far. Jeg husker han fortalte han var med på å male jernbanebrua over Drammenselva. Så ble han formann ved ei kalksteinsmølle i Drammen i krigsårene, som førte til at han pådro seg sykdommen silikose. Mølla var, etter hva jeg har grunn til å tro, men ikke fått bekreftet, drevet av A/S Råstoff og har sannsynligvis levert råstoff til A/S Drammen Glassverk. De var ti mann på mølla, som alle ble syke og fikk stilt sin diagnose i løpet av de første årene etter krigen. De fleste døde i løpet av de siste årene på førtitallet og utover i femtiåra, men pappa var sta som en bukk og nektet å gi opp selv om sykdommen var særdeles krevende både fysisk og mentalt. Han mente selv at årsaken til at han ikke bukket under som de andre gjorde, var at han fortsatte å jobbe og holde seg i sving. Hans sykdomssituasjon var alltid et element i vår hverdag og jeg kan huske at lungekapasiteten var undersøkt til å være nede i 20 % på et tidspunkt. Han var kontinuerlig under kontroll av Dr. Thiis-Evensen (https://nbl.snl.no/Eyvind_Thiis-Evensen), ved Hydros anlegg på Herøya ved Porsgrunn. Legen var spesialist på denne type lungesykdommer på den tiden. Sakte, men sikkert ble han svakere og svakere og i april 1973 ga hjertet opp. I 2013 begynte norske myndigheter å etablere det som heter Helseregisteret for Norge. I forbindelse med at jeg i en periode drev med litt slektsforskning, fikk jeg vite at jeg kunne få hele sykdomshistorien til min far ved å henvende meg dit. Det vil jeg gjøre.

30: Selb i Bayern

Ved to anledninger, henholdsvis i 1954 og 1959, fikk min far komme til Rosenthal Porselensfabrikk i Selb i Bayern (Tyskland), den gang bare kilometer inn i Vest-Tyskland fra den østtyske og Tsjekkoslovakiske grensen. Vi kjørte nedover i mine foreldres bil og Svein Erik og hans kone den gangen, som het Sissel f. Verne og kom fra Engelsrud, var også med. Vi hadde en fin tur nedover gjennom Sverige og Danmark og inn i Tyskland ved Flensburg. Jeg husker vi overnattet i Hamburg og gikk ut og spiste. Vi var også innom Zillertal Bierstube, som var et meget populært sted i Hamburg på den tiden. Det var en stor hall med scene, og på scenen var det et stort messingblåserorkester som spilte "ompa-ompa-musikk" i "lederhosen" med seler og Tyrolerhatter! I det hele tatt "Deutche Gemütlichkeit" på sitt aller beste. Kanskje mest imponerende var serveringsdamene, som med en utrolig teknikk kunne bære 10-15 kjempeseidler med øl i et utrolig tempo. Litt av en opplevelse for en gutt på vel 13 år! 31: Natur og villmark

Pappa var spesielt glad i natur og villmarksliv og hendelser i så måte har alltid stått klart fram i minnene fra gutteåra på Lierskogen. Min venn Per gikk en klasse over meg på skolen og var i stor grad en omgangsvenn på den tiden. Våre foreldre hadde også hadde mye omgang. Han og jeg skulle få være med fedrene på orrhaneleik oppe på Stormyra, som ligger oppe på åsryggen 1,7 km øst for Oppsal i Lier og ca. 1,8 km vest for Bøsetra. Myra ligger 3,5 km rett nordover fra Lierskogen sentrum. Jeg husker godt pappa vekte meg klokka ett på natten. Jeg tror det var en natt til søndag. Det var hardt å stå opp mitt på natta. Jeg var nok ikke mere enn 10 år den gangen. Vi hadde pakka sekkene kvelden før og i stummende mørke ble bilen startet og vi kjørte nedigjennom et nattestille Lierskogen til der Per og hans far Erling Ovenstad bodde tett ved dagens samfunnshus. De to sto klare på trappa og Per og jeg installerte oss i baksetet i bilen og de voksne foran. Det var ikke lange turen kan jeg se i dag, bare ca. 3,5 km inn til gården Gulliksrud, men det føltes som en evighet opp og inn gjennom den svarte skauen. Det var natt på Gulliksrud da vi kom fram, klokka var jo bare halv to. Bilen ble parkert nede på veien hvor det var en liten snuplass. Den gangen sluttet bilveien der. Sekkene med varm kakao til oss gutta, litt kaffe med litt "attåt" til mannfolka og et par, tre matpakker ble slengt på ryggen, og så la vi i vei. Jeg mener å huske at Pers far Erling hadde vært på Stormyra før, så han kjente veien. Det hadde gått noen tømmerslep ned fra området rundt myra og det var et slags spor mesteparten av veien. Ikke fordi det hjalp så mye i det nattsvarte. Litt skummelt var det å gå innover skauen sånn. Noen tåkedotter var det også og granbaret hang tungt av fuktighet og skapte skumle skygger i mørket. Det ga en trolsk stemning. Snart begynte det å bli en svak lysning i skogen der framme, vi hadde vel gått et par kilometer og nærmet oss myra. De voksne ba oss være helt stille og på rekke listet vi oss framover og ut på myra. Snart var vi framme ved ei gammel koie, som sto skakk og lente seg oppetter noen korte furulegger. Den ene veggen på koia hadde falt nesten helt sammen, men det var gjennom den enden vi krøyp. Inne i koia så vi at den andre gavlveggen fortsatt sto i sin opprinnelige høyde, men de nederste veggborda var vekk, så vi rigga oss til på soveposene der med god utsikt ut over myra. Vi kunne se så mye ut over myra for tåka lå tung og våt og sluttet seg tett omkring oss på alle kanter. Det var bare å håpe at den ville lette, ellers ville det ikke bli mye å se av verken orrhane eller orrhøne. Vi gutta slappet av på soveposene, halvtrøtte og søvntunge etter å ha stått tidlig opp og gått en to, tre kilometer. Mannfolka satt og hvisket seg imellom. Om vi duppa av eller ikke, skal være usagt, men snart ruska pappa i meg og sa med hviskende stemme: « Våkne opp gutt, nå begynner det å bli liv på myra!» Vi akte oss opp på posen og kikket utover myra. Ikke mye å se enda, men vi kunne tydelig høre orrhanens "tjoing" der ute, så spillet var nok i gang. Det tok ikke lang tid før vi begynte å ane dansende skygger. Men det tok lengre tid før vi klarte å venne oss til de vage konturene. Så begynte tåka å røre på seg og vi kunne se en 7-8 fugler der ute. Hønene holdt seg i utkanten av spillplassen, sakte diltende rundt i påvente av at kamphanene skulle bli ferdig med sin rivalisering. Det glimtet skarpt i røde hanekammer og hvite halefjær. I tåkedisen så det ut som om de var like mye opp og ned som de var fram og tilbake. De hissige "tjui"-lydene som fuglene lager, viste med all ønskelig tydelighet at temperamentet var på høyeste nivå. Framstrakte og superskarpe klør kløvde lufta og hogg godt inn i utfordrerens fjærdrakt. Det ble lysere og lysere og tåka hadde nå lagt seg som et lokk noen få meter over myra med god sikt under. Dramatikken der ute var å ta og føle på. En kamp om å få gi liv, ikke en kamp på liv og død. Etter en drøy times tid, begynte kamphanene å bli trette og det ble lengre mellom utfallene. Til sist ga den ene opp og vinneren var kåret og kunne gå i gang med det som var den egentlige jobben, nemlig å bedekke så mange høner som mulig så langt kreftene rakk.

32 : Min fars søsken

Jeg husker de fleste, både Tante Ragnhild, Borghild, Gunvor, Anna og Margit, og Onkel Petter, Henry, Arne, Trygve og min far Olaf naturligvis. Alle var hva man kaller «alminnelige arbeidere», selv om jeg tror nok noen av dem hadde en eller annen type yrkesskoleutdanning. Så vidt jeg vet, arbeidet de fleste av gutta på jernbaneverkstedet, unntatt Onkel Henry og min far.

33: Onkel Petter Jeg vet ikke hvor Onkel Petter jobbet men antar han også var ved jernbanen, som jo hadde store verkstedanlegg i Drammen og som også lå tett ved der gutta vokste opp. Han og hans kone kan jeg huske vi bare sporadisk hadde kontakt med, i forskjellige familiearrangementer. Han var en usedvanlig blid fyr, full av påfunn og anekdoter, og så var han særdeles flink til å spille gitar og synge. Det var forresten et fremtredende trekk ved flere av søsknene det der med å kunne synge, noe jeg nok har arvet noe av.


34 : Onkel Henry & Tante Ella

Onkel Henry var nok, sett ut fra mine minner, den som sto min far nærmest. Han jobbet i over 50 år på «Guldlistfabrikken», eller AS Rødskog Brug & Guldlistefabrik, en særs gammel og velansett virksomhet i det industriintensive Drammen. De bodde så lenge jeg kan huske på Landfalløya, like på andre siden over Landfalløybrua i nr. 98, akkurat overfor der trikken snudde i gamle dager. De hadde også hytte på Holmsbu, ute i Drammensfjorden, og snekke nede i båthavna på Musøya, som lå rett nedenfor der de bodde. Onkel Henry og Tante Ella var stedbundne mennesker., Ferien besto i alle år av å ta snekka ut til Holmsbu i tre uker, og deretter hjem igjen. Det var det hele. Men Onkel Henry var en særdeles snill mann. Han stilte ofte opp og hjalp sin bror altså min far, når han kunne. På den måten kom han også en dag helt inn til Fornebu, noe han nesten anså for å komme til en hel annen verden. De hadde en datter, Erna, som var gift med Leif. 35 : Onkel Trygve & Tante Elisabeth (Bettan) + to barn

Så lenge jeg kan huske, bodde Onkel Trygve og Tante Elisabeth (til daglig kalt «Bettan»), i Roald Amundsensgate 2 på Gulskogen, like bortenfor (vest), Gulskogen Senter, der kusine Karin bor i dag, hun har overtatt barndomshjemmet. De hadde to jenter, Unni og Karin. Onkel Trygve arbeidet også på jernbaneverkstedet. De hadde hytte på Kommersøya, som ligger ytterst i Sandebukta i Sande Kommune. Jeg kan huske vi var på besøk der, men det var ikke ofte. Jeg husker vi leika med Karin og Unni, men det skulle gå helt fram til tidlig på 1990-tallet før vi igjen skulle få kontakt. Et godt minne er da Onkel Trygve i 1991, kom sammen med Unni på besøk hos oss i Hortensveien på Barkåker. Jeg skulle den dagen kjøre lastebil for Sjøbodkoret, i forbindelse med konserter på Brygga i Tønsberg, og Onkel Trygve ble med. Vi hadde en hyggelig runde ut på Nøtterøy for å hente bilen, samt så var han med å laste teaterteltet vi skulle sette opp på Brygga.

36 : Tante Ragnhild & Onkel Martin

Jeg tror Tante Ragnhild kan ha æren for at min mor og far traff hverandre. Min mor jobbet jo i sin tid ved konfeksjonsfabrikken A/S Bruun & Bruun i Schultzgate på Strømsø i Drammen. Der jobbet også Tante Ragnhild, og også så vidt jeg husker, Tante Ragna Henriksen, - som overhodet ikke var i familie, men en venn av mine foreldre fra Åmottraktene. Jeg tror altså at Tante Ragnhild må ha introdusert min far til min mor i sammenheng med jobben hos Bruun & Bruun. Tante Ragnhild var en livlig sjel, og kunne også spille piano og synge, noe hun gjorde ofte når det var festlig lag. Hun ble (sannsynligvis før krigen), gift med Martin Sand, som kom fra en gård i gamle Skoger Kommune. Jeg husker ham bare som verksmester for A/S Svein Helling Busser på Strømsø i Drammen (like bak gamle Central Hotel). I yngre år var han en ganske så berømt skihopper for klubben Drafn og med en premiesamling av dimensjoner. Den skjenket Tante Ragnhild til klubben da Onkel var gått bort, og den står nå på klubbens hus oppe i Austadlia, ved Drafnkollen. Tante Ragnhild og Onkel Martin var nære venner av min mor og far og var som regel alltid med når det var festlige samlinger. Tante Ragnhild var også leder av "Husmorgymnastikken" på Lierskogen på femtitallet, et tiltak som min mor og de andre i "Husmorlaget" hadde etablert. Tidlig på femtitallet, det måtte vært enten på vinteren 1950, 51 eller 52, bodde jeg i en del uker hos Tante og Onkel. Den gangen bodde de i Kollenveien 17 i Drammen, som lå (og ligger, men nå med et par hus i mellom), i enden av slalåmbakken Haukåsløypa. Siden det var vinter, og Onkel og Tante ikke hadde egne barn, så ble det mange turer i bakken med Onkel Martin. Vi var også ofte ute og akte på rattkjelke, særlig i "Gamlebakkene", den gamle veien fra byen og opp til Konnerud. Den var bratt og relativt fri for folk, så der kunne det gå fort, altså fort når man er 5-6 år! Jeg kan også huske mine foreldre fortelle om at de i ungdommen var på aketur i Gamlebakkene. De var mye på Konnerud i ungdommen, og hadde også hytte der oppe en periode.

37: Tante Anna & Onkel Frank

Tante Anna var gift med Onkel Frank. De bodde i nærheten av Knud Schartums gate langs Nedre Eikervei mellom Sundhaugen og Gulskogen gård. Jeg vet ikke hva Onkel Frank jobbet med, men gården de bodde, i måtte være leiet. Den besto av tre leiligheter sammenhengende i en etasje og lå litt for seg selv ute på et jorde. Jeg kan huske vi måtte gå fra Nedre Eikervei via en sti og fram til gården. Hva Tante Anna arbeidet med i løpet av livet vet jeg ikke, men jeg vet hun hadde psykiske problemer og tilbragte flere perioder på det som på den tiden het Lier Psykiatriske Sykehus like utenfor Lierbyen. Hva som var hennes diagnose vet jeg ikke. I selskapelig sammenheng husker jeg henne som blid, varm og vennlig. Hun og Onkel Frank hadde ikke selv barn, noe jeg synes å huske kom til uttrykk når vi barna var på besøk. Tante Anna var født i 1902 og døde i 1985. Onkel Frank var også født i 1902 og døde i 1959.


38 : Tante Borghild & Onkel Olaf

Tante Borghild og hennes mann som også het Olaf (som min far), bodde i Pølsesvingen, et stykke av veien som nå har navnet Nedre Eikervei. Jeg ser av Google Maps at nr. 4 ligger der enda, men er ikke sikker på om det var dette huset de bodde i. Jeg vet heller ikke hva Tante Borghild og Onkel Olaf jobbet med. Derimot husker jeg Tante Borghild godt. Hun så ut til alltid å være i godt humør og tøysa alltid med oss unger når vi var sammen. Særlig husker jeg henne fra flere besøk på Lierskogen, når alle Tantene kom for å delta i innhøsting av epler, pærer og nær sagt alle typer bær, som solbær, rips, stikkelsbær osv. Vi hadde nemlig stor have med mye frukt! Det hele ble høstet og syltet. En ganske stor del av eplene ble levert til fruktpresseriet i Lier, og vi fikk en stor ladning med eplemost tilbake. De hadde en sønn som het Kåre og han husker jeg bare som voksen. Han bodde i Oslo og var travtrener og hadde egen stall på Bjerke Travbane. Jeg husker han ble mye omtakt i familikretsen da han dro til USA med en hest på femtitallet og kom hjem med gode resultater. Kåre ble rammet av polyomelitt i ung alder og hadde et svakt ben. Jeg besøkte fetter Kåre et par ganger påBjerke Travbane.

39: Tante Margit & Onkel Marinius

Tante og Onkel hadde fem barn; Randi, Erling, Leif, Gunnar, Rolf. Denne tanten har jeg lite minner om, annet enn at de bodde på Bragernes og det var det ikke mange i familien som gjorde. Hva tante og onkel drev med aner jeg ikke. Datteren Randi hvar gift med en som var sjåfør ved Aas Bryggeri i Drammen. Han kjørte blant annet til Lierskogen og hadde alltid tid til en liten prat når jeg traff han på butikken eller han stoppet innom for å snakke med mine foreldre. Leif var lokomotivfører i NSB og var betydelig eldre enn meg.


40: Tante Gunvor og Onkel Ivar Dette var tanten vi fikk et nært forhold til. De hadde leilighet i Moegården på Grønland 91 i Drammen. Gården lå nesten på hjørnet av gaten Grønland og Sundhauggata, hvor bestemors hus var.Onkel Olaf døde tidlig så han har jeg nesten ikke minner av. Tante Gunvor derimot var i sentral person i det "Olsenske" liv. Deres leilighet var ikke stor, den besto av tre rom. Man måtte inn i gårdsrommet for å komme til inngangen, som lå litt under en svalegang i et hjørne. Inngangsdøren førte direkte inn på kjøkkenet, et rektangulært rom med komfyr, over- og underskap, oppvaskbenk, en utslagsvask og et kjøkkenbord med stoler. På den ene langveggenvar døren inn til neste rom. Rommet ble brukt som soverom både for Tante Gunvor og for Bestemor når hun ble så gammel at hun flyttet inn til Tante for å bli tatt vare på. Fra soverommet fortsatte man inn i stua, som vendte ut mot Grønland. Rommet var like stort som de to andre rommene til sammen og hadde tre vinduer ut mot gaten. Det var en salong og et spisebord samt en skjenk. Leiligheten var pen, ryddig men på alle måter enkel.Og her vokste altså fire barn opp. Og det var her familien samlet seg når de var på tur i byen, stedet ble et møtepunkt på samme måte som Webergsgate 19 var det for min mors familie. De fire barna var Åge, Reidun, Bjarne og Tore. Åge var dreier ved Drammen Slip & Verksted og var i unge år på hvalfangst og tilbragte ikke mindre enn fem år på Syd-Georgia. Åge var min fars yndling, uten at jeg riktig vet hvorfor annet enn at han var en særdeles blid og omgjengelig fyr. Han var alltid et muntrasjonsråd i selskapelig sammenheng og (forteller historien), særdeles glad i kvinner. Han var gift med en dame ved navn Karin, som de voksne presenterte som ei skikkelig jåle, som flottet seg i pels og kosmetikk og som holdt den frivole Åge i et stramt grep. For stramt syntes mange forsto jeg, man syntes synd på han på mange måter og noen sa man godt kunne forstå at han fant det han behøvde utenfor eget reir. Jeg var glad i Åge. Derfor inviterte jeg ham nordover en tur da vi bodde i Bodø. Jeg betalte også hans billett. Bjarne var en flott fyr og han var brannmann ved brannstasjonen i den ene tårnbygningen på Bragernes torv. Jeg husker vi var alltid bortom stasjonen og hilste på Bjarne hvis han var på jobb. Når det ikke var alarm eller andre oppgaver for vaktlaget, satt de ofte på en benk utenfor stasjonen om sommeren. Men vi så og hadde kontakt med Bjarne ved flere anledninger. På fabrikken på Lierskogen var det jo mye brannfarlig og ganske ofte oppsto det større eller mindre branner. Og ble brannvesenet i Drammen tilkalt så var det ofte at fetter Bjarne var en av mannskapene. Jeg husker spesielt en episode. På skolen hadde vi engelsk-undervisning på ettermiddagen etter vanlig skole. Det måtte ha vært i 5, 6 eller 7. klasse. Fra vinduene i 1. etasje på skolen var det 250 meter bort til fabrikksbygningene. En av elevene som satt på vindusrekka, roper plutselig: "Det brenner i Tangen!" Alle stormet til vinduet og gjennom bjørkeløvet på trærne utenfor så vi røyken veltet opp av taket på den bygningen som inneholdt smelteverket for aluminium. Alle elevene fikk lov til å storme ut og ned til gjerdet som omkranset skolegården. Også meg. Og hva fikk jeg se der oppe på takryggen blant all røyken? Min far! Med brannslange i handa og som sedvanlig med Borsalinoen og lagerfrakken på. Engelsklæreren sa at jeg måtte godt gå hjem hvis jeg ville, og jeg stormet over jordene den korte veien over til fabrikken og hjem. Og da jeg svinger inn porten hjemme, er den første jeg møter fetter Bjarne og min far, som har kommet seg ned fra taket. Brannmannskapene hadde altså ankommet og var i full sving med å slukke brannen med sitt utstyr. Heldigvis klarte de å slukke brannen ganske hurtig. Tante Gunvor hadde også en sønn som het Tore og en datter som het Reidun. Tore jobbet på samme sted som sin bror nemlig Drammen Slip & Verksted, hvor de begge var dreiere. Han ble gift med sin Eva men ble skilt etter tre barn og noen år. I de senere år har jeg hatt kontakt med hans sønn, som fikk det spesielle navnet Rune Harald. 41: Onkel Arne og Tante Mary

Onkel Arne og Tante Mary bodde i Skogliveien 38, på Gulskogen, rett overfor jernbaneverkstedet på Sundland. De hadde en sønn, Øystein Boye. Jeg kan huske vi var hos dem en del ganger og at jeg leika med Øystein. Etter at min bestemor på Sundhaugen døde (1961), ble det tydeligere at det hadde oppstått en splittelse i søskenflokken. Jeg har aldri helt klart å finne ut hva som var den reelle årsak, og har bare antagelser og fornemmelser om at det hadde noe med arveoppgjøret å gjøre. Vi hadde jo hytte litt lenger ute i fjorden, liksom på odden der den dreide fra Sande- bukta til Drammensfjorden, det het Sandvika. Hytta vår lå 400 meter opp fra vannet, med «ansiktet» mot fjelltoppen «Borgar’n»

42: Storebror

Svein Erik er født i 1938, nærmere bestemt den 17. juli. Det første jeg husker om ham, var noe om at han skulle på en spesiell skole, da han led av ganske alvorlig stamming. Historien har indikert at jeg var årsaken til stammingen, uten at dette på noen måte er "bevist" eller hevdet av Svein Erik. Men det kan være noe i det, og årsaken ligger muligens begravet i det. Det kan også skyldes det faktum at min mor var ca. 31 da han ble født og ca. 39 da jeg ble født. Om dette var årsaken til at hun behandlet Svein Erik annerledes enn meg, vil for alltid stå ubesvart, man kan bare gjette. Svein Erik begynte i lære som elektriker, men fullførte ikke utdanningen. Jeg husker dog han jobbet som elektrikerlærling i Oslo en periode. Jeg har også minner fra at han jobbet på det tekniske tegnekontoret på "Slippen", som var (og er), Drammens Slip & Verksted. Han måtte vært omtrent 18 år den gang. Et "barnlig" minne jeg har om forholdet mellom Svein Erik og meg er på overflaten særdeles uskyldig, men i ettertid, lenge etter, tro jeg det kan beskrive hva han følte overfor det å få en lillebror når han i syv og et halvt år hadde vært alene om mor og far. På den tiden var det jo ikke TV eller computer. Radio hadde vi og barnetimen på lørdaag kl.: 18:00 var et av ukens høydepunkt. En annen dag som hadde en sor betydning var tirsdager. Tirsdager var nemlig ukebladdagen og ukeblader hadde en mye større betydning den gangen enn nå. Ukebladene var bestilt på forhånd og ble hentet vær tirsdag middag på Heien Handel. Det var et slags abonnement og våre foreldre hadde abbonert på Norsk Ukeblad, Illustrert, Hkemmet og Allers samt tiloss unge, Donald Duck! Superlesning for oss som var nyinnvidde i lesningens verden, i hvertfall for meg. Jeg begynte jo på Heia skole i august 1952 da jeg var seks og et halvt år, så det jeg forteller må ha vært i 1953, kanskje i 1954, da jeg nok hadde lært å lese en del, men jeg hadde for vane å lese "hviskende" og av og til ikke så veldig hviskende. Det faktum irriterte Svein Erik voldsomt og førte til borderlige konflikter gjentagne ganger. Så altså i ettertid synes jeg å ane det lå noe annet bak irritasjonen. "Utfallene" var som regel kraftigere enn hendelsen skulle tilsi. De som kjenner Svein Erik vet jo at han har temperament, noe jeg også har, og at også han ikke er den beste til konfliktløsning. Jeg husker han allerede tidlig i tenårene var opptatt med å spille gitar. På slippen (Drammen Slip & Verksted), traff han folk fra mange land, og jeg husker godt han hadde med seg et par karer i fra Afrika hjem på ettermiddagsbesøk. De tilbragte tiden på det vestlige hjørnerommet i 2. etasje hjemme i Tangen, hvor de spilte og sang, naturligvis også afrikanske rytmer. Selv husker jeg å få lov til å sitte stille borte i et hjørne for å høre på. Jeg måtte jo være mellom 10 og 11 den gangen. Det var også på denne tiden Svein Erik fikk sin første bil. Det var en kjempebil laget av Hudson Motor Car Company i USA, en Hudson 112 Coupe, 1938 modell. Jeg kan huske at det å gå inn i baksetet var for meg som å gå inn i et rom, for deretter å sette seg ned i en sofa. Ungdomsgjengen var ofte samlet i 2. etasje, etter hvert på Svein Eriks rom i østenden av huset. Der var nemlig radiokabinettet med platespiller; den gangen gikk det i 78-plater. Det var der jeg fikk mitt første kyss, av en av de «store» jentene som var med i Svein Eriks gjeng. De måtte vel vært 17-18 år den gangen, og syntes det var morsomt å sitte å tøyse med den lille pjokken! Svein Erik var også med i arbeidet på fabrikken fra tid til annen. Spesielt husker jeg han deltok i arbeidet under streiken omtrent midt på femtitallet. Fabrikken hadde på den tiden ca. 35 ansatte. Jeg tror det var da han var elektrikerlærling i Oslo, at han kom i kontakt med en gjeng gutter han delte musikkinteressen med. De kom fra forskjellige steder i Bærum og skulle vise seg å bli livslange venner. Sammen dannet de et band bestående av klarinett ogsaksofon, trekkspill, rytmeseksjon (batteri), trompet og Sveinn Erik på guitar og sang. Jeg husker bandet, som de kalte "Silver Tune Band" hadde sitt første spilleoppdrag på Sletta på Lierskogen, som var stedets fotballplass hvor man hadde bygd en danseplatting med overbygget scene i det ene hjørne av plassen. Der ble det arrangert dans under åpen himmel fra tid til annen og det var der bandet hadde sitt første, betalte oppdrag. De ble etter hvert særdeles populære og etter hvert hadde de spilleoppdrag nesten hver eneste helg, ofte både fredag og lørdag. Stort sett var oppdragene konsentrert om Lier og Asker. Dette var jo på femtitallet og da var det forsamlingslokaler i de fleste større eller mindre bygdesamfunn. I Lier hadde vi Borgestad, Husmorhuset, Haugestad, Sjåstad, Trudvang, Egge og Meierisalen. og flere jeg ikke husker navnet på. Jeg kan også huske at gutta fikk et oppdrag på Kiel-ferga et år, men at det måttye avsluttes da det ikke var nok å tjene på det. Det gjorde det nødvendig å legge om livene i betydelig grad, det var ikke alle innstilt på. Men spillejobbene fortsatte i over 20 år og ga en god ekstrainntekt for karene. Jeg husker også godt at da jeg fikk sertifikat, ble det ofte meg som fikk sjåførjobben samt jobben med å få instrumentene inn og ut av lokalene. Som regel tilbragte jeg kveldene på festen og hadde også jobb med å underholde damene som bandmeldemmene måtte ha med. Derfor ble dansetreningen optimal på den tiden. Særlig var vals og sving noe jeg var god til. Jeg hadde jo et visst grunnlag fra tidligere, da jeg i syv års alder gikk på danseskole i Drammen, sammen med mange av klassekammeratene på Heia skole. Men, jeg hadde nok mere lyst til å synge, men det ble det aldri noe av sammen med bandet. I ganske ung alder var Svein Erik sammen med Sissel Verne fra Engelsrud. Hun var datter av Diakon Verne på Dikemark. De ble gift i slutten av 50-tallet og ikke lenge etterpå vervet Svein Erik seg til FN-tjeneste i Gaza. Jeg husker godt vi fulgte han inn på Fornebu og så han gikk om bord i en DC-3 fra forsvaret for å begynne på turen dit ned. Hva som førte til at da han et år senere var tilbake, så ble han og Sissel skilt vet jeg ikke, men det ble i hvert fall klart at Sissel ikke var han tro i den perioden han var borte. Hun var faktisk så utro at hun kom på besøk til mine foreldre med en annen mann på slep! Da Svein Erik endelig kom hjem, ble det umiddelbart skilsmisse. Jeg husker Svein Erik kom hjem og fortalte foreldrene at skilsmisse-oppgjøret var over og at de skulle dele de få eiendeler de hadde. Da eksploderte min far og sa at: "Hun skal ikke få en krone mer!" Og til det repliserte Svein Erik med et så voldsomt raseriutbrudd at da han stormet ut gjennom døra fra kjøkkenet, tok han likevel hele dørkarmen med seg! Saken ble aldri drøftet igjen. Mange år senere og etter flere år som pleier på Dikemark, ble Svein Erik sammen med sin nabo i leilighetskomplekset på Dikemark. Hun het Anne Lise Seljelid og kom opprinnelig fra Brønnøysund. I begynnelsen av deres naboskap var hun sammen med en mann som het Egil og som var far til et barn som Anne Lise fødte i 1965. Men, da Egil hadde alkoholproblemer ble forholdet til ham avsluttet og Svein Erik begynte å bli en fast besøkende i naboleiligheten, dog først som en god venn. Jeg bodde ganske lenge hos Svein Erik på denne tiden, mens jeg jobbet i Norsk Flyindustri AS på Fornebu. I 1967 ble Anne Lise og Svein Erik gift på Rådhuset i Drammen, med bandmedlem Carl Otto Vatne som forlover. De to fortsatte med å bo å jobbe på Dikemark, begge som pleiere. Etter hvert begynte Svein Erik på en langsiktig utdanning. Først tok an datidens realskole som ble etterfulgt av gymnas. Så fortsatte han og utdannet seg til sykepleier, før han avsluttet med i tillegg å ta utdanningen som spesialpsykepleier i psykiatri. Svein Erik var dyktig. Samme år (1967), fikk de en datter til, Heidi. De bodde fortsatt i leidleilighet på Diekmark og hadde begge sitt daglige virke på sykehuset. Anne Lise var nå legesekretær men Svein Erik var sykepleier. Dog skulle hans situasjon nå ta en langsiktig vending. Han søkte og fikk stillingen som Medical Officer i oljeselskapet ELF med fast stasjonering på Frigg-feltet i Nordsjøen. Oppgavene der var å ta seg av de som hadde sitt daglige arbeid på platformen hva angikk småskader eller andre fysiske eller psykiske utfordringer. Han fortalet også at han kunne bli hentet av helikopter for å bistå ved behov på andre installasjoner eller på skip i området. Det ble en lang karriere for min bror, jeg mener han var der helt fram til pensjonering. Anne Lise og Svein Erik og jeg hadde i alle år relativ god kontakt og var ofte på besøk hos hverandre når anledningen bød seg. Dog fornemmet jeg at det alltid var noe "dypte nede" som ikke var rett. Hvorvidt det var fordi vi begge var relativt lukket i forhold til å snakke om hva vi egentlig følte og mente, vet jeg ikke, akkurat det fikk vi aldri snakket om. Antageligvis lå det i det faktum at hvis jeg hadde problemer og søkte hjelp for eksempel hos mine foreldre (her burde det skrives "hos mor"), så ble ofte Svein Erik rekruttert av de til å hjelpe til. En episode var når jeg hadde vært i USA og Syd-Amerika etter flyger-utdanningen i Miami. Vi kom til St. John i New Brunswick, Canada med stykkgodsskipet M/S Suninger og jeg måtte ringe hjem for å låne penger til billetten hjem. Da måtte Svein Erik bistå mine foreldrene med å få det hele arrangert. Men jeg tror nok denne typeepisoder egentlig bare var en slags fortsettelse av det faktum at jeg var født. Noe skjedde med min mor da jeg kom til verden. Det var syv og et halvt år mellom Svein Erik og meg. Min mor oppførte seg vesentlig annerledes overfor Svein Erik enn overfor meg. 43: Virksomhetsutvikling Far utviklet sin virksomhetsidé i et lite lokale i Langesgate 14 eller 16 på Strømsø i Drammen. Bakerste grense inn fra gaten lå mot Webergsgate 19, som var eiet av Tante Ruth og hvor fetter Rune vokste opp. Ideen gikk ut på å kjøpe råvarer i form av rene metaller fra lokale fabrikker og skraphandlere. Som oftest var det deler av for eksempel bilbatterier, motor- og maskindeler, sikteduk fra papirfabrikkene, dreiespon, VVS-artikler i messing og kobber, elektriske kobberkabler, innredningsdetaljer laget i metall, elektriske motorer og lignende. Utviklingen av ideen gikk sakte, for det var jo nedgangstider på trettitallet, og senere krig i landet. Av årsaker som er meg ukjent, kom min Onkel, min mors bror, inn i virksomheten. Han så raskt at ideen hadde potensiale utover den lille smia i Langesgate. Han skal ha vært utdannet i metallurgi og forretningsdrift i Frankrike gjennom flere år, og drakk kaffe med sukker i! Det jeg husker av ham og hans kone Edith, var at de alltid ga en fornemmelse av å være bedre enn andre. Hvorfor og hva som skapte den fornemmelsen i meg aner jeg ikke. Etter hvert ble det opprettet et slags kompaniskap mellom de to, dog helt uten skriftlige avtaler., noe Dette skulle mine foreldre angre på senere. For min fars del tror jeg det faktum at "kompanjongen" var konens bror, betød at skriftlige avtaler ikke var nødvendig, noe jeg senere har kommet til har vært et taktisk trekk av min mors bror. Man snyter ikke sine egne! De fant en gammel bondegård på Lierskogen i Lier, tett ved der Liertoppen senter ligger i dag, som var nedlagt som gårdsbruk. Eiendommen ligger på andre siden av motorveien i forhold til Liertoppen, og 1,5 km lenger øst, mot Oslo. Den ble bygget om til en mer omfattende produksjon enn hva smia i Langesgate kunne klare. Bygningene ligger der enda, men anvendes i dag til andre formål. Dog er eiendommen fortsatt eiet av aksjeselskapet A/S Råstoff, som også drev metallproduksjonen, altså gjennvinningen som detheter i dag. Aksjeselskapet var eid av Sverre Pettersen, min mors bror. siden Senere ble det overført til hans sønn, min fetter Bjørn Pettersen. Også han har overført det til sin sønn, som driver eiendommen i dag. Hele historien med fabrikken førte til at min far over tid i stor grad, følte sterkt at han skilte seg rent sosialt fra sin egen familie., Dette var noe jeg naturligvis først forsto i voksen alder, selv om han etter min mening verken ønsket eller bidro til det. I samme tidsperiode, fra ca. 1955 og fremover de neste ca. 8-10 årene, oppsto det også andre stridigheter i familien., Ikke bare i forholdet mellom far og hans svoger, men også i fars forholdet til sine egne brødre og søstre. Så vidt jeg vet begynte dette i forbindelse med at boet etter foreldrene oppe på Sundhaugen skulle gjøres opp. Dette, sammen med et flammende temperament og til dels også psykiske problemer hos noen av søsknene, bidro til at konfliktene eskalerte. I størst grad kan jeg huske at kontakten med min fars familie avtok til omtrent ingenting i løpet av sent på femtitallet og tidlig sekstitallet. Kvantespranget rent klassemessig var altså tatt, og det gikk ikke ustraffet hen! Det er i hvert fall min ringe oppfatning av akkurat dette. Men, også det faktum at søskenflokken på hver sin måte, været penger spilte nok en rolle. Så vidt jeg husker ble det også diskutert hvorvidt det lille huset i Sundhauggata skulle selges eller ikke. Hvem som var for eller hvem som var imot, skal være usagt. Hvor eventuelle penger i boet skulle ligge "begravet", er meg fortsatt en gåte. På mange måter virket det som min far var ganske filantropisk innstilt, med et hjerte som ofte banket for de svake og ikke så godt stilte. Ofte kunne dette vise seg i forholdet til de arbeidere han hadde ansvaret for, på det som etter hvert skulle bli en ganske stor virksomhet på Lierskogen. Eller var det hans måte å betale avlat på? Personlig tror jeg det var empati, ansvar og omsorg som styrte utviklingen. Jeg tror nemlig han var særdeles følsom, og jeg kan huske flere episoder som lignet en slags melankoli eller med sterke islett av sentimentalitet. Videre kan jeg huske et sterkt temperament med kraftige sinneutbrudd, ofte etterfulgt av sterk anger og fortvilelse. Etter hva jeg kan forstå synes det som om det lignet på et slags bipolart reaksjonsmønster. Han hadde en måte å utføre fysisk arbeid på som kunne være særdeles manisk, på den måten at arbeidet ofte ble utført i et ekstremt tempo.

Meget ofte var det bare én metode å utføre arbeidsoppgavene på, nemlig hans metode. I ettertid har jeg stilt meg spørsmålet om ikke også han led av en manisk depressiv tilstand, men hadde du spurt lærde om akkurat det den gangen, ville svaret sannsynligvis blitt nei. Dog synes jeg ofte å kjenne igjen trekk hos meg selv, med det jeg observerte hos ham. Dette med måten å utføre ting på, førte til at det vokste fram et spenningsfelt mellom min far og meg, som vi aldri kom vekk fra, og som førte til utallige konflikter. Jeg kunne liksom aldri gjøre noe som var rett, ingen avgjørelser jeg selv fattet var riktige, etter hans mening., I hvert fall var det inntrykket jeg fikk. Fra min side fikk jeg konstant vite at det meste av det jeg gjorde og sa var galt, uriktig, uklokt og helt håpløst. At jeg selv hadde arvet reaksjonsmønstret, ble jeg faktisk ikke helt klar over, før en stund etter at jeg hadde kommet til Danmark i 1997. Det ga grunn til ettertanke, særlig i forholdet til Morten i en periode.


44: Meg selv

Jeg fikk altså samtlige av mine formative år på Lierskogen, fra jeg var ca. tre år og fram til jeg hadde fylt atten. Fra 1949 til 1964. Bare femten år. Men at 15 år kunne være "bare", var ikke noe jeg var meg bevisst i løpet av de femten årene den gangen. De femten årene jeg forsøker å fortelle om her, har nok hatt en større betydning enn mange andre perioder. Man formes etter de forutsetninger man til enhver tid presenteres for, og jo yngre man er, desto større er påvirkningen. Det tidligste minne jeg har, er en hendelse som involverte min tante Ragna og min mor. En totalt uvesentlig hendelse, men allikevel en som har festet seg i minnet og som er gjenfortalt i familiekretsen med morskap mere enn en gang! Jeg ble brukt som prøvedukke for et skotsk-rutet seleskjørt som tante hadde sydd til noen hun skulle besøke i Oslo! På veien dit kom hun innom hos oss på Lierskogen og så måtte jeg opp på sofaen og bli utstyrt med skjørtet da jeg var av omtrent samme størrelse som den som egentlig skulle ha skjørtet. Det var forsmedelig! Pelle var også et tidlig minne. Det var vår skotske fårehund (Collie), en brun og hvit av den klassiske typen, som vi måtte ha fått like etter vi kom til Lierskogen. Det er så vidt jeg kan huske den som liten valp. Det tok ikke lang tid før vi var uatskillelige. Pelle var en snill hund, vennlig og imøtekommende overfor de fleste den møtte på sin vei. Vi hadde det utrolig godt sammen og var stadig ute på eventyr. Om vinteren hadde Pelle en trekksele og en pulk som pappa hadde skaffet, og med det utstyret var vi ofte på tur, enten ned til butikken eller til han Ragnar, som var en klassekamerat jeg var sammen med en del. Pelle likte seg også godt sammen med Ragnar og søkte av og til hjem til ham. Jeg kan dog huske en spesiell gang hvor Pelle dro ut på en heller lang tur. Vi skulle bort en weekend og Pelle skulle være hos tante Margit og tante Martha på Pukerud, som lå på den andre siden av Drammen. Stedet ligger langs riksveien til Mjøndalen. Fra oss ble det en avstand på ca. 20 km. Om Pelle ikke likte seg der eller om savnet etter familien ble for stor, vites ikke. Uansett så stakk han av og senere samme dag ser Ragnar at Pelle kommer løpende hjem helt tydelig sliten. Han la seg på trappa vår og peste. Ragnar visste at vi ikke var hjemme og Pelle ble derfor tatt med hjem til Ragnar hvor han fikk noe å drikke og en god hvil. Familien Ovenstad visste hvor mine tanter bodde og at Pelle skulle være der, så en telefon løste problemet. Hvordan han fant veien er et åpent spørsmål. Han hadde tidligere bare reist veien i bil. Pelle var spesiell. Tragisk ble det derfor da Pelle en dag tok seg en tur på egenhånd. Han ble funnet død i veikanten ved bussholdeplassen på Tveita, Han var påkjørt. Sorgen var enorm. Ja faktisk kan jeg kjenne på det enda. Som om en bit av en selv var revet bort. Hunders ubegripelige hengivenhet og lojalitet er vanskelig å miste. 45: Begynnelsen, forsvaret, Fornebu, Haydn, brannvakta,

Det var ingenting i hverken min barndom eller ungdom som tilsa at jeg skulle få mitt daglige virke i en cockpit. Som nevnt tidligere kom mine foreldre fra ganske alminnelige arbeiderfamilier fra det sterkt arbeiderorienterte í Drammen, fra henholdsvis bydelene Strømsø og Grønland, som jeg tør karakterisere som arbeiderbydeler. Min mor var syerske og kom fra en småbruker- og snekkerfamilie i Drammen, som i sin tid hadde flyttet hit fra Østfold via Oslo. Min far kom fra Grønland i Drammen med røtter i Åmot på Modum og det ble hele tolv søsken i hans familie, men to døde tidlig. En del av mine fettere og kusiner på den siden, utarbeidet i løpet av syttitallet et slektstre, som skal ha påvist at den stamfar som lå lengst tilbake i tid antageligvis kom fra Tyskland og var den tids ”stiger” (gruveingeniør), ved Blåfarveverket på Modum. Flere arbeidet i industrien i området, blant annet ved jernbanens store verksteder på Grønland. I årene før og under krigen arbeidet min far etter sigende i en kalksteinsmølle på Tangen like utenfor Drammen sentrum, noe som senere skulle vise seg både å bli verre og bedre enn å bli sendt på slavearbeide for tyskerne. I årene like før og under krigen begynte min far å eksperimentere med å smelte metaller, som så i legeringer støpt i barrer, ble solgt til støperiindustrien. Råvarene kom fra fabrikker, verksteder og skraphandlere hvor det fantes avfall og avkapp i form av rent, edelt metall, det kunne være sikteduk i bronse og messing fra papirfabrikker, som det var mange av i Drammen, avkapp fra fabrikker som laget elektriske kabler, dreiespon fra bearbeidingsvirksomheter og rester fra for eksempel skipsbyggingsindustrien. Metallet ble sortert og analysert for så å bli satt sammen etter spesiell formler, såkalte legeringer og smeltet i enten elektriske eller oljefyrte ovner, for deretter å bli støpt ut i barrer. Den gangen var plast på det nærmeste ikke-eksisterende og de aller fleste ting ble laget av metall i en eller annen form. Virksomheten begynte i Langes gate i Drammen, i en eldre smie, for øvrig rett overfor eiendommen hvor min mor ble født og hvor min Tante Ruth nå bodde og hadde frisørsalong. I Webergsgate 19. Tante Ruth ble enke i 1946. Mannen hadde arbeidet sammen med min far, som lastebilsjåfør, og var meget syk av silikose. Han døde samme året jeg ble født, 1946. Tante Ruth og Onkel Trygve hadde ett barn, Rune, født i 1944. Tante Ruth giftet seg aldri igjen, og på mange måter ble min far en slags erstatningsfar og bisto tante og Rune så godt han kunne. Tante Ruth var yngste søster i Pettersen-familien. Webergsgate 19, som adressen var, var et samlings-punkt for familien, ikke bare ved høytideligheter som gebursdager og ande høytider, men også ved alminnelige bybesøk, det var liksom greit å stikke innom i Webergsgate. Det lå jo så sentralt til. Utover i årene like etter krigen (1945 og ut 1848), vokste min fars virksomhet i Langes gate og fikk et godt fotfeste i sitt marked. En eller annen gang i løpet av disse årene kom altså min mors bror med i virksomheten, på den administrative og finansielle side. Onkel Sverre hørte tydeligvis til i et annet sosialt sjikt enn min far, som hadde en solid forankring i arbeidermiljøet i Drammen. Onkel Sverre hadde derimot skaffet seg utdannelse i Frankrike etter hva jeg er fortalt, men hadde tydeligvis et helt annet sosialt ståsted enn min far. Han sto nemlig med ett ben i hver leir. Sosialt sett. I utgangspunktet fant de to tonen. men, det kan jo være vanskelig når man blander familie og forretninger på denne måten, og det skulle det vise seg å bli her også, i et omfang som nok påvirket alle som befant seg ”i nærheten”. Fellesnevneren kan vel være nepotisme på min kjødelige onkels side. Selv skulle jeg møte problematikken igjen for alvor senere i livet, både hjemme og i utlandet. Uansett, i 1949 var virksomheten vokst til et nivå hvor behovet for mer plass og mer folk ble påtrengende, hvis man ville følge de muligheter som markedet ga. Så vidt jeg kan forstå må bedriften ha vært en av de første gjenvinningsbedrifter i ordets rette betydning, og markedet var vel sannsynligvis både stort og lønnsomt. Derfor begynte man å se seg om etter større lokaler og om ikke lenge hadde man valgt å flytte ut av byen og til den lille bygda Lierskogen, som den gangen lå ca. 13-14 km fra Drammen sentrum, langs hovedveien til Oslo, og altså med nesten like lang avstand til både Oslo og Drammen. Der kjøpte bedriften et eldre og ikke så godt vedlikeholdt gårdsbruk, bestående av et fjøs og en låve, samt et våningshus og noe jord til. Etter det som fortelles flyttet vi inn i der omtrent samtidig med min tredje gebursdag den 1. februar 1949. Utover på femtitallet vokste fabrikken og meg med. Selve fabrikken og lagerlokalene som fulgte med ble etter hvert en spennende leikeplass og det er faktisk mulig at kimen til at jeg senere skulle begynne i luftfart, ble lagt akkurat her. Det hadde seg nemlig slik at forsvaret leverte alt sitt overskuddsmateriell til fabrikken. Ikke bare norsk materiell fant veien til nedsmelting og gjenbruk, også gammelt tysk materiale havnet på fabrikken. Jeg kan huske flere tonn med tyske uniforms merker lagret i 200 liters oljefat, som ble oppmagasinert nede på det vi kalte ”tomta”, et åpent område bak smelteriene og lagerbygningene og som ble brukt som lagerplass. Det var flere smelteovner på anlegget, en for rødgods, en for bly og tinn, en for messing. Det var rødgods og messingovnene som var de største. Bare én ovn var elektrisk drevet, nemlig messingovnen eller "messingen" som del ble kalt til daglig. Den var installert i det som en gang hadde vært fjøset. De andre sto plassert i de nye lager- og smeltebygninger som var reist og som ble kalt "aluminiumen" og "rødgodsen", etter den type metall som ble produsert der. En episode herfra. Det var jo mye brannfarlig og mye giftig i dette miljøet, uten at det så ut til å holde så mange tilbake eller utvise særlig forsiktighet i omgang med ”varene” og i miljøet. Blant annet fant vi guttene tekniske apparater som inneholdt kvikksølv i store mengder. De ble demontert, innholdet helt over på reagensrør vi hadde tuska til oss på laboratoriet og så var vi i gang med å leike med det farlige tungmetallet, Jeg kan faktisk huske jeg satt ved kjøkkenbordet og trillet kvikksølvkuler rundt på min mors voksduk. Hun syntes også de små sølvkulene så morsomme ut, men nå måtte jeg altså flytte meg! Maten skulle på bordet og hun måtte vaske av voksduken før hun skulle dekke på. Og opp i reagensrøret kom det jeg siden skulle lære var ekstremt giftig og som naturen har vanskelig med å bryte ned. Videre akkumuleres kvikksølv lettere i organismer jo høyere opp i næringskjeden stoffet introduseres. Det gir jo grunnlag for ettertanke. En annen "operasjon" ved fabrikken som jeg har tenkt på mye siden er avbrenningen av isolert kabel. Man fikk avkapp og feilproduserte kabler fra fabrikkene i Drammen som produserte elektriske ledninger av alle mulige slag. Det meste var i ganske store bunter, enten som avkapp eller som ferdige kabelruller, men som ikke hadde passert kvalitetskontrollen. Inne i kablene var det jo kobberledning og det var jo den som var av interesse for fabrikken. For å komme "inn" til kobberet, ble det lagt bølgeblikkplater utover bakken, et område på kanskje 100 kvadratmeter. Så ble kabelrullene lagt oppå, i et lag på ca. 30-40 cm. Deretter ble det helt fyringsolje på, i litervis og det hele satt i brann. Og der lå det å brant, kanskje i en uke. Røyksøylen sto til værs som en tykk, svart, illeluktende atomsopp i dagevis. Jeg kan ikke huske noen snakket om forurensning eller giftig røyk eller den type spørsmål vi i dag finner helt naturlig. Det skrapmetall som kom fra forsvaret kunne altså ha forskjellig form. Jeg kan godt huske vi hadde det gøy med gamle gyroer, som vi klarte å demontere og spinne hjulene på. Videre var det gamle fly dekk og motordeler i alle fasonger. Særlig husker jeg at det ute på tomta i mange år sto en pall med en aldeles lekker 12-sylindret Rolls-Royce Merlin motor på. Den var plugget i alle hull og hadde merkelapper på som fortalte hva som hadde blitt gjort og hvilke reservedeler som hadde blitt satt inn. Gad vite hva en sånn juvel ville være verdt i dag. Så kommer vi til det jeg tror må ha gjort et særdeles inntrykk på meg, det er i hvert fall det jeg husker best synes det som; nemlig tre flotte og imponerende Consolidated PBY Catalina – kropper som lå bak på tomta i påvente av opphugging og nedsmelting. To lå rette veien opp, en lå på ryggen. Vingene var tatt av like utenfor "nacellene" for hver av de to motorene, det samme var den horisontale haleflate, ellers var flyene hele, både innvendig og utvendig. Og her hadde venner og jeg et eldorado av en lekeplass. Utallige turer ble fløyet over hele verden, i all slags vær og forhold, enten hengende opp ned og spent fast i setebeltene i det flyet som lå på hodet, eller dypt konsentrert foran instrumentene i de andre to. Jeg kan enda den dag i dag kjenne lukta i maskinene. En lukt full av eventyr og spenning. Flyene ble etter hvert hugget opp og smeltet ned. Drømmene forsvant – kanskje……og livet tok over, det skulle leves, ikke drømmes. Ellers var Lierskogen et alminnelig sted å vokse opp. Ikke for stort, kanskje for lite. I hovedsak besto det av bondegårder i forskjellige størrelser, fra de minste småbruk som ga attåtnæring til en støtt voksende familie, til storgårder med ansatte leiesvenner og et utvalg av pasienter fra de omkringliggende sinnssykehus som gratis arbeidskraft eller kanskje arbeidskraft man fikk betalt for å ha i arbeid. Ikke alle ble behandlet godt, men mange ble. Stedet hadde ikke mindre enn 4 butikker på femtitallet, de fleste bør vel kalles landhandel. Det var et samvirkelag, en handelsforening og to private kjøpmenn, Evensen og Rype. Så var det et bakeri med utsalg og et postkontor. Alle hadde de bensinutsalg så vidt jeg husker, men bare en ble til en ordentlig bensinstasjon og er fortsatt det den dag i dag. Og så var det fabrikken naturligvis, A/S Råstoff. Stedets største arbeidsplass, noe som skulle komme til å bety noe helt spesielt for meg etter hvert. For så vidt gjorde det vel det fra begynnelsen, men det er vel først i voksen alder jeg har begynt å få noe mening i hva som gjorde det spesielt. Videre var det folkeskole med fire klasserom, og i begynnelsen av mine år på Heia skole, gikk vi annenhver dag. Skolen var ledet av Rektor Grosvold, som hadde en sønn som var noe eldre enn meg og som også ble flyger i voksen alder. Håkon valgte å gå inn i forsvaret og havnet siden i Braathens SAFE. Vi møttes igjen ved et par anledninger, blant annet på crewrommet i Tromsø og under en senere mimrefest for et par skoleklasser, som feiret 50 år siden man begynte på folkeskolen. Et litt trist arrangement etter mine begreper og sett i ettertid. Det er visse ting som aldri forandrer seg og det er utrolig hvordan folks roller i barne- og ungdomsårene forblir roller også langt inn i voksenlivet. Jeg mener vi var ca. 20 i klassen, både jenter og gutter. Berit, Inger-Johanne, Liv, Inger, Mona, Eva på jente siden, de satt på to rekker ut mot vinduene. Gutta var Roy, Per, Kåre, Tore, Ragnar, Martin, Jan, Kjell og meg selv. Vi satt på de to rekkene mot gangen, det var altså fire rekker i alt. Gamle pulter med skrått lokk over et rom vi kunne ha bøker i. De var bygget i solid tre og hadde mange, mange «innskripsjoner» fra tidligere elever og noen fikk de også i løpet av de årene vi var der! Øverst var kateteret med tavle bak og ut mot gangen ved siden av døra, sto den store vedovnen med vedkassa ved siden av. Bakerst i klasseværelset var det over hele bredden av rommet skap med glassdører og der oppbevarte læreren utstoppede dyr, filmframviser, andre tekniske ting og bøker. De tekniske hjelpemidlene som sto der syntes jeg alltid var særdeles interessante. Blant annet hadde de en mekanisk innretning som viste solen og jordas gang over himmel-hvelvet og et par globuser. Klassen for øvrig var sterkt hierarkisk. Roy var på toppen av pyramiden blant gutta. Rett under seg hadde han lakeien Per. Så kom det sjikt av de «ikke så viktige men av og til nyttige» og så kom Kåre, Tore og Martin. Selv føler jeg at jeg havnet i et slags mellomsjikt, noen få ganger var jeg inne i «varmen» hos lederen, for det meste utenfor. Jeg tror selv at årsaken altså var at flere av guttas foreldre jobbet på fabrikken og at jeg ikke riktig ville finne meg i at Roy skulle få lov å være en selvbestaltet leder. Og i tillegg, Roy var ikke snill mot de svake, nemlig Martin, Tore og til dels Kåre. Det kunne jeg ikke tåle. Å mobbe de som ikke kan ta igjen, er ikke min greie. Jeg klarer det ikke. Roy var hevngjerrig og brukte ofte sine lakeier til å plage andre for å fremme sin egen posisjon. Trodde han. Jeg kunne bare ikke akseptere det, derfor behandlet han meg det meste av tiden som et torn i øyet. Men verst var det når lærerne også tok hans parti, mot meg. Da kunne jeg være langt nede i en overveldende følelse av urettferdighet og sinne. Og da kunne jeg ofte kompensere ved å finne på gale streker. Samfunnet var lite. De fleste kjente hverandre på en eller annen måte. Hjemme hos oss var det alltid folk. Enten var det noen Pappa tok med hjem fra jobben til et måltid mat eller en kopp kaffe, fabrikken lå jo bare tvers over gårdsplassen, noe som betød at fabrikkens liv ble godt integrert med familiens liv. Dessuten var jo Pappa arbeidsnarkoman, fabrikken var ikke en arbeidsplass for han men et liv. Og så ble det også for oss andre. Dessuten var huset vi bodde i ganske stort og hadde fem soverom. I de tidlige år delte min bror og jeg soverom, da kunne vi ha opptil tre leieboere, som alle jobbet på fabrikken. I lange perioder hadde de også kosten hos oss og da var det fellesmiddag. Min mor tok seg av husholdningen og hadde i perioder hjelp til arbeidet, blant annet av en nabodatter lenger oppe i veien, Edith Haugen. Hun hadde en lillebror som het Kåre og han og jeg ble bestevenner, Kåre var et år yngre enn meg, vi har fortsatt litt kontakt på e-mail. Kåre hadde også to andre brødre, Øyvind og Dagfinn. Øyvind var eldre enn min bror, Dagfinn et par-tre år yngre. Dagfinn skulle bli min første opplevelse med at noen døde i min omgangskrets. Han omkom i en bilulykke da han var noen og tjue. Etter hva jeg husker var det alkohol med i bildet. Som de aller fleste små samfunn, måtte man skaffe utløp for sitt behov for sladder og intriger også i egen andedam, så også på Lierskogen. For meg var det ofte vanskelig å befinne meg i vakuumet mellom fabrikk og samfunn, av den grunn at flere av mine skolekameraters fedre også jobbet på fabrikken, noen i perioder, andre på full tid. Og jeg tror heller ikke min far alltid valgte heldige løsninger for de konflikter, som uvilkårlig oppstår på arbeidsplasser. Det var ikke bare konflikter nedover i hierarkiet, men også oppover, noe som skulle vise seg å få større betydning etter hvert som årene gikk. Min far hadde tydelig et iltert temperament, ikke alltid like rettferdig tror jeg. Senere i livet skulle disse minnene får meg til å tenke om igjen hva angår min far. Uansett så førte forholdet til at jeg periodevis holdt meg noe i bakgrunn, samtidig som jeg også kompenserte for situasjonen ved å velge ikke helt heldige løsningsmodeller bestandig. Spesielt husker jeg en episode på skolen. Grosvold, rektor eller overlærer var vel det vi kalte ham, var nok min fars uttalte, politiske motstander eller opponent. Ikke fordi jeg husker noen av de som spesielt politisk engasjerte gjennom for eksempel de etablerte politiske partier eller institusjoner, så jeg tror heller det måtte være gjennom det praktiske, men dog politisk funderte arbeidet i lokalsamfunnet, de krysset klinger. Jeg kan huske begge var opptatt av at velforening skulle etableres, veier skulle utbedres, det skulle bygges leskur og benker ved buss-stoppesteder, gatelys skulle fremskaffes, det skulle jobbes i stedets blandede kor og bedehuset skulle innvies som kirke og få sitt kirkespir. Min mor på sin side var aktiv i ledelsen av stedets husmorlag, aktiv i driften av husmor gymnastikk og i forskjellige kurser og møter, ja faktisk fikk hun medalje fra det norske husmor forbund, for 25 års plikttro tjeneste som formann. Husmorlaget var da også en aktiv institusjon på stedet. I mange år hadde det vært diskusjon lokalt om bygging av et samfunnshus, men saken havnet alltid i ei bakevje hver gang den kom opp, fordi stedet politisk var delt i to, den ene fløya het Tveita den andre Heia. Tveita lå litt lengre vest på stedet, Heia lengre øst. Mye til Tveita-folkets irritasjon, var det Heia som både hadde skole, bakeri, bedehus og postkontor, samt hele tre butikker, Heia Handelsforening, Evensen & Co., samt i en periode også Samvirkelaget. Så hver gang saken om samfunnshus kom opp hevdet Tveita at det skulle ligge der, og uvisst av hvilke grunn endte det med at saken ble stilt i bero igjen. Men, Husmorlaget tok til sist affære helt på egen hånd og tilegnet seg en tomt tett ved Drammensveien, like bak butikken Evensen & Co., på veistumpen man også i dag heter "Avstikker’n". Huset ble bygd på rekordtid, og ble stedet for en rekke aktiviteter, deriblant dans og fest, kurser og møter, bygdekino og annen moro. Så vidt jeg husker var det her Svein Erik og kameratene hans i dansebandet "Silver Tune" hadde sin aller første opptreden. Det skulle etter hvert bli mange. Angående bygdekino så kan jeg huske jeg ble utkommandert til å hjelpe med å sette stoler ut og rydde etterpå, samt bære ut og inn utstyr for kinomaskinisten som kom i sin gule varebil med Bygdekino malt på siden. Jeg husker godt at Husmorlaget klarte å samle de fleste fløyer i bygda omkring byggeprosjektet, og mange ettermiddager ble tilbrakt på Husmorhuset med å hjelpe damene med forskjellig arbeid. Også mennene var med og bidro med sine forskjellige fags ekspertise og tekniske kunnen.

En episode stikker seg fram. Skorsteinen måtte delvis bygges to ganger. Man hadde en lokal murer til det spesialarbeidet, og han var ikke helt stø hver ettermiddag når han kom fra jobb for om kvelden å mure pipa på Husmorhuset. Derfor ble man oppmerksom på, når byggverket begynte å strekke seg over to manns høyde, at det hele nok ikke var helt i lodd og vater. Beskuet man det hele litt på avstand, ble det klart at røyken nok ville få vanskeligheter med å stige rett opp! Bayer’n i den mer eller mindre kontinuerlige flaska i murerens hender, var dog alltid i vater, så lenge den varte! Det var mange muntre og noen ikke så muntre bemerkninger blant de voksne. For begge mine foreldre var nok fabrikken og den posisjon den ga, både grunnlag for utløp for et følt ansvar overfor lokalsamfunnet og en ressurs som ga anledning til å omsette ansvaret i praktiske oppgaver på en enkel og billig måte. Byggingen av kirketårnet var ett.Pappa 46: Lierskogen Bedehus blir kirke Selve tårnet ble konstruert ute på vår gårdsplass, og lokale håndverkere og venner deltok. Bedehuset var for øvrig et sentralt samlingssted for befolkningen, helt fram til at Husmorhuset sto ferdig. På bedehuset ble det derfor avholdt ikke bare religiøse samlinger, men også mer folkelige arrangement, blant annet i forbindelse med høytider osv. Jeg husker godt flere misjonsarrangement der, hvor det ble vist bilder og artefakter brakt hjem fra misjonsmarken. Lite visste jeg da at jeg senere i livet nok skulle utvikle en særdeles kritisk holdning til denne form for kristengjøring av folket, selv om den nok ikke skilte seg mye fra det ens eget folk ble utsatt for noen hundre år tidligere. En hendelse på Bedehuset husker jeg spesielt, nemlig juletrefesten som søndagsskolen skulle avholde en stund før jul. Det skulle fremføres skuespill, de Hellige Tre Konger var det visst, selv skulle jeg ha en av rollene, muligens en av de tre, det husker jeg ikke riktig. Uansett, scenefeberen var vill i meg allerede fra de første prøvene ble avholdt, og da premieren opprant, kunne jeg ikke få meg selv til å gå på scenen foran alle de menneskene. Det hele endte med at ”stand in” måtte trå til og jeg gjemte meg med skammen langt inne i stabel med benker som sto bakerst i salen. Forferdelig, en av livets store nederlag og som senere skulle få meg til virkelig å ta tak i sceneskrekken og se den rett i øynene! Årene gikk, man begynte å vokse til. Et element i livet ga gode minner. Jeg hadde hund, eller for å si det korrekt, familien hadde hund. Faktisk hadde vi hund allerede før vi flyttet fra Drammen og Selmersgate, det var en schæfer som het Duncan. Den kan jeg ikke huske, har bare sett bilder av den. Ikke lenge etter vi kom til Lierskogen fikk vi ny hund, denne gangen en Collie eller Skotsk Fårehund, den ble kalt Pelle. Pelle ble min beste venn og fulgte meg overalt. Jeg kan spesielt huske den fulgte meg til skoleporten hver morgen, for deretter å gå hjem igjen. Så møtte den opp når skolen var slutt for dagen, og fulgte meg hjem. Dessverre mistet Pelle livet i en bilulykke på Tveita, årstallet husker jeg ikke. Tapet og sorgen var voldsom. Nabogården, hvor familien Finsrud bodde, ble et yndet tilholdssted i gutteåra. Hester, kuer, griser og høner var det på gården, som var et lite småbruk. De hadde tre barn, alle noe eldre enn meg. Det var Tor, han var skihopper og ble ganske god, helt til han brakk nakken i Skui-bakken i Bærum. Nakken ble stiv og han måtte gå med krave i mange år. Det er godt mulig han var inspirasjonen for egne drømmer om å gjøre det godt i hoppbakken. Så hadde de Karin, som var vesentlig eldre enn meg så hun husker jeg ikke så mye om. Til sist kom "Tulla" et klengenavn, jeg husker ikke lenger hva hun egentlig het. Hun var vel kanskje et par år eldre enn meg og vi ble en slags kammerater i de tidligste år på Lierskauen. Gården var spennende. Jeg måtte ofte gå ærend dit for mamma, hun ble forsynt med melk, fløte og egg av gården. Ofte fikk jeg være med Finsrud ut å kjøre hest, det var alltid gøy. Å hjelpe til med å få grøden i hus var alltid en kjærkommen avveksling. Lesse høy på høyvogna og få sitte på toppen av lasset opp på låven var en stjernestund. Være med i fjøset å melke de 6-8 kuene var også spennende. Jeg husker godt Tor introduserte meg til meget, meget fersk melk, direkte fra patten. Han satt på krakken og melka i lange, dyktige drag mens jeg sto ved siden av og småprata og så på. Plutselig snur han den ene spena mot meg og drar og jeg fikk min første smak av rå melk! Varm! Litt emmen! Feit! Etterpå var det inn i naborommet for å separere melka. Slaktinga var en annen god tid. Purka skulle slaktes og slakteren var tilkalt, han komme i sin lille varebil og hadde alle sine verktøy i lærveska. Finsrud hadde satt fram blodpanna og holdt på å fyre opp under med bjørkeved. Rørestaven sto ved siden av, klar til bruk. Et bord på bukker var satt opp, der skulle dyret parteres etter at slakteren hadde brukt maska. Finsrud og slakteren gikk inn i grisebingen og begynte å manøvrere dyret framover mot utgangsdøra, gjennom den trange gangen. Der hvor det var trangest spratt slakteren fram og satte maska (eller boltepistolen), i panna på dyret og slo til med hammeren. Grisen falt umiddelbart om på siden og gjorde noen få sprell med beina. Jo da, de kunne det de gamle slakterne. Så ble grisen hengt opp i et stativ og slakteren satte kniven i dyret og begynte å tappe blodet opp i panna. Etter hvert hadde det meste av blodet kommet ut og snart begynte det å boble i blodgryta og jeg ble satt i røringa. Det var liksom minstemanns jobb det. Slakteren var i gang med parteringen og fru Finsrud begynte å pakke inn de forskjellige kjøttstykkene. Rundt oss vrimlet gården og nabogårdens katter og bikkjer, i lønnlig håp om å få tiltuska seg en lons. Nederst i bakken forbi oss i Tangen og på vei mot butikken, måtte vi over ei lita bru, som gikk over Grobråtenelva. I de første årene var rekkverket på brua ikke noe å skryte av, det var to-tre vinkeljern støpt ned i betongdekket, med en 2"x4" langs etter. Når vi kom syklende var det ofte vi stoppa på brua ved å lene oss mot rekkverket, fortsatt sittende på sykkelen. Det var et yndet møtested for så mange der på brua. Jeg hadde fått sykkel! Med racerstyre og bua stang! En mellomstor DBS. Store saker. Det gikk ikke mange timene før syklinga var mestra. Men ikke brua! Jeg kom syklende fra butikken. Hadde sett at Tulla Finsrud var der og så hun kom etter meg på sykkel. Derfor valgte jeg å ta en kjekk sving ut mot rekkverket på brua for å stoppe der og vente på Tulla. En kunne jo det hele, ikke sant? Jeg traff rekkverket godt nok, men klarte ikke helt å stanse sykkelen og sekundet etter henger jeg etter armene ut over elva med min flotte, nye sykkel mellom benene, i stor fare for å havne i de "frådende" vannmasser et par meter under meg. Heldigvis var redningen nær. Tulla hadde observert den dramatiske hendelse og skyndte seg til unnsetning, mens latteren boblet! Forsmedelig! Om vinteren hadde vi mye moro. Jeg hadde trekksele og pulk til Pelle, collien vår, og han var en ivrig sledehund. Jeg kunne sette meg oppi, pakke meg godt inn og rope ”Gå! Gå!” til Pelle og han satte i fullt firsprang nedover veien. På vinteren var det ofte både høye brøytekanter og mye snø på Lierskogen. Senere i livet skulle jeg lære hvorfor, men det kunne gi spenning i hverdagen når vi enten skulle på skolen, eller jeg var ute å kjørte med Pelle. Jeg husker spesielt en gang Pelle satte i gang nedover bakken som gikk forbi utkjørselen vår. Ned mot slutten av bakken fant en katt ut at den ville ned i veien og hoppet friskt ned fra brøytekanten og rett foran Pelle! Det skulle altså ikke gå ustraffet hen, og uten å ense at han hadde meg og pulken bak, satte han etter katta! Og tror du ikke katta valgte å følge veien uten å ta en eneste innkjørsel eller smutthull langs veien, heller ikke ved den ganske store plassen ved butikken gjorde den mine til å ville forsvinne ut av veibanen. Helt opp til bedehuset gikk veddeløpet med meg som ufrivillig ”kartleser” i snøføyka bak Pelles snesprutende labber! Der fant katta ut at nok er nok, og tok en rask høyresving og inn gjennom et gjerde bak Ovenstads garasje, hvor snødrivene ikke var så høye. Og der ble Pelle stående å gjø, og jeg lå å gulpa snø i brøytekanten etter en ganske hastig oppbremsing, som hadde ført til at jeg trilla ut av pulken. Phu! Når vi skulle på skolen om vinteren, var det ofte vi brukte ski. Det ga en noe kortere skolevei, da vi kunne legge sporet over jordene til Knutsen, og altså slippe å gå veien rundt om butikken og Posthuset. Men som sagt, ofte var det mye snø og høye brøytekanter, så det å komme seg opp kanten og over og ut på jordet, kunne ofte være en prøvelse. Vi hadde flere hoppbakker i området og vi lagde ofte en selv. Like ved oss hadde vi Jensebakken, lenger oppe Grøstadbakken, så var det Pina og Langelandsbakken. Grøstadbakken var vel den største, det gikk forlydende om at noen hadde hoppa over 70 meter der! Jeg har et bilde av pappa og meg ved hoppet i den bakken. Det er en del hendelser i mitt gutteliv som stikker seg fram i minnet. Særlig reisene som mine foreldre tok meg med på, huskes spesielt. Turen til Nord-Norge og Bodø i 1954, turen til Tyskland i 1959, mange av turene til Vestlandet i løpt av femtitallet, turer til Sørlandet og Telemark. I det hele tatt kunne mine foreldre like å reise, noe som ble godt hjulpet av at min far fikk lisens til kjøp av bil, noe man måtte ha i Norge helt fram til 1960. Så da ferien kom, ble bilen gjort klar etter alle kunstens regler og så la vi i vei på tur. Ofte overnattet vi på herberger og hospitser, av og til på hotell og av og til i telt. For meg var turene lærerike og full av opplevelser. Mine foreldre var liksom annerledes når vi var på tur, hadde bedre tid og vi kunne finne på ting å gjøre sammen. Sannsynligvis førte dette reiselivet til at jeg selv ble glad i å reise.

47: Flyene

Så kommer vi til det jeg tror må ha gjort et særdeles inntrykk på meg, det er i hvert fall det jeg husker best; nemlig tre flotte og imponerende Consolidated PBY Catalina – kropper som lå bak på tomta i påvente av opphugging og nedsmelting. To lå rette veien opp, en lå på ryggen. Vingene var tatt av like utenfor "nacellene" for hver av de to motorene, det samme var den horisontale haleflaten, ellers var flyene hele både innvendig og utvendig. Og her hadde venner og jeg et eldorado av en lekeplass. Utallige turer ble fløyet over hele verden, i all slags vær og forhold, enten hengende opp ned og spent fast i setebeltene i det flyet som lå på hodet, eller dypt konsentrert foran instrumentene i de andre to. Jeg kan den dag i dag kjenne lukta i maskinene. En lukt full av eventyr og spenning. Flyene ble etter hvert hugget opp og smeltet ned. Drømmene forsvant – kanskje……og. livet tok over, det skulle leves, ikke drømmes.

48: Oppvekst Ellers var Lierskogen et alminnelig sted å vokse opp. Ikke for stort, kanskje for lite. I hovedsak besto det av bondegårder i forskjellige størrelser, fra de minste småbruk som ga attåtnæring til voksende familier og storgårder med ansatte leiesvenner og et utvalg av pasienter fra de omkringliggende sinnssykehus som gratis arbeidskraft eller kanskje arbeidskraft man fikk betalt for å ha i arbeid. Ikke alle ble behandlet godt, men mange ble. Stedet hadde ikke mindre enn 4 butikker på femtitallet. De fleste bør vel kalles landhandel. Det var et samvirkelag, en handelsforening og to private kjøpmenn, Evensen og Rype. Så var det et bakeri med utsalg og et postkontor. Alle hadde de bensinutsalg så vidt jeg husker, men bare en ble til en ordentlig bensinstasjon og er fortsatt det den dag i dag. Og så var det fabrikken naturligvis, A/S Råstoff. Stedets største arbeidsplass, noe som skulle komme til å bety noe helt spesielt for meg etter hvert. For så vidt gjorde det vel det fra begynnelsen, men det er vel først i voksen alder jeg har begynt å få noe mening i hva som gjorde det spesielt.

49: Folkeskolen Videre var det folkeskole med fire klasserom, og i begynnelsen av mine år på Heia skole, gikk vi annenhver dag. Skolen var ledet av Rektor Grosvold, som hadde en sønn som var noe eldre enn meg og som også ble flyger i voksen alder. Håkon valgte å gå inn i forsvaret og havnet siden i Braathens SAFE. Vi møttes igjen ved et par anledninger, blant annet på crewrommet i Tromsø og under en senere mimrefest for et par skoleklasser, som feiret 50 år siden man begynte på folkeskolen. Et litt trist arrangement etter mine begreper og sett i ettertid. Det er visse ting som aldri forandrer seg og det er utrolig hvordan folks roller i barne- og ungdomsårene forblir roller også langt inn i voksenlivet. Jeg mener vi var ca. 20 i klassen, både jenter og gutter. Berit, Inger-Johanne, Liv, Inger, Mona, Eva på jente siden, de satt på to rekker ut mot vinduene. Gutta var Roy, Per, Kåre, Tore, Ragnar, Martin, Jan, Kjell og meg selv. Vi satt på de to rekkene mot gangen, det var altså fire rekker i alt. Gamle pulter med skrått lokk over et rom vi kunne ha bøker i. De var bygget i solid tre og hadde mange, mange «innskripsjoner» fra tidligere elever og noen fikk de også i løpet av de årene vi var der! Øverst var kateteret med tavle bak og ut mot gangen ved siden av døra, sto den store vedovnen med vedkassa ved siden av. Bakerst i klasseværelset var det over hele bredden av rommet skap med glassdører og der oppbevarte læreren utstoppede dyr, filmframviser, andre tekniske ting og bøker. De tekniske hjelpemidlene som sto der syntes jeg alltid var særdeles interessante. Blant annet hadde de en mekanisk innretning som viste solen og jordas gang over himmelhvelvet og et par globuser.

50: Klassen Klassen for øvrig var sterkt hierarkisk. Roy var på toppen av pyramiden blant gutta. Rett under seg hadde han lakeien Per. Så kom det sjikt av de «ikke så viktige, men av og til nyttige» og så kom Kåre, Tore og Martin. Selv føler jeg at jeg havnet i et slags mellomsjikt. Noen få ganger var jeg inne i «varmen» hos lederen, for det meste utenfor. Jeg tror selv at årsaken altså var at flere av guttas foreldre jobbet på fabrikken og at jeg ikke riktig ville finne meg i at Roy skulle få lov å være en selvbestaltet leder. Og i tillegg; Roy var ikke snill mot de svake, nemlig Martin, Tore og til dels Kåre. Det kunne jeg ikke tåle. Å mobbe de som ikke kan ta igjen, er ikke min greie. Jeg klarer det ikke. Roy var hevngjerrig og brukte ofte sine lakeier til å plage andre for å fremme sin egen posisjon. Trodde han. Jeg kunne bare ikke akseptere det, derfor behandlet han meg det meste av tiden som en torn i øyet. Men verst var det når lærerne også tok hans parti mot meg. Da kunne jeg være langt nede i en overveldende følelse av urettferdighet og sinne. Og da kunne jeg ofte kompensere ved å finne på gale streker.

51: Samfunnet Samfunnet var lite. De fleste kjente hverandre på en eller annen måte. Hjemme hos oss var det alltid folk. Det kunne være noen pappa tok med hjem fra jobben til et måltid mat eller en kopp kaffe. Fabrikken lå jo bare tvers over gårdsplassen, noe som betød at fabrikkens liv ble godt integrert med familiens liv. Dessuten var jo pappa arbeidsnarkoman. Fabrikken var ikke en arbeidsplass for han, men et liv. Da ble det slik også for oss andre. Dessuten var huset vi bodde i ganske stort og hadde fem soverom. I de tidlige år delte min bror og jeg soverom. Da kunne vi ha opptil tre leieboere, som alle jobbet på fabrikken. I lange perioder hadde de også kosten hos oss og da var det fellesmiddag. Min mor tok seg av husholdningen og hadde tidvis hjelp til arbeidet, blant annet av en nabodatter lenger oppe i veien, Edith Haugen. Hun hadde en lillebror som het Kåre og han og jeg ble bestevenner, Kåre var et år yngre enn meg. Vi har fortsatt litt kontakt på e-mail. Kåre hadde også to andre brødre, Øyvind og Dagfinn. Øyvind var eldre enn min bror. Dagfinn var et par-tre år yngre. Dagfinn skulle bli min første opplevelse med at noen døde i min omgangskrets. Han omkom i en bilulykke da han var noen og tjue. Etter hva jeg husker, var det alkohol med i bildet. Som i de aller fleste små samfunn, måtte man også på Lierskogen skaffe utløp for sitt behov for sladder og intriger også i egen andedam, så også på Lierskogen. For meg var det ofte vanskelig å befinne meg i vakuumet mellom fabrikk og samfunn, av den grunn at flere av mine skolekameraters fedre også jobbet på fabrikken Noen arbeidet i perioder, andre på full tid. Og jeg tror heller ikke min far alltid valgte de heldigste løsninger for de konfliktene, som uvilkårlig oppstår på arbeidsplasser. Diplomati og forhandlinger var nok ikke hans sterkeste side. Det var ikke bare konflikter nedover i hierarkiet, men også oppover, noe som skulle vise seg å få større betydning etter hvert som årene gikk. Min far hadde tydelig et iltert temperament, ikke alltid like rettferdig tror jeg. Senere i livet skulle disse minnene få meg til å tenke om igjen hva angår min far. Uansett så førte forholdet til at jeg periodevis holdt meg noe i bakgrunn, samtidig som jeg også kompenserte for situasjonen ved å velge ikke helt heldige løsningsmodeller bestandig. Det er jo ofte slik, at man tar etter sine nærmeste, om de er gode forbilder eller ikke. Spesielt husker jeg en episode på skolen. Grosvold, rektor eller overlærer var vel det vi kalte ham, var nok min fars uttalte, politiske motstander eller opponent. Ikke fordi jeg husker noen av de som spesielt politisk engasjerte gjennom for eksempel de etablerte politiske partier eller institusjoner. Jeg tror heller det måtte være gjennom det praktiske, men dog politisk funderte arbeidet i lokalsamfunnet. De krysset klinger. Jeg kan huske begge var opptatt av at velforening skulle etableres, veier skulle utbedres, det skulle bygges leskur og benker ved buss-stoppesteder, gatelys skulle fremskaffes, det skulle jobbes i stedets blandede kor og bedehuset skulle innvies som kirke og få sitt kirkespir. Så var det kanskje ikke sakene i seg selv, men måten de skulle løses på, overlærer Grosvold og min far var uenige om. Min mor på sin side var aktiv i ledelsen av stedets husmorlag, aktiv i driften av husmorgymnastikk og i forskjellige kurser og møter, ja faktisk fikk hun medalje fra Det norske husmorforbund, for 25 års plikttro tjeneste som formann. Husmorlaget var da også en aktiv institusjon på stedet. I mange år hadde det vært diskusjon lokalt om bygging av et samfunnshus, men saken havnet alltid i ei bakevje hver gang den kom opp fordi stedet politisk var delt i to. Det synes som om Tveita-området var et klassisk arbeiderpolitisk sted, mens Heia var et mere bonde- og konservativt sted. Tveita lå litt lengre vest på stedet, Heia lengre øst. Mye til Tveitafolkets irritasjon, var det Heia som både hadde skole, bakeri, bedehus og postkontor, samt hele tre butikker, Heia Handelsforening, Evensen & Co., samt i en periode også Samvirkelaget. Så hver gang saken om samfunnshus kom opp, hevdet Tveita at det skulle ligge der, og uvisst av hvilken grunn ,endte det med at saken ble stilt i bero igjen. Men, Husmorlaget, der min mor i alle år var svært aktiv, tok til sist affære helt på egen hånd og tilegnet seg en tomt tett ved Drammensveien, like bak butikken Evensen & Co., på veistumpen som også i dag heter "Avstikker’n". Huset ble bygd på rekordtid og ble stedet for en rekke aktiviteter, deriblant dans og fest, kurser og møter, bygdekino og annen moro. Så vidt jeg husker, var det her Svein Erik og kameratene hans i dansebandet "Silver Tune" hadde sin aller første opptreden. Det skulle etter hvert bli mange. Angående bygdekino så kan jeg huske jeg ble utkommandert til å hjelpe med å sette stoler ut og rydde etterpå, samt bære ut og inn utstyr for kinomaskinisten som kom i sin gule varebil med Bygdekino malt på siden. Jeg husker godt at Husmorlaget klarte å samle de fleste fløyer i bygda omkring byggeprosjektet, og mange ettermiddager ble tilbrakt på Husmorhuset med å hjelpe damene med forskjellig arbeid. Også mennene var med og bidro med sine forskjellige fags ekspertise og tekniske kunnskaper. En episode stikker seg fram. Skorsteinen måtte delvis bygges to ganger. Man hadde en lokal murer til det spesialarbeidet og han var ikke helt stø hver ettermiddag når han kom fra jobb for om kvelden å mure pipa på Husmorhuset. Derfor ble man oppmerksom på, da byggverket begynte å strekke seg over to manns høyde, at det hele nok ikke var helt i lodd og vater. Beskuet man det hele litt på avstand, ble det klart at røyken nok ville få vanskeligheter med å stige rett opp! Bayer’n i den mer eller mindre kontinuerlige flaska i murerens hender, var dog alltid i vater, så lenge den varte! Det var mange muntre og noen ikke så muntre bemerkninger blant de voksne. For begge mine foreldre var nok fabrikken og den posisjon den ga, både grunnlag for utløp for et følt ansvar overfor lokalsamfunnet og en ressurs som ga anledning til å omsette ansvaret i praktiske oppgaver på en enkel og billig måte. 52: Byggingen av kirketårnet var ett

Byggingen av kirketårnet var et godt eksempel på dette. Selve tårnet ble konstruert ute på vår gårdsplass, og lokale håndverkere og venner deltok. Bedehuset var for øvrig et sentralt samlingssted for befolkningen, helt fram til at Husmorhuset sto ferdig. På bedehuset ble det derfor avholdt ikke bare religiøse samlinger, men også mer folkelige arrangement, blant annet i forbindelse med høytider osv. Jeg husker godt flere misjonsarrangement der, hvor det ble vist bilder og artefakter brakt hjem fra misjonsmarken. Lite visste jeg da at jeg senere i livet nok skulle utvikle en særdeles kritisk holdning til denne form for kristengjøring av folket, selv om den nok ikke skilte seg mye fra det ens eget folk ble utsatt for noen hundre år tidligere.

53: Skuespill En hendelse på Bedehuset husker jeg spesielt, nemlig juletrefesten som søndagsskolen skulle avholde, hvor det skulle fremføres skuespill. De Hellige Tre Konger var det visst. Selv skulle jeg ha en av rollene, muligens en av de tre, det husker jeg ikke riktig. Uansett var scenefeberen vill i meg allerede fra de første prøvene ble avholdt. Da premieren opprant, kunne jeg ikke få meg selv til å gå på scenen foran alle de menneskene. Det hele endte med at ”stand in” måtte trå til og jeg gjemte meg med skammen langt inne i stabel med benker som sto bakerst i salen. Det ble en av livets store nederlag som senere skulle få meg til virkelig å ta tak i sceneskrekken og se den rett i øynene!Årene gikk. Et element i livet ga gode minner. Jeg hadde hund, eller for å si det korrekt, familien hadde hund. Faktisk hadde vi hund allerede før vi flyttet fra Drammen og Selmersgate. Det var en schæfer som het Duncan. Den kan jeg ikke huske, har bare sett bilder av den. Ikke lenge etter vi kom til Lierskogen, fikk vi ny hund, denne gangen en Collie eller Skotsk fårehund. Den ble kalt Pelle og ble min beste venn som fulgte meg overalt. Jeg kan spesielt huske den fulgte meg til skoleporten hver morgen, for deretter å gå hjem igjen. Så møtte den opp når skolen var slutt for dagen, og fulgte meg hjem. Dessverre mistet Pelle livet i en bilulykke på Tveita, årstallet husker jeg ikke. Tapet og sorgen var voldsom. Nabogården, hvor familien Finsrud bodde, ble et yndet tilholdssted i gutteåra. Hester, kuer, griser og høner var det på gården, som var et lite småbruk. De hadde tre barn, alle noe eldre enn meg. Det var Tor. Han var skihopper og ble ganske god, helt til han brakk nakken i Skui-bakken i Bærum. Nakken ble stiv og han måtte gå med krave i mange år. Det er godt mulig han var inspirasjonen for egne drømmer om å gjøre det godt i hoppbakken. Så hadde de Karin, som var vesentlig eldre enn meg. Hun husker jeg ikke så mye om. Til sist kom "Tulla," et klengenavn, jeg husker ikke lenger hva hun egentlig het. Hun var vel kanskje et par år eldre enn meg og vi ble en slags kamerater i de tidligste år på Lierskauen. Gården var spennende. Jeg måtte ofte gå ærend dit for mamma. Hun ble forsynt med melk, fløte og egg av gården. Ofte fikk jeg være med Finsrud ut å kjøre hest Det var alltid gøy. Å hjelpe til med å få grøden i hus var alltid en kjærkommen avveksling. Lesse høy på høyvogna og få sitte på toppen av lasset opp på låven, var en stjernestund. Være med i fjøset å melke de 6-8 kuene var også spennende. Jeg husker godt Tor introduserte meg til veldig, veldig fersk melk direkte fra en spene. Han satt på krakken og melka i lange, dyktige drag mens jeg sto ved siden av og småprata og så på. Plutselig snur han den ene spena mot meg og drar og jeg fikk min første smak av rå og helt fersk melk! Varm! Litt emmen! Feit! Etterpå var det inn i naborommet for å separere melka.

54: Slakt og brua Slaktinga var en annen god tid. Purka skulle slaktes og slakteren var tilkalt. Han kom i sin lille varebil og hadde alle sine verktøy i lærveska. Finsrud hadde satt fram blodpanna og holdt på å fyre opp under med bjørkeved. Rørestaven sto ved siden av klar til bruk. Et bord på bukker var satt opp. Der skulle dyret parteres etter at slakteren hadde brukt maska. Finsrud og slakteren gikk inn i grisebingen og begynte å manøvrere dyret framover mot utgangsdøra gjennom den trange gangen. Der hvor det var trangest, spratt slakteren fram og satte maska (eller boltepistolen), i panna på dyret og slo til med hammeren. Grisen falt umiddelbart om på siden og gjorde noen få sprell med beina. Jo da, de kunne det de gamle slakterne. Så ble grisen hengt opp i et stativ og slakteren satte kniven i dyret og begynte å tappe blodet opp i panna. Etter hvert hadde det meste av blodet kommet ut og snart begynte det å boble i blodgryta og jeg ble satt i røringa. Det var liksom minstemanns jobb det. Slakteren var i gang med parteringen og fru Finsrud begynte å pakke inn de forskjellige kjøttstykkene. Rundt oss vrimlet gården og nabogårdens katter og bikkjer, i lønnlig håp om å få tiltuska seg en luns. Nederst i bakken forbi oss i Tangen og på vei mot butikken, måtte vi over ei lita bru som gikk over Grobråtenelva. I de første årene var rekkverket på brua ikke noe å skryte av. Det var to-tre vinkeljern støpt ned i betongdekket med en 2"x4" langsetter. Da vi kom syklende, var det ofte vi stoppa på brua ved å lene oss mot rekkverket fortsatt sittende på sykkelen. Det var et yndet møtested for så mange der på brua. Jeg hadde fått sykkel med racerstyre og bua stang! Det var en mellomstor DBS. Store saker. Det gikk ikke mange timene før jeg mestret kunsten å sykle. syklinga var mestra. Men ikke brua! Jeg kom syklende fra butikken og hadde sett at Tulla Finsrud var der og så at hun kom etter meg på sykkel. Derfor valgte jeg å ta en kjekk sving ut mot rekkverket på brua for å stoppe der og vente på Tulla. En kunne jo det hele, ikke sant? Jeg traff rekkverket godt nok, men klarte ikke helt å stanse sykkelen og sekundet etter henger jeg etter armene ut over elva med min flotte, nye sykkel mellom benene, i stor fare for å havne i de "frådende" vannmassene et par meter under meg. Heldigvis var redningen nær. Tulla hadde observert den dramatiske hendelse og skyndte seg til unnsetning, mens latteren boblet! Forsmedelig!

55: Vintermoro Om vinteren hadde vi mye moro. Jeg hadde trekksele og pulk til Pelle, collien vår, og han var en ivrig sledehund. Jeg kunne sette meg oppi, pakke meg godt inn og rope ”Gå! Gå!” til Pelle og han satte i fullt firsprang nedover veien. På vinteren var det ofte både høye brøytekanter og mye snø på Lierskogen. Senere i livet skulle jeg lære hvorfor, men selv om jeg ikke var meteorologisk kyndig som barn ga det spenning i hverdagen når vi enten skulle på skolen eller jeg var ute og kjørte med Pelle. Jeg husker spesielt en gang Pelle la i vei nedover bakken som gikk forbi utkjørselen vår. Ned mot slutten av bakken fant en katt ut at den ville ned i veien og hoppet friskt ned fra brøytekanten og rett foran Pelle! Det skulle altså ikke gå ustraffet hen, og uten å ense at han hadde meg og pulken bak, satte han etter katta! Og tror du ikke katta valgte å følge veien uten å ta en eneste innkjørsel eller et smutthull langs veien. Heller ikke ved den ganske store plassen ved butikken gjorde den mine til å ville forsvinne ut av veibanen. Helt opp til bedehuset gikk veddeløpet med meg som ufrivillig passasjer i snøføyka bak Pelles snesprutende labber! Der fant katta ut at nok er nok, og tok en rask høyresving og inn gjennom et gjerde bak Ovenstads garasje, hvor snødrivene ikke var så høye. Pelle ble stående i veien å gjø, og jeg lå og gulpa snø i brøytekanten etter en ganske hastig oppbremsing som hadde ført til at jeg trilla ut av pulken. Puh! Vi brukte ofte ski når vi skulle på skolen vinteren, var det ofte vi brukte ski. Det ga en noe kortere skolevei fordi vi kunne legge sporet over jordene til Knutsen, og altså slippe å gå veien rundt om butikken og Posthuset. Men med mye snø og høye brøytekanter, var det å komme seg opp kanten og over og ut på jordet, ofte en utfordring. Vi hadde flere hoppbakker i området og vi lagde ofte en selv. Like ved oss hadde vi Jensebakken, lenger oppe Grøstadbakken, så var det Pina og Langelandsbakken. Grøstadbakken var vel den største. Det gikk forlydende om at noen hadde hoppa over 70 meter der! Jeg har et bilde av pappa og meg ved hoppet i den bakken.

56: Turer

Det er en del hendelser i mitt gutteliv som stikker seg fram i minnet. Særlig reisene som mine foreldre tok meg med på, huskes spesielt. Turen til Nord-Norge og Bodø i 1954, turen til Tyskland i 1959, mange av turene til Vestlandet i løpet av femtitallet, turer til Sørlandet og Telemark. I det hele tatt likte mine foreldre å reise, noe som ble godt hjulpet av at min far fikk lisens til kjøp av bil. Det måtte man ha i Norge helt fram til 1960. Så da ferien kom, ble bilen gjort klar etter alle kunstens regler og så la vi i vei på tur. Ofte overnattet vi på herberger og hospitser, av og til på hotell og av og til i telt. For meg var turene lærerike og full av opplevelser. Mine foreldre var liksom annerledes når vi var på tur, hadde bedre tid og vi kunne finne på ting å gjøre sammen. Sannsynligvis førte dette reiselivet til at jeg selv ble glad i å reise. Tre episoder har festet seg godt i minnet fra turen til Bodø i -54.


57: Man lærer

De første, spede arbeidstak ved siden av skole ble tatt i begynnelsen av sekstitallet, ingen av dem med særlig suksess. Årsaken lå nok helst i en mer eller mindre løpende konflikt med min far. Han var en håndfast og bestemt praktiker som helst så at tingene ble gjort på hans måte. Og…så må jeg nok innrømme at jeg nok er/var på samme vis, og dermed var grunnlaget lagt for konflikt. Jeg jobbet i perioder på fabrikken med oppgaver som i dag med sikkerhet, ikke ville bli tillatt av miljømessige hensyn. Stedet oste av tungmetaller og kjemiske forbindelser. På femtitallet ble det arbeids-konflikt på fabrikken. Etter hva jeg kan huske, ble det ansatt en mann som hadde en annen bakgrunn enn de andre ansatte. , Han var journalist og hadde nok som mål å endre virksomheten til å bli en bedrift med fagforening som jobbet for de ansatte. På denne tiden var jo sosialdemokratiet i fremmarsj, og arbeidernes rettigheter var et hett tema i samfunnsdebatten. Det ble derfor konflikt også i vår lille andedam, noe som nok skulle sette sitt preg også på meg og mine nære omgivelser. Ord som arbeidsrettssaker, avisoppslag, streik og lønnskamp ble en del av vokabularet en guttunge kunne plukke opp når han lyttet til hva de voksne snakket om.

58: Streik i A/S Råstoff

Ett av de første inntrykkene jeg fikk av konflikten som sådan, var at det plutselig var ganske stille på fabrikken, også på en alminnelig hverdag. Samtidig gikk det en meget alvorlig utseende mann utenfor fabrikkporten. Han marsjerte fram og tilbake foran den stengte porten, og hadde et foruroligende stort gevær hengende over den ene skulderen. Mannen ble kalt Drosje-Hansen, han kjørte drosje når han ikke jobbet på fabrikken. Han bodde rett overfor gamle Gjellebekk på den vestlige del av Lierskogen, omtrent der hvor Liertoppen senter er i dag. Her var han altså streikevakt, ingen skulle inn, ingen skulle ut. Jeg husker ikke om vakten noen gang måtte skride til verket og hindre inngang eller utgang, men skremmende var det. 58: Medieinteresse

For øvrig gikk fabrikken mer eller mindre som normalt. Jeg tror to eller tre av de ansatte var ikke organisert og fortsatte sitt arbeid. Min far var naturligvis særdeles aktiv i å forsøke å holde det hele gående, og min eldste bror ble også dratt inn i arbeidet, ja selv jeg fikk oppgaver som var direkte relatert til det å holde fabrikken gående. De lokale aviser i Drammen, som også dekket Lier og Lierskogen, var særdeles aktive med å skrive om streiken og presenterte ikke alltid min far i det beste lys, han var jo for mange på den gale siden av konflikten. Hvorvidt dette kan ha hatt betydning for konflikten mellom han og hans brødre og søstre vet jeg ikke noe, har bare anelser i så måte, altså at fordi pappa var i ledelsen av bedriften, var det vanskelig for brødrene, særlig på farssiden, å akseptere hans posisjon. En skal vel også huske på at arbeideropprør i Norge, startet ved de store fabrikkene i Drammen, kanskje særlig ved jernbaneverkstedet hvor flere av pappas brødre arbeidet. Det var to aviser i Drammen på den tiden, Fremtiden var den ene, Drammens Tidende & Buskerud Blad den andre. Det var Fremtiden som var mest aktiv i forhold til fabrikken og den pågående konflikt der, av naturlige, politiske årsaker, det var en arbeideravis. Livvakt Vi hadde også en mann ved navn Reidar Knutsen boende på den tiden, og han var ikke med blant de streikende. Reidar var boksetrener og stor, kraftig, veltrenet og fremfor alt, ikke redd for noe Han hadde i tillegg et uopslitelig humør og var i en periode "trommis" i dansebandet "Silver Tune" som min bror og noen kammerater spilte i. Reidar fikk for øvrig jobben med å hente og bringe meg til og fra skolen. Jo da, riktig ”body guard” ble det. Jeg husker en episode hvor en av de streikende, sikkert en fra ledelsen blant de aksjonerende, kom mot oss utenfor låven til Knutsen som lå ikke langt unna fabrikken. Jeg satt på bagasjebæreren og Reidar syklet. Reidar kjente jo fyren godt og hilste jo naturligvis som han pleide når vi passerte. Men så begynte vedkommende å gjøre truende utfall mot oss og sykkelen. Jeg husker best at jeg skvatt da sykkelen begynte å slingre og at Reidar begynte å sparke ut med beina. Samtidig med at han sparket forsøkte han også å få sykkelen opp i fart for å komme unna, noe han klarte og snart kunne jeg vri meg rundt og se fyren stå å hytte etter oss.

59: Streikebrytere

Reidar fikk gjennomgå på andre måter også. Det var ganske alminnelig for ungdom og arbeidere på Lierskogen på den tiden å ta bussen til Drammen ……………………………. Se Lindas S.46-54

60: Skolesituasjonen

Ellers ble jo forholdene på skolen noe mer tilspisset i den perioden streiken pågikk. Ikke fordi jeg forsto så mye av det. Vondt gjorde det dog, og det satte en del spor, som nok var med på å legge” lista” for senere oppfatninger av ting. Særlig var det vondt å oppleve at overlæreren i skoletimene gjorde et nummer av at han og min far var politiske motstandere i lokalsamfunnet. Jeg husker en gang jeg refererte til noe min far hadde lest i Det Beste. Om det var meningen at jeg skulle høre det vet jeg ikke, men uansett så gjenfortalte jeg det han hadde lest, i en skoletime. Overlæreren spurte hvor historien kom fra, og jeg viste til at min far hadde lest det i Det Beste. Dette avstedkom høylytt latter fra overlæreren, og kommentar om at det var da ingen som trodde på noe av det som sto i det bladet! Naturligvis fulgte visse elementer i klassen opp. Jo da, det var vanskelig til tider for en ung gutt.Men, jeg bidro også selv. Jeg hadde et behov for kammerater og i og med at Roy Rotefoss var klassens ubestridte leder, bestemte han også hvem som fikk være venn med hvem, i hvert fall blant gutta. Dessverre var jeg ikke helt villig til å akseptere han som leder og ble snart til en som mer eller mindre hele tiden utfordret hans posisjon, noe som førte til mer eller mindre løpende konfrontasjoner. Jeg ble en torn i øyet på despoten, noe jeg fikk lide for ved mer enn en anledning. Dessverre førte situasjonen også til at jeg kom i konflikt med de voksne rundt meg og utviklet derfor en uheldig løsningsmodell med frekke svar og påfunn. Da jeg heller ikke var særlig skoleflink eller noe særlig flink i sport eller fritidsaktiviteter, minnes de syv årene son en ganske traumatisk tid, sett i ettertid. De svake får alltid svi

Noe jeg ikke kunne tåle på skolen var når noen av de ressurssterke lot det gå ut over de svakere stilte. Jeg kan huske særlig en, han het Tore. Tore var en snill og medgjørlig elev og, som meg selv, ikke spesielt skoleflink. Men, han holdt munn og slet seg igjennom timene. Han var heller ikke spesielt god verken i fysikk eller andre, fysisk krevende, fag. I dag ville han bli kalt et takknemlig mobbeoffer, det var han altså den gang, men da var ikke begrepet "mobbe" oppfunnet. Vi hadde også to andre, Kåre og Martin. Alle sammen var kjempegutter, noe jeg fikk bekreftet i voksen alder. På hver sin måte er de de eneste jeg har hatt kontakt med fra denne tiden, i mitt voksne liv. På en festlig sammenkomst som klassen over meg og vår klasse arrangerte på Lierskogen i 2003, tok Tore meg til side for å takke meg for at jeg hadde forsøkt å forsvare ham den gangen. Tore bor fortsatt på Lierskogen, det gjør også Martin som driver dekkservice på "Evensen". Kåre har i en stor del av sitt liv bodd i Verdal i Trøndelag og jobbet som med vedlikehold ved Norske Skog-anlegget der. Så var det den andre siden av mynten, ikke ofrene men mobberne. Roy og Per sto i første rekke, av og til fulgt av Jan. Gement var hele spillet og til ingen annen nytte enn posisjonene i et hierarki, og bekrefte egen makt over andre, kanskje særlig det siste. Intet av det var særlig snilt eller inneholdt elementer av empati, i hvert fall ikke for det individ mobbingen gikk ut over. Jeg husker særlig en episode. Jeg ble lysende forbannet og tok igjen i fullt monn, til Pers store forskrekkelse. Det førte til slutt til at luften gikk helt ut av ballongen for den arme mobber, og så var det problemet løst i lang tid. Jeg husker særlig en episode, der det til en forandring var mobberen Per som fikk svi. Jeg ble lynende forbannet og tok igjen i fullt monn, til Pers store forskrekkelse. Det førte til at luften gikk helt ut av ballongen for den arme mobber, og så var problemet løst i lang tid. Det skjedde sånn. For å komme opp til kateteret i klasseværelset, måtte man gå opp mellom pultrekkene. Per satt på første pult i rekka til venstre når jeg gikk opp. I det jeg passerte ham, hørte jeg et utrop og snudde meg. ”Du dytta til meg!” utbrøt den forulempede, og jeg kunne se på skriveboka hans at det var en stor blekkflekk midt på arket. ”Nei” hevdet jeg, ”Jeg var ikke i nærheten av deg”. ”Jo, det var du, du skal få svi!” kom det mellom sammenbitte tenner. Siden lærer Grosvold satt ved kateteret, ble det ikke mer meningsutveksling der og da, men jeg er sikker på han hørte det som ble sagt. Som vanlig tok han ikke mitt parti. Men hjertet sank i meg, for jeg visste av erfaring at nå ville jeg få svi når vi kom på skoleveien, dette var nemlig siste time den dagen. De siste minuttene av timen ble brukt til gjennomtenkning av den prekære situasjonen, og jeg kom til den konklusjon at jeg med sikkerhet kunne si at blekkflekken ikke var skapt av at jeg skumpa borti Per, den måtte han ha klart å lage selv. Men hva hjalp vel det, det var jo ikke realiteter og konkret bevisførsel som gjaldt her i gården. Konsekvensen av straffen for blekkflekken ville bli sterkt moderert hvis Per kunne hevde at det var jeg som med vitende og vilje hadde dyttet til ham slik at hans blekkpenn skrapte i arket så blekket spruta. Uten tvil, og underbygget av flere års erfaring, visste jeg at lærer Grosvold ville ta parti med Per. Uansett hva jeg måtte si. Nå vil jeg ikke arresteres for å hevde at dette var noe som skjedde hver gang. Det hendte også at den gode overlærer hadde helt rett i å anta at det var fabrikkdisponentens sønn som var utøveren av den skjendige gjerning. Men i mitt minne fremstår klarest de hendelser hvor han tok parti for motparten. Dette var sannsynligvis basert på Grosvolds egne holdninger til min far, og muligens til de dårlige erfaringer han måtte ha hatt med meg. Denne dagen skulle Per som vanlig gå samme vei som jeg, bare litt lenger opp på Tveitaveien. Som jeg hadde fryktet, kom vi ikke lenger enn til porten ut fra skolegården, før jeg fikk meg en alvorlig dytt i ryggen, så jeg tumla bortover bakken. Jeg kom meg hurtig opp, og snudde meg rundt for å møte motstanderen. Heldigvis klarte jeg å unngå ytterligere fysiske overgrep der og da, ved å skrike ut at det ”var ikke meg!” Dette prellet imidlertid av på den fornærmede, og vi fortsatte bortover veien mot Posthuset. Tett ved Posthuset hadde butikken sin ”parkeringsplass” for hester med vogner, et alminnelig kjøretøy for bøndene på Lierskogen når de skulle på butikken etter varer eller på Meieriet med melk. Som naturlig var, lå det mye hestemøkk på sånne steder, og jeg skulle nok få tredd møkk ned i skjorta bare vi kom dit. Jeg fortsatte med motargumentene, og begynte å ta igjen ganske kraftig verbalt da vi nærmet oss Posthuset. Det var jo også andre med i heiagjengen, men da Posthuset var et sted hvor flere veier møttes, ble det tynnet kraftig ut i flokken. Det var faktisk bare Arne og Terje igjen. Arne skulle inn til Knutsen, som var et par hundre meter før jeg selv ville svinge inn på vår gårdsplass, og Terje ca. hundre meter derfra. Som forventet, kom hestemøkka susende gjennom lufta så snart vi kom til hesteparkeringen. Men da hadde jeg klart å skape en såpass stor avstand mellom Per og meg, at treffsikkerheten han var betydelig redusert, samtidig som min evne til hurtige, avvikende manøvrer var blitt vesentlig større. Arne forsvant inn i sin gårdsplass. Den verbale krangelen mellom Per og meg ble svakere jo nærmere vi kom der Terje skulle forlate oss, deretter ville vi bli alene de siste femti meterne opp til der jeg skulle svinge av. Om det var fordi vi ble færre, eller om det var det urettferdige i situasjonen som drev meg, skal være usagt, men jeg begynte å få et visst overtak i argumenteringen. Samtidig begynte jeg å føle meg sterkere nå da vi ble alene. Ja, faktisk så sterk at jeg begynte å true Per med juling hvis han ikke snart medga at jeg ikke hadde vært borti penneskaftet på vei til kateteret, og at han nok hadde laget blekkflekken sjøl. På høyde med inngangen til vår gårdsplass hadde mitt innvendige raseri antatt formidable proporsjoner, noe Per etter hvert også begynte å forstå. Han begynte liksom å tone det hele ned, noe som førte til at motet mitt steg ytterligere. Jeg raste inn i gården og opp trappa, og ringte iltert på dørklokka. Heldigvis var min mort tett ved, og da hun åpnet døra så hun til sin forskrekkelse et rasende ansikt, et ildrødt hode, som hveste frem mellom sammenbitte tenner: ”Ta sekken min, jeg skal ut å slåss!” Om smilet virkelig brøt fram på ansiktet hennes, eller om det var noe jeg antok, vites ikke, jeg var i fullt firsprang ut på gata igjen for å innhente mobberen, som nå hadde beveget seg noen meter lenger oppover veien. Tilbudet om å slåss ble gjentatt. ”Kom igjen din feiging, hvis du virkelig mener det var meg, så tør du vel slåss for det!”. Men nei, Per ville slett ikke slåss. Vi fortsatte i diltende tempo oppover veien, tilbudet om fysisk avstraffelse ble gjentatt flere ganger, uten at det avstedkom en aksept. Da vi kom til toppen oppe ved Finsrud hadde lufta gått ut av ballongen på oss begge to. Vi sa pent adjø og begge startet på hjemveien. Stemningen var nå sånn at vi kunne møtes igjen dagen etter, og blekkflekken ville være stort sett glemt.

61: Ferdig med folkeskolen – 1960

Så sånn gikk åree, folkeskolen ble avsluttet våren 1960 og ble etterfulgt av framhaldsskole, som ble avsluttet våren 1961. Jeg gikk på Høvik Skole i Lier og hadde lærer Thorsen i en del fag. Deretter, etter et halvt år som hjelpegutt ved Bernt Mathisens bilverksted på Heia, Lierskogen, søkte jeg og kom inn på Oslo Yrkesskole, på linjen for mekaniker som skulle etterfølges av linjen for bilmekaniker. Tanken var at kanskje dette var veien å gå og enda hadde intet med luftfart begynt å gjøre seg gjeldende. I samme periode hadde jeg også et par andre jobber, blant annet var jeg lagerekspeditør i Emil Jensen & Co., det store varehuset på Bragernes Torv i Drammen. Et godt sted å være. Spesielt husker jeg Kjell Rokke, som var lagersjef. Og den gamle furien som satt inne på lageret og øyensynlig hadde som primæroppgave å holde stram snor på alle de unge menneskene som jobbet der.

62: Oslo Yrkesskole

Etter at det første året på Oslo Yrkesskole ble gjennomført, hadde jeg lenge tenkt på om jeg skulle søke meg til sjøs. Trangen på opplevelser og eventyr var voksende. Timer ble tilbrakt på Honnørbrygga i Oslo, hvor blant andre skoleskipet SS Christian Radich hadde vinteropplag. Etter hvert ble jeg kjent med noen av de som da var om bord og etter kort tid tid hadde jeg søkt meg om bord og var akseptert for et tre måneders kurs på dekk, sommeren 1962.

63: Christian Radich

Kurset på Christian Radich ble en enorm læringsperiode for meg. Ikke i form av et teknisk, faglig sjømannsmessig pensum, men i den sosiale læring det automatisk innebærer å være en av mannskapet om bord på en stor seilskute som Christian Radich. Den fungerer ikke hvis ikke mannskapet fungerer, sosialt. Hver enkelt medlem av mannskapet er som en tann i et tannhjul. Er en tann vekk, vil effekten bli redusert og harmonien og flyten i det hele bli sterkt berørt. På en seilskute blir dette særdeles tydelig. Jeg hadde fantastiske tre måneder på Christian Radich. Blant seilte vi til London og tilbrakte nesten en uke i storbyen, med besøk i St. Paul, middag på Sjømannskirken og mottakelse i Norway House. Da vi kom tilbake til Norge, var vi målskute ved en stor regatta i Oslofjorden, vi lå til ankers utenfor Fjærholmen på Føynland, like utenfor Tønsberg. Lite visste jeg da om at vi senere skulle bo ikke langt unna.

64: Gryende flyinteresse

Jeg aner ikke hvorfor, men av en eller annen årsak begynte jeg å lese flyblader. "Vi Flyr" og "Luftens Helter" begynte å finne veien til gutterommet, like etter at kurset på Christian Radich var fullført, med godt resultat. Jeg hadde værelse i 2. etasje på huset på Lierskogen på den tiden, med et vindu som vendte sørover. Det elektroniske retningssignalet for instrument-landingssystemet (ILS), for Fornebus rullebane 06, gikk bare ca. et par kilometer sør for mitt vindu, fra radiofyret på Konnerud ved Drammen og inn mot radiofyret ved Asker. Det betydde at jeg kunne se og høre alle fly som gjennomførte prosedyren. En god kikkert hjalp godt, og snart kunne jeg begynne å identifisere hvert enkelt fly som som regel passerte i en høyde på mellom 2000 ft / 610 m og 3000 fot / 915 m rett ut for mitt vindu. Var været det man kaller IFR (instrumentflyregler, etter det engelske ”Instrument Flight Rules”), noe som betyr at sikt og skydekke er under visse verdier og flygningen gjennomføres med referanse til flyets instrumenter kunne jeg naturlig nok ikke se flyene, men etter hvert begynte jeg å kunne kjenne de igjen på lyden.

65: Paradigmeskifte

Det var den gang trafikken i hovedsak besto av fly med stempelmotorer og hver hadde sin egen distinkte lyd, som for meg etter hvert ble lett gjenkjennelig. Og de få turbinmotorer som passerte, var også på den tiden distinkte og ganske få. Det ble etter hvert lett å kjenne igjen lyden fra DC-3, DC-4, DC-6 og DC-7, fra Bristol Britannia, Airspeed Ambassador, De Havilland Dove og Heron, Curtiss C-46, Cessna 150/172/180/185/206, Avro 748, Armstrong Whitworth AW-650 Argosy, Vickers Vicount og Vanguard, Convair 240, Avro 652A Anson, Grumman Albatross, Fairchild C-119G Flying Boxcar, Piper Cub, Tri-Pacer, Colt og Twin Comanche, ja et utall av flytyper hvor de aller fleste nå har tatt av for siste gang og befinner seg i ”Aviation Heaven”. Så begynte gassturbinene å ta over enten i form av turboprop eller turbojet, og himmelen ble fylt av hvinende, og ikke så lett identifiserbare lyder, fra motorer på typer som Boeing 707, 720, 727, Sud-Aviation Caravelle, Convair 880 og 990, Hawker Siddeley HS-121 Trident, De Havilland Comet, Douglas DC-8, Fokker F-27, Lockheed Electra, BAC 111, DC-9 og en lang rekke større og mindre fly. Den interesse som finlesing av flyblader og ”spotting” av fly skapte, førte til at jeg også leste annonsene fra Luftforsvaret. Der lokket man unge menn inn i forsvarets tjeneste, dette var nemlig lenge før kvinner ble tatt med i betraktning. Så i løpet av våren 1963 ble søknad om opptak på forsvarets forskole utferdiget og avsendt, etterfulgt av venting i spenning. Ventingen ble avløst av lettelse og glede, da jeg ble bedt om å møte på forsvarets avdeling i Myntgata 2 i Oslo, for gjennom-gåelse av medisinske og psykologiske prøver for å se om jeg var egnet til å begynne på forskolen, som var nødvendig da jeg var ung og ikke hadde realskole. Prøvene gikk ok, jeg kom inn og omtrent midt på sommeren fikk jeg innkalling til å møte på Bømoen på Voss, for å påbegynne rekruttskole. Søknaden gikk jo på flyskolen, men forutsetningen var at rekruttskolen og forskolen ble gjennomført tilfredsstillende, og ble det bra resultater der, lå veien åpen til å gjennomgå opptaksprøvene til flyskolen. I praksis betød dette at kursen de neste tre og et halvt år av mitt liv var staket ut og fastlagt. Det føltes egentlig godt. Til å begynne med. 66: Vi avslutter Lierskogen

Da jeg fylte 18, var mine foreldres tid på Lierskogen forbi. Det var oppstått stor og ubotelig uenighet mellom min mors bror og hans kone, altså min onkel og tante, og mine foreldre. I de tidlige tider med etablering av bedriften A/S Råstoff på Lierskogen (Gamle Drammensvei 91/95 i våre dager), ble mine foreldre lovet at huset der vi bodde, det skulle forbli vårt så lenge mine foreldre levde. Videre ble min far også lovet aksjer i den virksomheten han og min mor hadde gitt så mye for å få opp å stå. Derigjennom skulle det bidras til en sikker alderdom for både min mor og min far. Og å feste sånne avtaler på papir var jo unødvendig, de var jo tross alt i familie, mente min far den gangen håndtrykket ble gitt. Naivt kan man si i ettertid.

67: Opplevelse av arroganse og klasseskille

Jeg husker min onkel Sverre og min tante Edith som et nedlatende par og som førte seg fram som om de skulle være av en annen klasse enn oss selv. Kanskje ble dette tydeligst i det faktum at da min onkel og tante skulle bygge nytt hus på Strand, litt vest for Fornebu, så var det min far som i månedsvis kjørte frem og tilbake mellom Lierskogen og Strand etter arbeidstid på fabrikken, for å forestå det meste av byggearbeidet ved egen innsats, samt overvåke og rettlede de håndverkere som var i sving. En selvoppofrelse ja vel, jeg tror tanken hos min far var at det var jo hans svoger. Lojalitet var viktig for min far. Igjen slo naiviteten og det å være snill ut. Min onkel og tante hadde to barn, en av disse var Bjørn, noen få år eldre enn meg selv synes jeg å huske, men litt yngre enn min bror Svein Erik. Bjørn hørte aldri hjemme i vår vennekrets, ikke var det ofte han var på besøk heller. På meg virket han noe forfinet, ja faktisk ganske skjør. Av den grunn tror jeg han valgte en nedlatende holdning, for så vidt en holdning som var et speilbilde av sine foreldre. Det ble ganske klart i de første årene på sekstitallet, at Bjørn var den som skulle ta over etter min far. Uheldigvis ble min far i samme periode stadig mer plaget med sin silikose. Han hadde tidlig på femtitallet vært en tur i Tyskland, nærmere bestemt ved Rosenthal Porselensfabrikk i den lille byen Selb i Bayern, tett ved den tsjekkiske grense Hagaløkka i Asker Der hadde den berømte og store fabrikken den gang et eget behandlingsinstitutt for silikosepasienter. Familien var der nede to ganger, en gang tidlig på femtitallet, da var jeg og Svein Erik ikke med, men bodde i stedet hos Tante Gerda og Onkel Harald på Hagaløkka i Asker, der Collett-fabrikken ligger i dag (eller lå). Det var Onkel Harald Orre som var i familie, han var pappas fetter. Jeg tror Tante Gerda var hjemmeværende mens Onkel Harald var sløydlærer på skolen oppe ved kirken i Asker, rette nenedfor Skaugum og hvor også Kong Harald gikk i barneskole. Ved siden av var Onkel Harald kinomaskinist på den kommunale kino i Asker noen kvelder i uka. Neste gang vi var i Tyskland var i august måned 1959. Da var både Svein Erik og hans kone den gang, som het Sissel, og jeg med og vi kjørte bil der ned. På den tiden hadde vi en Ford Mk 1 Zephyr Six, årsmodellen husker jeg ikke, men biltypen ble bygget i perioden 1951 til 1956. Turen ned gikk uten problemer, bortsett fra at vi klarte å legge igjen alle passene våre på en kafeteria vi stoppet ved. Engstelsen var å ta og føle på da vi hørte sirenen fra politibilene som nærmet seg i stor fart bak oss, ca. en times tid etter vi hadde forlatt kafeteriaen. Vi ble behørig vinket inn til siden og var noe engstelig for hva som nå skulle skje, vi mente bestemt vi ikke hadde kjørt for fort. Nei da, det var bare en hyggelig politimann, som spurte om vi hadde noen annen legitimasjon, da han hadde noen pass vi nok gjerne ville ha tilbake. Så ble det på min fars sedvanlige vis, en hyggelig passiar på et noe stotrende tysk, godt hjulpet av min bror, før vi igjen var på vei sørover.


68: Tre uker i Selb

Tysklandsoppholdet varte i drøye tre uker, og vi bodde hele tiden på Hotel Schmidt i Bahnhofstrasse, et mindre familiehotell, som jeg i løpet av de tre ukene skulle få lov å bli ganske godt kjent med. Min bror og hans kone den gangen (Sissel), valgte å ta bilen og kjøre videre nedover til Italia, for å bruke tiden på det frem til vi igjen skulle nordover. Hotel Schmidt skulle få et etterspill i mitt godt voksne liv også. Min far skulle til behandling på instituttet ved porselensfabrikken etter en oppsatt timeplan. Behandlingen gikk i hovedtrekk ut på at man satt på benker langs veggen i et stort, rundt rom. Samtidig holdt man i en rund elektrode hvorfra det gikk en ledning over gulvet og inn mot midten av rommet. Der sto det et sirkelformet gjerde som ledningen gikk inn til, og hvor den forsvant ned i gulvet. I taket i midten av rommet, rett over gjerdet, hang en stor, rund glasskolbe, med en spydspiss pekende nedad, hvor det igjen var en mye mindre glasskolbe. Ut fra denne strømmet det en fin sky av noe som lignet på vannpartikler, nesten som damp. Ved å holde i elektroden og puste inn ”dampen”, ble man behandlet for silikose, en sykdom hvor silikatstøv kommer ned i lungene og kammerveggene i lungene blir harde og mister evnen til å oppta oksygen. Sykdommen blir gradvis verre med alderen og krever mer og mer av hjertet. Min far hadde stor nytte av behandlingen. Jeg husker han demonstrerte hvor stor virkning den hadde, da vi kom hjem etter behandlingsopplegget. På fabrikken hadde de en særlig lang trapp opp til kontorene, spisesal og vaskerom samt laboratoriet. Før vi reiste til Tyskland kunne min far ikke klare trappen uten å måtte hvile minst et par ganger. Da vi kom hjem tok han en koffert i hver hånd og småsprang opp trappen. Men, dessverre så avtok effekten av behandlingen over tid, hvor lenge det holdt seg husker jeg ikke.


69: Folkeskolen er over, videre utdanning

Den etter hvert så forhatte folkeskoleperiode var i ferd med å nå sin avslutning. Det var ikke enkelt å velge hva man skulle gjøre videre, men til valgte jeg Framhaldsskolen. Dette var i Norge en type skoletilbud til de som ikke ville på realskole. Skolen var noe mer praktisk orientert enn realskolen, og kvalifiserte heller ikke til å kunne begynne på gymnaset. Skolen varte i ett år. Det ble Høvik Framhaldsskole i Lier jeg skulle gå. Skolen lå på Stoppen nær Nøste nordøst for Drammen over mot Lier. I dag er det visst St. Halvard Videregående Skole som holder til i bygningene. Herfra har jeg et godt minne. Lærer Thorsen underviste i musikk og matematikk og hadde bedre pedagogiske evner enn de fleste. I tillegg var han glad i klassisk musikk og jeg kan huske han spilte blant annet "Robertino", en italiensk barnestjerne som var enormt populær tidlig på sekstitallet (http://no.wikipedia.org/wiki/Robertino). Jeg kan også huske han var hjemme hos oss på besøk, jeg tror det var for å snakke med mine foreldre om at jeg slet med matematikken. At jeg siden skulle bli en slags kollega med Thorsen kommer jeg tilbake til.

70: Fornebu

Tidligere samme år, den 7. mars, var jeg i en selvforskyldt bilulykke og fikk ganske mange skader, særlig var det ene benet skadet og måtte ha gips på i ganske lang tid. Den 4. mars fikk jeg bilsertifikat og den 7. mars kjørte jeg min far til sykehuset i Drammen, hvor han skulle besøke en venn. Jeg skulle komme tilbake å hente han en times tid seinere. I mellomtiden kjørte jeg ned på rutebilstasjonen, hvor jeg visste at noen av gutta sto og ventet på bussen hjem til Lierskogen og snart var Sverre Løvåsdal, og Per Ovenstad om bord, jeg skulle kjøre de hjem i stedet for at de tok bussen. Kjekt å vise gutta at det der med bil, jo det kunne man! På Lierskogen, ved busstoppet på Tveita stoppet vi og plukket opp Martin Sagvolden. Akkurat der begynner en nedoverbakke ned gjennom en ganske trang dal som på folkemunne heter "Dritærdar'n", spør meg ikke hvorfor. En trang kort dal med 2-3 krappe svinger før man kommer ned til busstopp og butikk ved Evensen. Fra det øyeblikk vi passerte busstoppet på Tveita husker jeg ingenting, før jeg våknet like ved innkjørselen til Kværnstuen, prustende blod. En dame som jeg gjenkjente som fru blikkenslager Kværnstuen, satt og holdt hodet mitt i fanget og tørket blod vekk fra ansiktet med et håndklede. Jeg registrerte at en ambulansemann kom og begynte å manøvrere meg ut av bilen og at han måtte bruke verktøy for å få meg løs. Snart befant jeg meg i ambulansen, bare delvis våken. I den skarpe venstresvingen hadde det rent vann over veien og da svingen lå i skygge og temperaturen var nær null akkurat her, hadde vannet frosset til en tynn hinne. På den skled jeg sidelengs over i venstre kjørebane og rett inn i støtfangeren på en stor, Volvo lastebil med henger. Sjåføren i den hadde sett meg komme og faktisk fått stanset før jeg traff og var også i ferd med å sette vogntoget i revers. Han hadde akkurat kjørt ut fra bensinstasjonen hos Kjøpmann Evensen og hadde nesten ingen fart.


71: Sendt hjem

Selv om leger og sykehus gjorde sitt beste for at benet skulle hele i tide for innrulleringen, viste det seg dessverre at legen på Bømoen vurderte at det nok ikke ville holde til den fysiske trening jeg skulle gjennomgå på rekruttskolen. Så etter bare tre dager på brakka, ble jeg kjørt til jernbanestasjonen på Voss, med et dimitteringsbrev i lomma og en beordring om igjen å melde meg til tjeneste på Voss, nøyaktig ett år seinere. Det var det. 72: Fra skuffelse til optimisme

Skuffelsen var å ta å føle på. Jeg hadde håpet at den periode mange gjennomgår i tenårene, med å søke og forsøke å stake ut en kurs videre fremover i livet, skulle være over. Men, men. For å døyve skuffelsen tok jeg toget til Bergen og besøkte fetter John Fjulsrud og hans familie. Etter et par dager der fløy jeg videre til Stavanger, hvor det den kommende helg skulle være et flystevne, som jeg gjerne ville få med meg når jeg nå var på de kanter. Så dro jeg hjem igjen, til skuffede og medfølende ansikter og til undring og tvil. Og min far. Sommeren gikk og høsten kom. Lysten til å ha noe med fly og flygning å gjøre, vokste seg bare sterkere og ble til slutt omsatt i handling. Skal man ha noe med fly å gjøre, ja så må man vel til en flyplass? Som tenkt så gjort. Jeg dro til Fornebu og jeg brukte mye tid på å orientere meg på det store området, for å finne ut hvem som var hvor osv. Heldigvis har jeg alltid hatt lett for å komme i snakk med folk, og etter bare få dager begynte jeg å gå rundt og oppsøke ledere og kontorer i de forskjellige flyselskaper og andre firmaer som hadde tilhold der, og spurte etter jobb. Jeg forsto heldigvis tidlig at det ikke nyttet å stille sitt lys under en skjeppe, men ei heller stile for høyt da man jo både var junior, ufaglært og knapt visste opp eller ned på en flymaskin eller på noe som helst annet som hadde med fly å gjøre. Mange kontakter ble dog knyttet og noen ba meg holde kontakten, så ville det nok snart dukke opp noe. 73: Fornebu 1964



Og det gjorde det. Jeg begynte med å besøke Koksa, som var SAS store verksted på den sydlige del av lufthavnen. Der var det intet ledig i øyeblikket og dessuten så hadde de en læreguttordning som ble styrt av fagforeninger, firma, luftforsvaret og yrkesskoler, så det var et verre byråkrati å komme igjennom for en total ”outsider”. Så gikk jeg innom en del steder i den gamle terminalen, den nye var under bygging, men heller ikke dette ga noe særlig resultat. Så var det igjennom Fred. Olsens og Braathens hangar, ned igjennom de gamle tyskerbrakker hvor blant annet Haydn Air Charter holdt til, via A/S Norrønafly i Svingen og ned til A/S Norsk Flyindustri i den gamle tyskerhangaren nede i Dumpa, og der, ja der ble det fulltreff. De hadde behov for en hjelpegutt på flyverkstedet, som kunne vaske deler, pusse og polere, rydde, feie ja med andre ord en riktig ”hangarsoper”. Det eneste drawback var at jeg enda ikke hadde sertifikat, men de aksepterte at omkring 1. februar neste år, ville det være på plass.

Fortsett til: "Et liv på korte baner-3" Continue to: "A Life on Short Runways-3"




6 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page