top of page
Søk

Artikler og historier, noen på norsk, noen på engelsk...

Harald Olsen

Oppdatert: 22. feb. 2021

Fagområdet ved navn "kritisk tenkning" har som filosofi og prinsipp gått meg hus forbi. Dog har jeg på fornemmelsen at det man mener med "kritisk tenkning", er nøyaktig det vi har anvendt innen luftfart i mange år. Og som har ført til den det statistiske sikkerhhetsnivå vi har i denne menneskets bestrebelse. Les og kanskje lær? The discipline "critical thinking" has as philosophies and principals gone past me without noticing. Although I do have a clear sensation of what is meant by the subject, is exactly what we have been utilising with aviation for years. And which has led to the statistical level of safety we do have in this human endeavour. Read and maybe learn?


 

Kanskje det minner om et par læresetninger jeg har "dratt" med meg gjennom livet:

Analyse / Analysis

Konklusjon / Conclusion

Anbefaling / Recommendation Videre har denne betudd en god del for meg også: This has also meant a lot to me over the years:

Visjon / Vision Mål / Objective Strategi / Strategy

 

Kritisk tenkning er det å analysere og vurdere informasjon om et saksforhold med tanke på danne seg en velbegrunnet og korrekt oppfatning, ofte som grunnlag for handling.


Kritisk tenkning omfatter flere ledd som alle er avhengige av hverandre:

  • observasjon og informasjonsinnhenting,

  • tolkning, analyse, refleksjon og vurdering,

  • slutning og forklaring,

  • problemløsning, valg og eventuelt handling.

Critical thinking is the ability to think clearly and rationally about what to do or what to believe. It includes the ability to engage in reflective and independent thinking. Someone with critical thinking skills is able to do the following : understand the logical connections between ideas.

 

Styreformer i menneskenes samfunn Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Styreform

Innholdet i en styreform En styreform oppfattes vanligvis å bestå av tre deler; en konstitusjon, en samling av mer praktiske spilleregler og en oppskrift på hvilke roller som skal inngå i styreformen. Styreformen kan komme til uttrykk både i en skreven konstitusjon og mer uformelt i kulturelle normer representert ved tradisjoner og tilvant praksis for hvordan staten eller en statsleder kan styre landet. Som regel er det stort sammenfall mellom konstitusjon og kulturelle normer. I motsatt fall kan konstitusjonen vekke stor motstand slik det ofte skjer når en stat innfører eller pålegges å innføre en konstitusjon som bryter sterkt med de kulturelle normene.

Å innføre raskt eller påtvinge for eksempel de store, som et stammesamfunn eller klansamfunn, en kommunistisk eller demokratisk konstitusjon, vil derfor ofte føre til at staten og/eller en ytre påtvinger, må ta i bruk ekstrem tvangsmakt over lengre tid for å håndheve konstitusjonen. Eksempler på dette finnes helt fra antikkens dager (Romerrikets problemer i Israel) og fram til våre dager (Englands, deretter Sovjetunionens og til sist USAs problemer i Afghanistan). Under disse mer overordnede normene, som konstitusjon og kulturelle normer, finnes mer konkrete «spilleregler» – gjerne i form av lover – som angir hva borgerne kan forvente av staten, hvordan staten skal behandle krav fra folk, hvordan den konkret kan treffe legale beslutninger som innbyggerne må bøye seg for og også etterleve, osv. Og for det tredje rommer styreformen et visst antall roller (myndighetstruktur eller regimestruktur), som blant annet kan skille mellom politiske og administrative roller, definere ansvar knyttet til de ulike rollene i myndighetstrukturen, osv. Forståelsen av styreformer og klassene de settes inn i

Å klassifisere eller sette styreformer inn i ulike hovedgrupper etter i hvilken grad de hører hjemme i vedkommende hovedgruppe, er ingen enkel oppgave. Et monarki kan eksempelvis plasseres både i gruppen autokrati (absolutt monarki) og i gruppen demokrati (konstitusjonelt monarki). I tillegg er det ofte vanskelig å skille innbyrdes mellom ulike styreformer i en og samme gruppe, som for eksempel mellom despoti og diktatur.

En av flere årsaker til disse vanskene er også at klassifiseringer tar farge av den historiske epoken de lages i. Aristoteles opererte med tyranni som en styreform fordi han mente den kjennetegnet barbarenes styreform, og at den også var den beste for slike primitive folk. Klassifiseringer under den kalde krigen var ikke mindre tidstypiske eller mer politisk nøytrale. I Sovjetunionen ble vestlige styreformer klassifisert som oligarki mens egen styreform ble framstilt som demokratisk. Dette i den forstand at flertallet av folket (proletariatet), ble sagt å styre landet gjennom sitt parti, kommunistpartiet. I vesten bar klassifiseringene preg av det motsatte. Her ble Sovjetunionen og i voksende grad Kina, Vietnam og Cuba, klassifisert som diktatur, og vestens styreformer som særdeles demokratiske og fri for maktmisbruk, korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og annet "styggedom", som datiden (i både øst og vest) mente preget autokratiske styreformer. I ettertid er det allment kjent at maktmisbruk, korrupsjon og brudd på menneskerettigheter var til stede i begge leirer. Konklusjonen bør derfor være at slike moralsk forkastelige ting ikke automatisk kjennetegner en spesiell type styreform. Heller er ikke moralsk høyverdige ting som for eksempel nestekjærlighet, solidaritet med utviklingsland og fredsarbeid er noe som automatisk kan tillegges en spesiell type styreform.

USA regnes av mange i dag som et av verdens ledende demokratier og som en forkjemper for demokratiets utbredelse i verden. Likevel har blant annet Amnesty International, Human Rights Watch og FN-organer i en rekke sammenhenger dokumentert at USA bryter og sågar aktivt motarbeider internasjonal rett og bryter menneskerettigheter i og utenfor USA, osv. I tillegg kan et land ha en demokratisk konstitusjon, men likevel i praksis bryte med denne konstitusjonen. Dette anskueliggjør at det er misvisende å tillegge en viss styreform – i dette tilfellet demokratiet – en eller flere gode eller onde egenskaper. Kun virkeligheten (empiri = erfaringslære), og ikke et lands styreform, kan avgjøre et slikt spørsmål. Går man derfor virkeligheten nøyere etter i sømmene, kan for eksempel et demokrati eller et diktatur i et land vise seg å ha sterke innslag av andre styreformer. Slike ting som er nevnt ovenfor, er viktig å ta med seg når man leser klassifiseringer og beskrivelser av styreformer. Det er viktig å huske at klassifiseringer og beskrivelser alltid vil være teoretiske idealtyper som ekstremt sjeldent finnes rendyrket i virkelighetens verden. Virkeligheten, empirien eller sannheten om man vil, er alltid langt mer komplisert og aldri (!), så enkel som den framstår i klassifiseringer og i beskrivelser av ulike styreformer.

Liste over styreformer

  • Anarki, Autokrati

  • Despoti

  • Diktatur

  • Monarki

  • Patriarkat

  • Hegemoni

  • Konkurransepreget oligarki

  • Inkluderende hegemoni

  • Demokrati

  • Direkte demokrati

  • Representativt demokrati

  • Presidentmodellen

  • Parlamentarisme

  • Westminster-modellen

  • Kleptokrati

  • Oligarki

  • Aristokrati

  • Kleptokrati

  • Plutokrati

  • Teknokrati

  • Republikk

  • Føderal republikk

  • Sosialistisk republikk

  • Teokrati

  • Islamsk republikk

  • Pavedømme

  • Sultanat

 

Gud velsigner ikke De forente stater Det er ikke sånn.


Jeg beklager å måtte si det til dere som tilhører bibelbeltets kristne – men det er altså faktisk sånn det er. Jeg forstår at dette på en måte ødelegger den bekvemme beretning du har arbeidet med de siste mange år, men ærlig talt så har den ubehagelige falske lære gjort ubotelig skade allerede og den behøver derfor å forsvinne. Det nemlig djevelens tale. Jeg er ikke sikker på hvor du finner dine enkelt fraser og slagord fra, men jeg vet det ikke er i Bibelen. Jeg vet også at det ikke kommer fra det nedslitte og mye brukte Johannes 3:16. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud elsker verden. Gud driver


en "Velsigne Verden-virksomhet" og ikke i en "God Bless America-business". Du husker verden, ikke sant? Den massive, roterende sfære med 7,6 milliarder desperate mennesker om bord? Brune mennesker, muslimer, LGBTQ-mennesker, ateister, forferdelige land, gode land – og en hel masse ikke-engelsktalende mennesker og borgere som ikke har pass utstedt av USA? Ta en titt på det nye testamente igjen. Les evangeliene flere ganger. Bruk hvilken som helst oversettelse. Du finner intet om "USA først". Intet om å gjøre USA "great again". Intet om troskap til flagget, ei heller noe om en nasjonalsang.

Her er en del andre smånytt om Jesus, hentet fra de hellige skrifter: - han ble født i Midtøsten, - han snakket ikke engelsk, - han var ikke hvit, - han var ikke evangelisk, - han var ikke republikaner, - han kom ikke fra USA, - han var ikke en gang en kristen. Jesus var en rabbiner som brukte sine dager som en omreisende gatepredikant. Han levde av generøsiteten hos fremmede og talte i lignelser om "Guds kongedømme", altså en radikal levemåte hvor de fattige var tatt vare på, de undertrykte frigjort og de utstøtte bydd velkommen. Jesus inviterte til en alternativ kultur hvor var avhengig av hverandre og i direkte opposisjon til det maktutøvende romerske imperium. Det var et variert, barriere-nedbrytende, grenseoverskridende, nasjonsfornektende bevegelse bestående av generøsitet og gjensidig kjærlighet og hengivenhet. Det hadde intet å gjøre med velsignelse av myndigheter og regjeringer eller om bygging og etablering av militære styrker - ei heller om å etablere et innelukket og sikret samfunn av hvite mennesker i Nord-Amerika 2000 år frem i tid.

Å hevde at USA på noen som helst måte var målet for evangeliet er direkte falsk lære "fake news". Å påstå, overhodet, at USA har på noen som helst måte har noen form for overherredømme basert på religion, er en opprinnelig nasjon, hudfarge, orientering eller nasjonalt språk – er rent ut sagt en pervertering av det arbeid Jesus utførte og også en form for avgudsdyrkelse av verste skuffe. Jeg beklager å servere alle disse dårlige nyheter. Jeg forstår at de faktuelle ordene i evangeliet er problematiske, sett i lys av den historiefortelling man i øyeblikket serverer mennesker som lever i frykt. Det er umulig å være lojal overfor evangelienes Jesus og samtidig avvise flyktninger, utvise immigranter, demonisere muslimer, bakvaske mennesker med hudfarge, høyakte politisk makt og neglisjere fattige.

Så lenge en fortsetter å flette sammen Gud og USA, vil du hvitvaske nyheter, male Gud i ditt eget bilde og forvrenge budskapet fra Jesus, på måter som bare kan beskrives som helt og holdent kjettersk. Om forfatteren "John Pavlovitz er utdannet prest og er forfatter og aktivist fra Wake Forest i Nord-Carolina, nær storbyen Winston Salem. De siste fire år har hans blog "Stuff that needs to be said", nådd ut til et sammensatt publikum over hele verden. Som en 20-årig veteran i kampen for den lokale kirke er John kjent for og forplikter seg til like rettigheter for alle, mangfold og rettferdighet - både utenfor og innenfor kristne samfunn. I 2017 utga han sin første bok; "A Bigger Table". Hans nye bok ved tittel; "Hope and Other Superpowers", utkom den 6. November 2018.

 

11. august 2020 Why Capitalism is in constant conflict with democracy av RICHARD D. WOLFF The capitalist economic system has always had a big problem with politics in societies with universal suffrage. Anticipating that, most capitalists opposed and long resisted extending suffrage beyond the rich who possessed capital. Only mass pressures from below forced repeated extensions of voting rights until universal suffrage was achieved—at least legally. To this day, capitalists develop and apply all sorts of legal and illegal mechanisms to limit and constrain suffrage. Among those committed to conserving capitalism, fear of universal suffrage runs deep. Trump and his Republicans exemplify and act on that fear as the 2020 election looms. The problem arises from capitalism’s basic nature. The capitalists who own and operate business enterprises—employers as a group—comprise a small social minority. In contrast, employees and their families are the social majority. The employer minority clearly dominates the micro-economy inside each enterprise. In capitalist corporations, the major shareholders and the board of directors they select make all the key decisions including distribution of the enterprise’s net revenues. Their decisions allocate large portions of those net revenues to themselves as shareholders’ dividends and top managers’ executive pay packages. Their incomes and wealth thus accumulate faster than the social averages. In privately held capitalist enterprises their owners and top managers behave similarly and enjoy a similar set of privileges. Unequally distributed income and wealth in modern societies flow chiefly from the internal organization of capitalist enterprises. The owners and their top managers then use their disproportionate wealth to shape and control the macro-economy and the politics interwoven with it. However, universal suffrage makes it possible for employees to undo capitalism’s underlying economic inequalities by political means when, for example, majorities win elections. Employees can elect politicians whose legislative, executive, and judicial decisions effectively reverse capitalism’s economic results. Tax, minimum wage, and government spending laws can redistribute income and wealth in many different ways. If redistribution is not how majorities choose to end unacceptable levels of inequality, they can take other steps. Majorities might, for example, vote to transition enterprises’ internal organizations from capitalist hierarchies to democratic cooperatives. Enterprises’ net revenues would then be distributed not by the minorities atop capitalist hierarchies but instead by democratic decisions of all employees, each with one vote. The multiple levels of inequality typical of capitalism would disappear. Capitalism’s ongoing political problem has been how best to prevent employees from forming just such political majorities. During its recurring times of special difficulty (periodic crashes, wars, conflicts between monopolized and competitive industries, pandemics), capitalism’s political problem intensifies and broadens. It becomes how best to prevent employees’ political majorities from ending capitalism altogether and moving society to an alternative economic system. To solve capitalism’s political problem, capitalists as a small social minority must craft alliances with other social groups. Those alliances must be strong enough to defuse, deter, or destroy any and all emerging employee majorities that might threaten capitalists’ interests or their systems’ survival. The smaller or weaker the capitalist minorities are, the more the key alliance they form and rely upon is with the military. In many parts of the world, capitalism is secured by a military dictatorship that targets and destroys emerging movements for anti-capitalist change among employees or among non-capitalist sectors. Even where capitalists are a relatively large, well-established minority, if their social dominance is threatened, say by a large anti-capitalist movement from below, alliance with a military dictatorship may be a last resort survival mechanism. When such alliances culminate in mergers of capitalists and the state apparatus, fascism has arrived. During capitalism’s non-extreme moments, when not threatened by imminent social explosions, its basic political problem remains. Capitalists must block employee majorities from undoing the workings and results of the capitalist economic system and especially its characteristic distributions of income, wealth, power, and culture. To that end capitalists seek portions of the employee class to ally with, to disconnect from other, fellow employees. They usually work with and use political parties to form and sustain such alliances. In the words of the great Marxist theorist Antonio Gramsci, the capitalists use their allied political party to form a “political bloc” with portions of the employee class and possible others outside the capitalist economy. That bloc must be strong enough to thwart the anti-capitalist goals of movements among the employee class. Ideally, for capitalists, their bloc should rule the society—be the hegemonic power—by controlling mass media, winning elections, producing parliamentary majorities, and disseminating an ideology in schools and beyond that justifies capitalism. Capitalist hegemony would then keep anti-capitalist impulses disorganized or unable to build a social movement into a counter-hegemonic bloc strong enough to challenge capitalism’s hegemony. Trump illustrates the current conditions for capitalist hegemony. First and foremost, his government lavishly funds and celebrates the military. Secondly, he delivered to corporations and the rich a huge 2017 tax cut despite their having enjoyed several prior decades of wealth redistribution upward to them. Thirdly, he keeps deregulating capitalist enterprises and markets. To sustain his government’s largesse to its capitalist patrons, he notoriously cultivates traditional alliances with portions of the employee class. The Republican Party that Trump inherited and took over had let those lapse. They had weakened and led to dangerous political losses. They had to be rebuilt and strengthened or else the Republican Party could no longer be the means for capitalists to craft and organizationally sustain a hegemonic bloc. The GOP would then likely fade away, leaving the Democratic Party for the capitalists to ally with and use for such a hegemonic bloc. Capitalists have switched hegemonic allies and agents between the two major parties repeatedly in U.S. history. Just as the Republican Party let its alliances with sections of the employee class lapse, opening the space for Trump, so too did the Democratic Party with its traditional allies. That opened space for Bernie Sanders, Alexandria Ocasio-Cortez, and the progressives. To revive and rebuild the Republican Party as a hegemonic ally with U.S. capitalists, Trump had to give a good bit more to Christian fundamentalists, white supremacists, anti-immigration forces, chauvinists (and anti-foreigners), law-and-order enthusiasts, and gun lovers than the old GOP establishment did. That is why and how he defeated that establishment. For historical reasons, Clinton, Obama, and the old Democratic Party establishment survived yet again despite giving little to their employee class allies (workers, unions, African Americans, Latinx, women, students, academics, and the unemployed). They kept control of the party, blocked Sanders and the growing progressive challenge, and won the popular vote in 2016. They lost the election. Capitalists prefer to use the Republicans as their hegemonic partner because the Republicans more reliably and regularly deliver what capitalists want than the Democrats do. But if and when the Republican bloc of alliances weakens or otherwise functions inadequately as a hegemonic partner, U.S. capitalists will shift to the Democrats. They will accept less favorable policies, at least for a while, if they gain a solid hegemonic partner in return. Were Trump’s alliances with portions of the employee class to weaken or dissolve, U.S. capitalists will go with the Biden-Clinton-Obama Democrats instead. If needed, they would also go with the progressives, as they did in the 1930s with Franklin Delano Roosevelt. Trump repeatedly aims to strengthen his alliances with the more than a third of American employees who seem to approve of his regime, no matter the offense given to others. He counts on that being enough for most capitalists to stay with the Republicans. After all, most capitalists prefer Republicans; his regime strongly supported the military and corporate profiteering. Only Trump’s and the Republicans’ colossal failures to prepare for or contain both the pandemic and the capitalism-caused economic crash could shift voter sentiment to elect Democrats. So Trump and the Republicans concentrate on denying those failures and distracting public attention from them. The Democratic Party establishment aims to persuade capitalists that a Biden regime will better manage the pandemic and crash, deliver a larger mass base to support capitalism, and only marginally reform its inequalities. For the progressives inside and outside the Democratic Party, a major choice looms. Many have felt it. On the one hand, progressives may access power as the most attractive hegemonic allies for capitalists. By sharpening rather than soft-pedaling social criticisms, progressives may give capitalist employers stronger hegemonic alliances with employees than the traditional Democratic establishment can or dares to offer. That is roughly what Trump did in displacing the traditional establishment of the Republican Party. On the other hand, progressives will be tempted by their own growth to break from the two-party alternation that keeps capitalism hegemonic. Instead, progressives could then open up U.S. politics so that the public would have greater free choice: an anti-capitalist and pro-socialist party competing against the two traditional pro-capitalist parties. Capitalism’s political problem arose from its intrinsically undemocratic juxtaposition of an employer minority and an employee majority. The contradictions of that structure clashed with universal suffrage. Endless political maneuvers around hegemonic blocs with alternative sections of the employees allowed capitalism to survive. However, eventually those contradictions would exceed the capacity of hegemonic maneuvers to contain and control them. A pandemic combined with a major economic crash may provoke and enable progressives to make the break, change U.S. politics, and realize the long-overdue social changes.


This article was produced by Economy for All, a project of the Independent Media Institute. Richard Wolff er forfatter av artiklene "Capitalism Hits the Fan" og "Capitalism’s Crisis Deepens". Han er grunnlegger av NGO-organisasjonen "Democracy at Work". Øverst i skjemaet


Om å returnere Krim til Ukraina

13 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comentários


bottom of page