Min familiehistorie

- å reise det er å leve -
H. C. Andersen
-Familiehistorien -

"Har man først fått smaken på å fly, vil du for alltid gå på jorden
med øynene vendt mot himmelen,for der har du vært
og dit vil du alltid lenges tilbake."
+ Leonardo Da Vinci +

Mi camino – mi magnum opus...

Forord...

Det jeg vil med denne "krønike" er å skrive en beretning om mitt liv, en beretning som kan bli såpass leseverdig at mine etterkommere (eller andre), kan finne det interessant å ty til teksten for å finne svar på spørsmål om min og kanskje også noe av sin egen, fortid.

Jeg synes selv jeg har vært utrolig heldig med mitt liv, for så vidt både i medgang og motgang. Jeg har hatt en god oppvekst i en velfungerende familie. Jeg har selv stiftet familie med en partner jeg fortsatt holder av og som skjenket meg tre deilige barn, og selv om vi ble skilt, er vi fortsatt gode venner. Og så har jeg vært så heldig at jeg har fått en ny livspartner, som også er godt forlikt med mine etter-kommere og venner fra mitt tidligere liv. Jeg har fått oppleve en hel masse forskjellige ting, noen ville kanskje til og med kalle det eventyr. Det betyr at mitt liv også kan "tegnes" som en sinuskurve, opp og ned og opp igjen.

I teksten unngår jeg bevisst direkte kritiske bemerkninger om personer eller steder, hvis jeg ikke synes det er nødvendig for helhetsbildet. Jeg har lite "iboende" beklagelser å fremføre. Minner om mennesker og hendelser jeg ikke har kunnet like eller ikke har kommet overens med er enten totalt glemt eller skjøvet langt i bakgrunnen og har derfor lite eller ingen plass her. Konflikter og større utfordringer har jeg dog forsøkt å berøre, selv om jeg selv ikke synes jeg
er særlig flink til akkurat det.

På denne siden forteller jeg om familien, oppveksten og livet utenfor cockpit. Historien om veien inn i luftfarten og arbeidet som flyger finner du på den egne siden «Min luftfartstid».


Harald Olsen
– mea culpa –
2000–2030

Innhold

Del 1 Om familien
01 Min bakgrunn

02 Mor og hennes familie
03 Far og hans familie
04 Svein Erik og slektsrøttene
05 Fra Drammen til fabrikken på Lierskogen
06 Streiken og skoleveien
07 Oppvekst og skoleår
08 Bayern og de siste skoleårene
09 Yrkesskole og Christian Radich
10 Bruddet med Lierskogen
11 Møtet med Liv og vårt bryllup
12 Familieliv i nord
13 Familien flytter til Vestfold
14 Et nytt liv etter flygerkarrieren
15 Jeg flytter til Drammen
16 Rådgivende oppdrag i Drammen
17 Planlegger Spaniaopphold
18 Mellomstopp i Danmark
19 Turen til Spania

Et valg vi tok sammen...
I 1990 hadde jeg kjent behovet for forandring. Etter mer enn tretten år i Nord-Norge og på Twin Otter hadde jeg fått oppleve mye av det jeg drømte om som ung flyger. Men årene hadde også vært krevende, både i og utenfor arbeidet. Jeg ønsket nye omgivelser og nye utfordringer. Tre muligheter åpnet seg: Nepal, Tanzania og Norsk Air på Torp. Jeg søkte på alle tre og fikk tilbud fra samtlige.Valget måtte Liv og jeg ta med hensyn til hele familien. Vi valgte Torp. I ettertid har vi nok begge tenkt på hvordan livet kunne ha blitt dersom vi hadde valgt annerledes. Kanskje kunne vår kjære datter ha unngått en vanskelig periode, som hun nå har godt kommet over. Det får vi aldri vite. Vi tok et valg, og det ble en del av vår felles historie.

Innledning – Min bakgrunn

I ettertid ser jeg at jeg må ha kommet fra det man med rette kan kalle et godt barndomshjem. Det var relativt fredelig, og økonomien var – så langt jeg kan forstå – alminnelig god. Familien, sett under ett, må kunne beskrives som middelklasse i min oppvekst, en klasse som hadde arbeidet seg opp fra et tydelig arbeiderklassemiljø i industribyen Drammen, på sydsiden av elva, i bydelene Strømsø og Grønland, men som så bøe stående med begge ben to sosiale sjikt. 

Mine foreldre hadde noe forskjellig bakgrunn, men de kom fra samme by og fra tilnærmet samme samfunnslag. Begge var barn av store familier. I min fars familie skal det opprinnelig ha vært tolv søsken, hvorav to døde i tidlig alder. I min mors familie var det ti søsken, og to av dem gikk bort før jeg ble født.

Om min mor og hennes familie – Johanne Elisabeth, kalt "Nan"...
Da min mor og far giftet seg, jobbet hun – slik jeg har fått fortalt – som syerske hos Bruun & Bruun i Schultz' gate i Drammen. Så vidt jeg vet, sydde de herrebukser. Morfamilien kom opprinnelig fra Spydeberg i Østfold, hvor de var småbrukere. Etter hvert utviklet de seg til møbelsnekkere, butikkeiere, handelsfolk og ulike former for iverksettere, både i Oslo og Drammen. Noen av mine onkler og tanter på morssiden ble født på gården Revhaug i Østfold, mens resten kom til verden i Drammen. Slik jeg ser det, hadde – og har – min mors familie et tydelig og sterkt ambisiøst gen. De var drivende mennesker. Min mor var en sterk dame. Hun styrte i heimen, og når min far innimellom tok litt raske beslutninger, var hun alltid "innom" og dempet et ellers ganske hissig gemytt. I lokalsamfunnet på Lierskogen var hun også en drivende kraft. Hun var med på å stifte vel-foreningen sammen med min far og flere andre. Hun var med på å starte skolemusikken, et gymnastikklag for damer, og hun var formann i over femten år i det lokale Husmorlaget. Damene der bygde til og med et eget samfunnshus. Bygda besto av to sentra: Heia og Tveita. Vi hørte til Heia, hvor postkontor, tre butikker, bakeri med utsalg. bedehuset og skolen lå. På Tveita hadde de én butikk, ingen skole og ellers mest gårdsbruk og boliger.

Tantene Margit og Martha… 
To av mine tanter, Margit (f. 18XX, d. 19XX) og Martha (f. 19XX, d. 19XX), drev kolonialforretning på Pukerud utenfor Drammen – en gammeldags landhandel slik man knapt ser lenger. Alle vi ungdommene i familien hadde både ferie og arbeidsopphold hos tantene. Vi hadde en spesiell varme for tante Martha; hun var åpen, mild og nær. Tante Margit var mer lukket og strammere i formen.

Arbeidet vårt besto gjerne i å rydde på lageret, brenne papp og papir, pakke varer og merke posene med kundenes navn. Som regel var vi med tante Martha når hun om ettermiddagen kjørte varer ut til kundene rundt om i området. Når vi hadde fri fra gjøremålene, syntes vi det var stor stas å legge femøringer på jernbaneskinnene. Jernbanen mellom Drammen og Mjøndalen gikk tett inntil eiendommen bak, så det var bare å smette gjennom et hull i gjerdet, ut på skinnegangen, legge mynten – og så tilbake og legge seg ned for å vente på toget. Tante Martha forble ugift hele livet, mens tante Margit giftet seg med Kolbjørn Bekke. Jeg kan knapt huske ham, men vi var på sommerbesøk hos familien hans på Bekkestranda i Sandebukta flere ganger. Han kom fra en av gårdene der ute. Vi overnattet gjerne i et hus med glassveranda som lå rett ved riksveien mellom Sande og Berger – et hvitt hus med grønne vinduslister, og det står der fremdeles den dag i dag. Vi gikk ofte på besøk til Bekkegårdene lenger oppe i åsen, og jeg husker godt at vi krysset veien og badet nede ved stranda. Det var stor stas å svømme ut til det lille skjæret som lå rundt 250 meter ute i Sandebukta. Det het Bekkeskjæret, og også det ligger der fremdeles.

Tante Margit og onkel Kolbjørn fikk aldri egne barn, men adopterte en gutt i 1943. Han kom opprinnelig fra en familie i nærheten av Hønefoss, og hadde flere søsken som også ble adoptert bort eller kom i fosterhjem. Arne ble en god lekekamerat for meg i barneårene. Han var ofte på besøk hos oss på Lierskogen, og jeg har bilder av oss der vi baser i snøen foran huset.

I voksen alder begynte Arne med lastebilkjøring. Han giftet seg tidlig, bare 19 år gammel, med Eva fra Mjøndalen, som den gangen jobbet på en papirfabrikk i nærheten. De bosatte seg i et hus på eiendommen til Pukerud Landhandel og fikk tre barn: Bjørn, Marianne og Gro. Etter hvert ble Eva og Arne skilt, og kontakten mellom Arne og meg rant ut i sanden. Jeg så ham ikke igjen før i 1972, da vi begge kjørte betong for Lo-Wi-Co AS på Åssiden i Drammen.

På den tiden bodde vi i andre etasje hos mine foreldre på "Haraldstad" i Rørenveien i Hokksund. Jeg lette stadig etter en jobb som hadde med fly å gjøre, og muligheten kom etter at jeg begynte å slepe seilfly på Hokksund flyplass i fritiden. Mer om det senere. Aktiviteten på flyplassen førte i alle fall til at vi flyttet til Lunde i Telemark, der vi begge fikk jobb. Etter det mistet jeg igjen kontakten med Arne.

Men, takket være Facebook og nummeropplysningen 1881, fant jeg Arne igjen i 2019. Han bodde da på Brandval, rundt 17–18 kilometer nord for Kongsvinger, sammen med sin kone gjennom snart tre tiår, Wenke. Hun er fra Brandval, og de har et koselig hus tett ved sentrum. Siden sist jeg så ham, hadde Arne jobbet som snekker i en årrekke. Jeg bestemte meg for å besøke Arne og Wenke sommeren 2019. Det ble et svært hyggelig møte, og jeg satte stor pris på både gjensynet med Arne og det varme møte med Wenke. Siden den gang har vi hatt jevnlig telefonkontakt.

Kap. 3 – Tante Ruth og fetter Rune

Tante Ruth var frisør og drev salong i foreldrenes gamle eiendom i Webergsgate 19 på Strømsø i Drammen. Der bodde hun sammen med sin sønn Rune. Hun hadde arvet huset etter sine foreldre, mine besteforeldre. Det var en liten, lavloftet bygning i en trang sidegate til Tordenskjoldsgate hvor jernbanelinjen gikk forbi i enden av gata,og hvor det var satt opp et høyt gjerde foran og på andre siden av sporet. Og sportsanlegget Marienlyst lå tillokkende på andre siden. Veien rundt og inn der syntes lang, så et hendig hull i gjerdet var naturligvis alltid tilstede.

Tante Ruts mann, Trygve Johansen, kom fra Danvik. Han døde da Rune bare var to år gammel. Trygve var lastebilsjåfør og jobbet etter hva jeg forstår, sammen med min far på ei kalksteinsmølle nær Drammen Glassverk på Tangen. Jeg har forsøkt å finne informasjon om denne mølla, men har ikke lykkes. Det var der både Trygve og faren min – sammen med flere andre – pådro seg silikose, noe jeg forteller om senere. Mølla var visst eiet av aksje-selskapet A/S Råstoff men mer om det senere.

På veggen mot kjøkkenet sto en bokhylle fylt med spennende bøker. Webergsgate var et naturlig samlingspunkt for familien. Skulle man til byen, måtte man innom "Webbærsgate", som vi sa på Drammens-dialekt. Det lå liksom i kortene. Ruth var familiens yngste, og alle søstrene mente hun var bortskjemt. Temperament hadde hun også, så når man ringte på, visste man aldri helt hva slags velkomst man fikk. Som regel var det et kjapt: "Nå er det deg. Hva skal du, da?" – før hun forsvant inn i salongen igjen.

Huset var lite. Salongen lå i det første rommet til høyre i den lange gangen som førte videre inn til en overbygget glassveranda. Derfra gikk man inn i stua, med mindre man tok snarveien gjennom frisørsalongen – noe som regel medførte et skarpt blikk fra tante. Jeg mener hun hadde tre arbeidsplasser i salongen, alle med store elektriske tørkehetter.

Innenfor den lille stua lå et enda mindre kjøkken, og en liten gang førte videre til et vannklosett og ut til det smale rommet mellom huset og nabohuset. I stua gikk det en smal trapp opp til tantes lille soverom, og derfra inn til Runes litt større rom, med vindu mot hagen og et lite bad i et avlukke.Ja, det var enkle kår – men det var et samlingssted, og når familien møttes til gebursdager, jul, påske eller hva det måtte være, var stemningen alltid høy. "Webbærsgate" var nesten som et andre hjem for meg. Jeg var mye der i gutteårene og mye sammen med Rune. Det endret seg senere, av årsaker jeg ikke helt vet, og vi fikk aldri den nære relasjonen jeg hadde håpet på. Forholdet ble muligens påvirket først og fremst av meg sel, men også av min far og min bror tror jeg.

Mine foreldre var ofte på tur. Pappa hadde bil så lenge jeg kan huske, noe ikke alle fikk ha i Norge før 1960 på grunn avrasjonerings- restriksjoner. Men han hadde gyldig grunn og fikk kjøpe. Og bilen ble brukt flittig, både i helger og ferier, og ikke minst i tjeneste for fabrikken. Rune og tante Ruth var ofte medpå tur. Et yndet sted var Bjåen Fjellstove på veien mellom Haukeli og Hovden – den gangen en bondegård med geiter og noen få rom for turister.

Jeg husker en gang Rune var med dit opp. Vi kom over en stor flokk geiter, både langs veien og midt i den. Vi spratt alle ut av bilen og ble raskt omringet av nysgjerrige, mekrende geiter. Rune var med i starten, men vi merket fort at han ikke var spesielt trygg. Til slutt tok panikken ham, og han sprintet opp på bilen. Det gjorde bare geitene enda mer nysgjerrige, og snart var de på vei opp på panseret og taket. Lenger kunne ikke Rune flykte, og hyl og skrik ble resultatet. Da trådte min far til og fikk reddet "forulykkede" Rune inn i bilen igjen.Etter hvert som vi vokste opp og kom i tenårene, ble kontakten med Rune mere sporadisk. Han hadde en stor venneflokk og gikk inn i forhold med jenter før meg. Og så kjøpte han og tante bil et par år før jeg selv fikk sertifikat. Jeg husker godt hans første kjæreste Berit, fra Skogliveien i Drammen. Men forholdet ble avsluttet og Rune skulle etter hvert utdanne seg til lærer på Notodden, hvor han traff sin neste og livlange kjæreste Vivian Holmen.

Onkel Christian og tante Borghild…

Onkel Christian var treskjærer og møbelsnekker, og hadde blant annet verksted på Huseby gård i Lier, rett overfor St. Halvards kilde. Han og tante Borghild fikk mange barn: Ragnvald, Sigurd, Tullik, Reiulf, Tore, Jan Erik, Kari og Brit Lise.

Senere ble onkel Christian involvert i utviklingen av Delikat Salatfabrikker AS, som til slutt bygde et stort industrianlegg i Kobbervikdalen, like sør for Drammen. Før dette drev han en møbelfabrikk sammen med en dansk mann som hadde lært salatproduksjon fra familien sin i Danmark.

Da møbelindustrien ikke ga nok avkastning, begynte de i stedet å lage salater som ble solgt både privat og til lokale butikker. Opp gjennom årene utviklet de Delikat AS til et betydelig industrieventyr i Norge. Produktene finnes fortsatt i butikkhyllene.

Selv var jeg der som visergutt en kort sommerperiode – lenge nok til å klare å strø fem kilo sukkerbiter langs veien fra butikken på Rundtom og opp til fabrikken. Posen lå på bagasjebrettet og sprakk underveis, uten at jeg merket det. Kantinelederen, som jeg mener het Fru Jensen, ga unggutten en kraftig overhaling og sendte ham rett ned igjen for å hente en ny pose. Fetter Sigurd har en datter som heter Kjersti, og hun har skrevet en bok om stifteren av Delikat, Christian Jensen fra Langeland i Danmark. Boken kom ut i 2017.


Far og hans familie

Far kom fra en stor familie med fem jenter og sju gutter. To av barna skal ha dødd i spedbarnsalder, så jeg husker bare de ti som vokste opp. Jentene het Anna Augusta, Gunvor Elise, Borghild Karoline, Ragnhild og Margit Pauline. Guttene var Trygve, Arne, Petter Marinius, Rolf Henry og Olaf – min far.

Gjennom søk i Riksarkivet og egen slektsforskning har jeg funnet fram til at min bestemor Andrea, født Pettersen, kom til verden 4. september 1869. Familien bodde i Strandgata 10, 3340 Åmot på Modum. Eiendommen står, slik jeg kan se, fortsatt den dag i dag (E-nr.: 0623-57/10). De senere årene har jeg forsket videre via programmet My Heritage og funnet en rekke slektsledd bakover på min fars side.

Det mest interessante er at det kan se ut som om de tidligste slektsleddene på farsiden kommer fra Grenlandsområdet, nærmere bestemt Skien – og at denne grenen videre peker mot Ansbach i Bayern, i Mittelfranken, rundt 40 kilometer sørvest for Nürnberg (DE-91522 Ansbach, Tyskland). Ifølge tilgjengelige kilder kan det se ut som om en tysk familie sendte en ung mann til Norge for å kjøpe tømmer til eksport. Han skal ha hett Jørgen Meinertsen von Ansbach (f. ca. 1520, d. 1599), og skal på et tidspunkt ha vært borgermester i Skien. Altså en mann som – i følge slektstrådene – kom opprinnelig fra byen Ansbach i Bayern.

Senere kilder antyder at denne slekten vokste forretningsmessig gjennom generasjonene, kjøpte opp sagbruk i Telemark og omegn, og diversifiserte virksomheten inn i gruvedrift. Det gjør det sannsynlig at denne familien på et eller annet vis kan kobles til det som i dag er kjent som Blaafarveværket.

Videre peker noen linjer i slektstreet mot en familie som opprinnelig kom fra Holland: Gjert Jansen Hollender Groll, født i Haarlem i 1545 og død i Skien i 1605. Han skal ha vært gift med Eufemia Søfrensdatter Rytter (f. 1570, d. 1674), som – dersom datoene stemmer – ble over hundre år gammel. Også denne grenen ser ut til å ha vært involvert i skipsfart, og kan ha vært inngiftet i Ansbach-slekten, muligens som ansvarlige for sjøtransporten av tømmeret familien handlet med.

Alt dette har jeg funnet gjennom tilgjengelige kilder, hovedsakelig via My Heritage. Jeg har i de senere årene (fra 2023) ikke gått dypere inn i materialet, men håper at noen i familien kanskje vil ta opp tråden etter meg. Min My Heritage-konto er gjort tilgjengelig for mine nærmeste. Det gjenstår fortsatt å nøste grundigere i forbindelsen mellom slektsnavnene og familiene fra 1500-tallet og framover – og hvordan den linjen etter hvert ender opp på Modum. Men slik sporene peker, er det ikke utenkelig at slekten hadde tilknytning til gruvedriften i området som senere ble kjent som Blaafarveværket.


En liten «skarp en»

Jeg kan huske flere sommerbesøk på eiendommen på Åmot på femtitallet, sammen med foreldrene mine – og ofte også bestemor og noen av tantene. Da vi kom dit, bodde det en dame ved navn Ragnhild der, sammen med mannen hennes, som jeg mener het Marinius. Om det var hun som var i slekt med bestemor, eller om det var han, vet jeg ikke.

Ragnhild glemmer jeg derimot aldri. Hun var høy, storbarmet og styrte eiendommen med et nærmest militært grep. Blikket hennes, når det ble rettet mot ungdommelig ugang, kunne gå tvers gjennom en – som ståldolker. Stakkars Marinius var ikke mye å måle seg med. Han var en liten, spinkel kar, og fikk høre det for selv den minste ting, gjerne høyt og i fullt monn, mens alle andre sto som tause vitner. Pappa forbarmet seg ofte over ham når vi var på besøk. Jeg husker flere ganger at mennene tok ham med opp i andre etasje, inn i et lite rom ut mot veien hvor det sto en gammel salong bak døra. Der satt de tett sammen, og Marinius fikk servert en – eller gjerne flere – små "klunker" fra ei lommelerke.

Stemningen ble alltid ekstra intens når noen syntes de hørte tunge trinn i trappa. Matronen kunne nemlig dukke opp når som helst for å "arrestere" sin ugudelige, drikkfeldige ektemann – for ikke å snakke om de andre karene som bidro til hans fordervelse. En dram var, etter hennes mening, selve djevelens flytende verk, og slett ikke noe Marinius skulle nyte et eneste snev av.

Som man kan se av bildene og kartutsnittene fra Modum, ligger eiendommen ned mot elva Simoa, som renner ut i Drammenselva. Den gangen fantes det flere brygger og såkalte klopper der – smale, flytende gangbroer uten rekkverk. For en gutt var dette et rent paradis av spennende steder å utforske. Det ble også litt fisking innimellom, mens de voksne pratet og styrte sitt. Kjære og levende minner fra min bestemors barndomshjem.

Ambisjoner

Blant etterkommerne etter bestemor og bestefar på fars siden var ikke personlige ambisjoner noe sterkt kjennetegn. For de fleste handlet det om å få seg en god, trygg og gjerne livslang jobb. Det var målet – og det var nok. Bestefar skal ha vært fergemann over Drammenselva, oppe ved Sundhaugen, i det som ble kalt Pølsesvingen. På motsatt side av elva, akkurat der, står det i dag en plakett til minne om fergemennene som i sin tid rodde folk over elva.

Bestemor kan jeg aldri huske hadde annet arbeid enn det å ta vare på familien – noe som i seg selv var mer enn nok. Familien bodde i en toroms, lavloftet liten stue i Sundhauggata 16 på Grønland i Drammen, et par hus nedenfor Strømsgodset kirke, på siden av veien som vender mot jernbaneverkstedet, Strømsø og sentrum. Huset kan ha vært en kårbygning fra en av de gamle gårdene som en gang lå i området, men på den tiden var gårdene for lengst forsvunnet og erstattet av tung industri. I dag er huset borte.

Langs elva, både oppover og nedover, lå den ene papirfabrikken etter den andre. Mellom dem lå mekaniske verksteder som betjente industrien. Lenger opp fra elva lå all slags industri og næringsvirksomhet, og bak dette igjen strakte jernbaneområdet seg – enorme verksteder og oppstillingsplasser for lokomotiver, vogner og alt annet som hørte skinne-gående jernbanemateriell til. Mye av jernbanens materiell i Norge hadde utgangs-punkt i Drammen, som var et viktig knutepunkt for slik virksomhet. Området fikk også en sentral rolle i utviklingen av norsk demokrati og arbeiderbevegelsen – et historisk tyngdepunkt som lå der allerede før min tid, men kanskje ikke så mange år før.

Kummerlige forhold...

Oppveksten til barna i min fars familie må ha vært ganske kummerlig, sett med dagens øyne. Pappa fortalte at de gikk på skolen bare annenhver dag – og det var like greit, for da kunne de låne hverandres støvler. Det var rett og slett ikke råd til støvler til alle.

Etter hvert som brødrene ble voksne, fikk de arbeid på jernbaneverkstedet eller ved skipsverftet i Drammen, i ulike typer jobber. De fleste tok etter hvert enten en arbeiderutdanning på bedriftene eller en form for håndverksutdanning. Søstrene fulgte datidens tradisjon og kjønnsrollemønster: de ble husmødre, syersker eller tok rengjøringsjobber. Så vidt jeg vet, var det ingen av jentene som fikk en yrkesutdanning.

Far hadde på sin måte litt flaks. Han kom i bakerlære hos Baker Moe i Grønland 91.

Bakerens sønn, Sverre Moe, ble senere en kjent sanger, særlig innen kirkemusikk, og underviste på St. Hallvard videregående skole i Drammen – om han ennå lever i 2023, vet jeg ikke. Jeg kan huske at jeg lekte med ham da jeg var i Moegården, som stedet ble kalt. Der bodde også tante Gunvor og min bestemor, etter at begge ble alene og delte husvære.

Da læretiden var over, ble far oppsagt. Bakeren hadde ikke råd til å ha ferdig utdannede bakere på lønningslista. Pappa fortalte selv at han i stedet fikk jobben med å kjøre ut brød med hest og vogn for Baker Moe, til tross for at han allerede var utdannet baker. En fast jobb som ferdig utlært baker ble det nevneverdig nok aldri for ham.

Men bakeren i ham forsvant aldri. Han brukte ferdighetene sine flittig hjemme. Dette var jo den tiden hvor man bakte alt selv. Til jul var det alltid pappa som sto for julebaksten. Han var så dreven at han eltet to boller av gangen – og han hadde sin faste spøk om hva han også kunne "elte" dersom anledningen bød seg. Da lød det alltid et bestemt: "Olaf!" fra min mor.


Moro på Konnerud

Pappa fortalte mange historier fra tiden da han kjørte brød rundt i Drammen. Blant annet kjørte han ofte opp til Konnerud, og jeg tror det var nettopp dette som senere gjorde at familien endte opp med å eie ei hytte der oppe. Det er ikke mange år siden at min bror Svein Erik og jeg tok en tur for å finne hytta igjen. Den lå der fortsatt da – og gjør det nok den dag i dag.

Allerede i mine foreldres ungdom var Konnerud et populært sted for ferie og fritid. Pappa kunne levende fortelle om fest og moro der, enten på de lokale bevertningsstedene eller inne på hytta sammen med venner. Så vidt jeg husker, var turene vanligvis knyttet til vinter og påske. Skigåing gikk igjen i historiene hans. Veiforbindelsen til Konnerud var helt annerledes på den tiden, og jeg husker spesielt en dramatisk og svært spennende historie han fortalte om en aketur ned de gamle Konnerudbakkene – på kjelke.

At jeg selv skulle komme til å bo på Konnerud i en kort periode i 1995, i Svaleveien 16 på Hallermoen, er en historie jeg kommer tilbake til senere. Også det at jeg tidlig på femtitallet selv akte i de samme bakkene sammen med onkel Martin, er en egen fortelling. Mine foreldre var i Tyskland tidlig på femtitallet, og mens de var borte, bodde jeg hos tante og onkel. De bodde like ved slalåmbakken Haukåsløypa på sørsiden av Drammenselva, rett ovenfor bybrua.

Onkel og tante hadde ikke barn, og onkel var som en idealonkel for meg. Han hadde vært skihopper på nasjonalt nivå og var en ivrig friluftsmann. Siden jeg bodde der vinterstid, ble det mange aketurer i Konnerudbakkene og mange kvelder med skigåing i Haukåsløypa, etter at onkel kom hjem fra jobben som verksmester hos busselskapet Helling-bussene i Drammen – riktig navn var SH Busslinjer AS.


En arbeidsmann

Flere år med ulike jobber fulgte for min far. Han hadde ingen utdannelse, og måtte derfor ta de arbeidene som bød seg. Jeg husker at han fortalte han hadde vært med på å male jernbanebrua over Drammenselva.

Senere ble han formann ved en kalksteinsmølle i Drammen under krigen. Det var der han pådro seg sykdommen silikose. Mølla var, så langt jeg har grunn til å tro – men ikke har fått endelig bekreftet – drevet av A/S Råstoff. Den leverte sannsynligvis råstoff til A/S Drammen Glassverk. A/S Råstoff (den tids skrivemåte) var eid av onkel Sverre, som før metalleventyret på Lierskogen må ha vært involvert i gruvedrift, antakelig ved å hente kalkstein fra gruver for knusing ved mølla på Svelvikveien. Det var der far, onkel Trygve og ti andre arbeidere etter hvert pådro seg silikose.

Det var ti mann på mølla, fortalte pappa. Alle ble syke og fikk diagnosen i løpet av de første årene etter krigen. De fleste døde i løpet av slutten av førtiårene og utover på femtitallet. Men pappa nektet å gi opp. Han var sta som en bukk, og mente selv at det som holdt ham i live lenger enn mange av de andre, var at han fortsatte å jobbe og holde seg i aktivitet – koste hva det koste ville.

Sykdommen hans var alltid til stede i hverdagen vår. Jeg husker godt at lungekapasiteten på et tidspunkt, etter at vi hadde flyttet til Hokksund i 1964, ble målt til å være nede i 20 prosent. Han var kontinuerlig under oppfølging av dr. Thiis-Evensen ved Hydros anlegg på Herøya utenfor Porsgrunn. På den tiden var han en av landets fremste spesialister på denne typen lungesykdommer. Sakte, men sikkert ble pappa svakere. I april 1973 sa hjertet stopp.

Da norske myndigheter i 2013 begynte arbeidet med å etablere Helseregisteret, fikk jeg vite at jeg kunne hente ut hele sykdomshistorien hans derfra. Det gjorde jeg, men opplysningene ga ingen nye svar – kun en bekreftelse på det vi allerede visste fra før.


Natur og villmark

Pappa var spesielt glad i natur og villmarksliv. De minnene står fortsatt skarpt for meg fra guttetida på Lierskogen. Min venn Per Ovenstad, som gikk klassen over meg, var en nær kamerat. Våre foreldre hadde også mye omgang. Det var derfor naturlig at Per og jeg skulle få være med fedrene våre på orrhaneleik oppe på Stormyra – et sted som ligger på åsryggen øst for Oppsal i Lier, og noen kilometer nord for Lierskogen sentrum.

Jeg husker den natta som om det var i går. Pappa vekket meg klokka ett. Det var blytungt å stå opp midt på natta; jeg var ikke stort mer enn åtte–ti år. Vi hadde pakket sekkene kvelden før, og i stummende mørke ble motoren startet. Så trillet vi nedover gjennom et helt stille Lierskogen og bort til Per og faren hans, Erling, som bodde like ved dagens samfunnshus. De sto klare på trappa; Per og jeg fant plass i baksetet, og fedrene tok plass foran.

Strekningen inn til gården Gulliksrud var ikke lang – omtrent tre og en halv kilometer – men i svarte natta føltes det som en evighet. Derfra gikk ingen bilvei videre. Bilen ble parkert på snuplassen, og sekkene med varm kakao til oss gutter, kaffe med litt "attåt" til fedrene, og et par matpakker ble slengt på ryggen. Så bar det innover i skogen.

Erling var kjent i området og fant veien. Gamle tømmerslep dannet et slags spor, men det hjalp lite i det nattsvarte. Det var skummelt å gå der inne. Tåkedotter drev mellom trærne, og granbaret hang tungt av fuktighet. Skyggene var lange, dype og forunderlige – det var nesten trolsk stemning.

Etter en times tid lysnet skogen svakt foran oss. Vi nærmet oss myra. De voksne ba oss være tause, og på rekke og rad listet vi oss frem mot ei gammel koie. Den sto skeivt, støttet opp av noen krokete furulegger som nesten hadde vokst gjennom veggen. Den ene gavlen hadde rast delvis sammen, og det var gjennom den vi krøp. Inne i koia rigget vi oss til på soveposene. Den andre gavlveggen sto fortsatt, men de nederste bordene manglet, og dermed hadde vi fin utsikt utover myra – i teorien. Tåka lå så tett over bakken at vi knapt kunne se mer enn et par meter. Vi kunne bare håpe at den ville lette. Uten det ble det ikke mye å se av verken orrhane eller -høne.

Vi gutter lå halvveis i døs på soveposene, mens fedrene satt og hvisket dem imellom. Om vi duppet av eller ikke, er jeg ikke sikker på, men plutselig kjente jeg pappa ruske i meg: «Våkne, gutt – nå begynner det å bli liv på myra!» Vi skimtet først ingenting, men hørte tydelig hanens karakteristiske «tjoing». Spillet var i gang. Etter hvert begynte skygger å danse der ute, selv om konturene var uklare i disen. Så begynte tåka sakte å løfte seg, og vi kunne skimte en sju–åtte fugler på spillplassen. Hønene holdt seg i ytterkant og diltet rolig rundt mens de ventet på at hanene skulle bli ferdige med sine oppgjør.

Det blinket i røde hanekammer og hvite halefjær. I den lette tåken virket de like mye opp og ned som frem og tilbake. De skarpe «tjui»-lydene gjallet. Klør hogg i fjærdrakt. Det var lutter intensitet – en kamp om retten til liv videre, ikke en kamp om å ta liv. Da lyset ble sterkere, lå tåka som et lokk et par meter over myra. Under dette lokket var sikten nær perfekt. Vi så hvert eneste utfall, hvert byks, hvert hopp. Etter rundt en times spilling ble det lengre mellom angrepene. Til slutt ga den ene opp, og vinneren kunne begynne på dagens egentlige arbeid: å bedekke så mange høner som kreftene rakk.


Min fars søsken

Jeg husker de fleste av fars søsken godt: tantene Ragnhild, Borghild, Gunvor, Anna og Margit – og onklene Petter, Henry, Arne, Trygve og selvfølgelig pappa, Olaf. De var alle det man gjerne kalte «alminnelige arbeidere», selv om enkelte nok hadde en form for yrkesskole eller fagopplæring.

Så langt jeg vet, arbeidet de fleste av brødrene på jernbaneverkstedet i Drammen, med unntak av onkel Henry og min far. Onkel Henry jobbet mer enn femti år ved A/S Rødskog Brug & Guldlistefabrik – en imponerende innsats, og et arbeidsliv av den gamle, solide sorten.

Onkel Petter

Jeg vet ikke sikkert hvor onkel Petter jobbet, men antar det var ved jernbanen, slik som mange av brødrene. Vi hadde bare sporadisk kontakt med ham og hans kone, gjerne i forbindelse med familiesammenkomster. Det jeg husker best, er at han alltid var blid, full av påfunn og små historier – og at han var svært flink til å synge og spille gitar. Evnen til å synge var forresten utbredt i søskenflokken, og noe av det har jeg nok arvet.


Onkel Henry og tante Ella...

Onkel Henry sto min far nærmest, slik jeg husker det. Han jobbet i over femti år ved A/S Rødskog Brug & Guldlistefabrik, en av de mange tradisjonsrike industribedriftene i Drammen. De bodde i Landfalløya 98 så lenge jeg kan huske, rett over brua, ikke langt fra der trikken snudde i gamle dager. De hadde dessuten hytte på Holmsbu og en snekke i havna på Musøya, rett nedenfor hjemmet deres. Onkel Henry og tante Ella var hjemmekjære folk. Feriene besto i tre uker på hytta i Holmsbu – og så hjem igjen. Det var slik hvert eneste år. Men onkel Henry var en mild og god mann, og hjalp ofte min far etter at han ble pensjonist. Han kom til og med helt inn til Fornebu én gang – noe han selv opplevde som å komme til en helt annen verden. De hadde én datter, Erna, som var gift med Leif.


Onkel Trygve og tante Elisabeth («Bettan»)...

Så lenge jeg kan huske, bodde onkel Trygve og tante Elisabeth – alltid kalt "Bettan" – i Roald Amundsens gate 2 på Gulskogen, like ved dagens kjøpesenter. Der bor min kusine Karin i dag; hun overtok barndomshjemmet. Trygve og Bettan hadde to døtre, Karin og Unni. Karin er litt eldre enn meg.

Onkel Trygve arbeidet ved jernbaneverkstedet. De hadde hytte på Kommersøya ytterst i Sandebukta. Jeg kan huske vi var der noen få ganger, og at vi lekte mye med kusinene våre.

Det skulle gå helt til begynnelsen av 1990-tallet før vi fikk god kontakt igjen. Et kjært minne er da onkel Trygve og Unni kom på besøk til oss i Hortensveien på Barkåker i 1991. Jeg skulle kjøre lastebil for Sjøbodkoret i forbindelse med konserter på Brygga i Tønsberg den dagen, og onkel ble med.

Jeg husker godt hvordan vi dro ut på Nøtterøy for å hente bilen, og hvordan han tålmodig ble med og lastet utstyr. Karin og jeg har holdt god kontakt siden – særlig etter at Liv og jeg gikk fra hverandre, og jeg flyttet tilbake til Drammen.


Tante Ragnhild og onkel Martin...

Jeg tror tante Ragnhild må ha hatt en finger med i spillet da mine foreldre traff hverandre. Hun jobbet nemlig ved konfeksjonsfabrikken A/S Bruun & Bruun i Schultzgate på Strømsø – samme sted som min mor. Der jobbet også filletante Ragna Henriksen, en gammel venn av mine foreldre fra Åmot-området.

Tante Ragnhild var livlig, kunne både spille piano og synge, og bidro sterkt til stemningen når det var selskap. Hun giftet seg før krigen med Martin Sand, som kom fra en gård i gamle Skoger kommune. Jeg husker ham som verksmester i A/S Svein Helling Busser, senere SH Busslinjer AS. I yngre dager var han en profilert skihopper for Drafn, og premiesamlingen hans var stor. Den ga tante Ragnhild til klubben etter at han gikk bort, og den står fortsatt på klubbhuset i Austadlia.

De to var nære venner av mine foreldre, og de var ofte sammen når det var fest. Ragnhild var dessuten leder av "husmorgymnastikken" på Lierskogen på femtitallet – et tiltak etter initiativ fra min mor og Husmorlaget. Tidlig på femtitallet bodde jeg noen uker hos dem. De holdt til i Kollenveien 17, i enden av Haukåsløypa. Det var vinter, og onkel Martin var en ideell lekekamerat for en liten gutt. Vi akte i Gamlebakkene og gikk på ski i Haukåsløypa nesten hver kveld etter at han kom hjem fra jobb. Mine foreldre hadde vært mye på Konnerud i sin ungdom og hadde også hytte der en tid.


Tante Anna og onkel Frank...

Tante Anna var gift med onkel Frank. De bodde i nærheten av Knud Schartums gate langs Nedre Eikervei, mellom Sundhaugen og Gulskogen gård. Huset de leide besto av tre sammenhengende leiligheter i én etasje og lå litt for seg selv ute på et jorde. Vi måtte gå en sti for å komme dit. Jeg vet ikke hva onkel Frank arbeidet med. Hva tante Anna gjorde yrkesmessig, er jeg heller ikke sikker på. Jeg vet at hun hadde psykiske problemer og var innlagt flere ganger på Lier Psykiatriske Sykehus. Diagnose kjenner jeg ikke til, men i selskapelig lag husker jeg henne som blid, varm og vennlig. De fikk aldri barn. Tante Anna ble født i 1902 og døde i 1985. Onkel Frank, også født i 1902, døde i 1959.

Tante Borghild og onkel Olaf...

Tante Borghild og hennes mann, som også het Olaf, bodde i Pølsesvingen på Nedre Eikervei. Jeg tror huset står der fortsatt, men er ikke helt sikker. Jeg vet ikke hvilke yrker de hadde.

Det jeg husker, er hennes milde og glade vesen. Hun fleipet alltid med oss barn, særlig når hele tanteflokken samlet seg på Lierskogen for å høste frukt og bær. Vi hadde stor hage med epler, pærer, rips, solbær, stikkelsbær – alt mulig. Det meste ble syltet, og mye av eplene ble levert til fruktpresseriet i Lier. Til gjengjeld fikk vi store mengder eplemost hjem.

De hadde en sønn, Kåre. Han var travtrener og hadde egen stall på Bjerke travbane. Han ble mye snakket om i familien da han dro til USA med en hest på femtitallet og kom hjem med gode resultater. Han hadde et svakt ben etter poliomyelitt i ung alder. Jeg besøkte ham på Bjerke et par ganger.


Tante Gunvor og onkel Ivar...

Dette var tanten vi hadde aller nærmest forhold til. De bodde i Moegården på Grønland 91 i Drammen, like ved bestemor. Leiligheten var enkel og liten – tre rom, bygget som en del av et gammelt gårdsanlegg. På kjøkkenet kom man inn direkte fra gårdsrommet, og herfra videre inn i soverommet som både tante Gunvor og bestemor delte, og videre inn i stua mot gaten.

Fire barn vokste opp her: Åge, Reidun, Bjarne og Tore. Åge var dreier ved Drammen Slip & Verksted og var fem år på Syd-Georgia på hvalfangst. Han var fars yndling – alltid blid, sosial og elsket av alle. Han hadde en dragning mot damene, og var gift med Karin, som de voksne ofte kalte «jålete» og altfor stram. Jeg likte Åge veldig godt, og inviterte ham senere til Bodø mens vi bodde der – jeg betalte reisen.

Bjarne var brannmann ved stasjonen på Bragernes torg. Vi stakk ofte innom og hilste på når han var på vakt. Brannvesenet ble også tilkalt flere ganger til fabrikken på Lierskogen, hvor det var høy brannfare. Jeg husker spesielt godt én brann: under engelsktimen på skolen.

En elev ropte plutselig: «Det brenner i Tangen!»

Alle stormet til vinduet. Jeg så røyken velte opp – og så min far stå på taket med brannslange i hendene, iført Borsalino og lagerfrakken som vanlig. Lærer Grosvold ga meg lov å løpe hjem, og da jeg kom inn porten, sto både far og fetter Bjarne der – brannmannskapene hadde kommet så raskt at de fikk kontroll før det tok helt av.

Tore og Reidun var de to yngste. Tore var også dreier på Drammen Slip & Verksted. Han giftet seg med Eva, fikk tre barn, og ble senere skilt. I nyere tid har jeg hatt kontakt med hans sønn, Rune Harald, som har blitt en sentral kulturpersonlighet i Drammen.


Onkel Arne og Tante Mary...

Onkel Arne og tante Mary bodde i Skogliveien 38 på Gulskogen, rett overfor jernbaneverkstedet på Sundland. De hadde en sønn, Øystein, som jeg ofte lekte med.

Etter at bestemor på Sundhaugen døde i 1961, ble det tydelig at det hadde oppstått en splittelse i søskenflokken. Jeg har aldri klart å finne den reelle årsaken, men antar det kan ha hatt sammenheng med arveoppgjøret – uten at jeg vet det sikkert.



Svein Erik – min storebror

Svein Erik ble født 17. juli 1938. Det første jeg husker om ham, var at han skulle på en spesiell skole fordi han stammet kraftig. Det har vært antydet – med et glimt i øyet – at jeg kanskje kunne ha skylden, men det er aldri blitt hevdet av ham selv. Noe sikkert svar får vi aldri. Det eneste som er klart, er at mor behandlet oss ulikt. Om det skyldtes alder eller andre forhold, forblir ubesvart.

Han begynte i lære som elektriker, men fullførte ikke utdanningen. En periode jobbet han som elektrikerlærling i Oslo. Jeg husker også at han fikk jobb på det tekniske tegnekontoret ved Drammen Slip & Verksted – "Slippen" – rundt 18-årsalderen. Gitaren var han allerede sterkt knyttet til. På Slippen traff han folk fra mange land. Jeg husker godt da han tok med et par afrikanere hjem en ettermiddag. De satt på hjørnerommet i 2. etasje hjemme i Tangen og spilte og sang – også afrikanske rytmer. Jeg satt stille i et hjørne og lyttet. Jeg må ha vært rundt 10–11 år.

Det var også på denne tiden han kjøpte sin første bil: en enorm Hudson 112 Coupé fra 1938. Å klatre inn i baksetet var for meg som å gå inn i et eget rom og sette seg i en sofa.

Ungdomsgjengen samlet seg ofte i andre etasje. Der sto radiokabinettet med platespiller – 78-plater – og der fikk jeg mitt første kyss. En av jentene på 17–18 syntes tydeligvis det var morsomt å erte den lille pjokken. Svein Erik jobbet nå og da på fabrikken, særlig under streiken midt på femtitallet. Men det som virkelig preget ham, var musikken. Under tiden som elektrikerlærling i Oslo traff han en gjeng musikere fra Bærum. De ble venner for livet, og dannet bandet "Silver Tune Band," med klarinett, saksofon, trekkspill, trompet, trommer – og Svein Erik på gitar og vokal.

Bandet fikk sitt første spilleoppdrag på Sletta, danseplattingen på Lierskogen. Derfra gikk det slag i slag. De spilte nesten hver helg i over tjue år, ofte både fredag og lørdag, mest i Lier og Asker. Forsamlingslokaler var det nok av på femtitallet: Borgestad, Husmorhuset, Haugestad, Sjåstad, Trudvang, Egge, Meierisalen og flere til. Jeg husker også da de spilte på Kiel-ferga et år, men karrieren til sjøs ble kort. Det var ikke nok inntekt i det på fulltid, og det ville krevd et liv de ikke ønsket. Da jeg fikk sertifikat, ble jeg ofte hentet inn som sjåfør og "flyttemann" for instrumentene. Kveldene tilbrakte jeg på festen, danset og underholdt damene bandmedlemmene måtte ha med. Dermed fikk jeg god trening i både vals og sving. Litt grunnlag hadde jeg fra danseskole i Drammen da jeg var sju. Jeg ønsket egentlig å synge selv, men det ble aldri noe av.

På slutten av femtitallet ble Svein Erik sammen med Sissel Verne fra Engelsrud, datter av diakon Verne på Dikemark. De giftet seg mot slutten av tiåret. Ikke lenge etter vervet han seg til FN-tjeneste i Gaza. Jeg husker godt turen til Fornebu da vi fulgte ham til DC-3-flyet som skulle ta ham av gårde. Da han kom tilbake et år senere, gikk ekteskapet i oppløsning. Sissel hadde funnet en annen mens han var borte – så tydelig at hun til og med kom hjem til mine foreldre med den nye mannen på slep. Da oppgjøret skulle ordnes og ting deles, eksploderte min far og utbrøt: «Hun skal ikke få en krone mer!» Svein Erik svarte med et raseri jeg aldri hadde sett før, stormet ut og tok med seg hele dørkarmen. Saken ble aldri nevnt igjen.

Mange år senere, etter flere år som pleier på Dikemark, ble han sammen med naboen sin, Anne Lise Seljelid fra Brønnøysund. Hun hadde et barn fra før, Gro, født i 1965. Den gang var hun sammen med Egil, men hans alkoholproblemer gjorde forholdet umulig. Svein Erik ble først en god venn – så mye mer. Jeg bodde en periode hos Svein Erik mens jeg jobbet i Norsk Flyindustri AS på Fornebu. Selskapet var en del av Fred. Olsen-konsernet og utviklet både flyet NFI Finnmark 5A og Norges første sportsbil, Rally.

I 1967 giftet Svein Erik og Anne Lise seg på Rådhuset i Drammen, med bandmedlem Carl Otto Vatne som forlover. Begge fortsatte å jobbe på Dikemark. Han tok først realskolen, så gymnaset, så sykepleierutdanningen – og til slutt spesialisering i psykiatri. Målrettet og dyktig. Samme år fikk de datteren Heidi. Etter mange år på sykehuset søkte han jobben som Medical Officer i oljeselskapet ELF Aquitaine på Frigg-feltet. Der tok han seg av småskader, sykdom og psykiske utfordringer blant arbeidsfolkene på plattformen. Noen ganger ble han hentet med helikopter for å bistå andre installasjoner eller skip i området. Der ble han værende helt til pensjonsalder.

Vi hadde god kontakt gjennom årene, besøkte hverandre ofte. Samtidig var det noe uuttalt mellom oss, noe dypt. Kanskje fordi vi begge var lukket av natur. Jeg søkte sjelden hjelp, og når jeg gjorde det, ble ofte Svein Erik rekruttert av mor til å ordne opp. Det kan ha satt spor.

Jeg husker spesielt da jeg kom til St. John i New Brunswick etter flygerutdanningen og måtte ringe hjem for å låne penger til billetten videre. Igjen var det Svein Erik som hjalp til. Det var som om hele livet mitt hadde skapt ekstra oppgaver for ham – allerede fra den dagen jeg ble født. Mor behandlet oss ulikt. Det var tydelig. Og det satte preg på oss begge.


Virksomhetsutvikling...

Far utviklet sin forretningsidé i et lite lokale i Langes gate 14–16 på Strømsø i Drammen. Bakerst mot Webergs gate 19 – eiendommen til tante Ruth, der fetter Rune vokste opp – lå grensen for lokalet. Idéen var enkel: kjøpe inn rene metallråvarer fra lokale fabrikker og skraphandlere. Ofte dreide det seg om deler fra bilbatterier, motor- og maskindeler, sikteduk fra papirfabrikkene, dreiespon, VVS-artikler i messing og kobber, elektriske kabler, innredningsdetaljer i metall, elektriske motorer og lignende. Utviklingen gikk langsomt; det var nedgangstid på 1930-tallet og deretter krig.

Av årsaker jeg aldri helt har fått klarhet i, kom min onkel – min mors bror – inn i virksomheten. Han så raskt potensialet utover smia i Langes gate. Ifølge hva jeg ble fortalt, hadde han utdannelse innen metallurgi og forretningsdrift fra Frankrike, og han var kjent for å drikke kaffe med sukker i. Minner jeg sitter igjen med, er at onkel og hans kone Edith alltid ga inntrykk av å være litt finere enn andre. Hvorfor jeg følte det slik aner jeg ikke.

Et slags kompaniskap oppsto etter hvert, uten skriftlige avtaler. Det skulle mine foreldre senere bittert angre på. For far betydde nok slektsbåndet til kompanjongen at skriftlighet ikke var nødvendig — "man snyter ikke sine egne", var tanken. Men dette viste seg å være et taktisk trekk fra min mors bror.

De fant en gammel bondegård på Lierskogen, nedlagt som gårdsbruk, tett ved der Liertoppen senter ligger i dag. Eiendommen ligger på andre siden av motorveien i forhold til Liertoppen, og ble bygget om til en mer omfattende produksjon enn smia kunne romme. Bygningene står der fortsatt, ombygget til andre formål, men eiendommen eies fortsatt av aksjeselskapet A/S Råstoff. Selskapet, som drev metallproduksjon — det vi i dag kaller gjenvinning — var eid av Sverre Pettersen, min mors bror. Senere ble eierskapet overført til hans sønn, Bjørn Pettersen, og videre til hans sønn som driver stedet i dag.

Hele fabrikkhistorien førte over tid til at far opplevde en sosial avstand til sin egen familie. Dette forstod jeg først i voksen alder; han verken ønsket eller søkte denne avstanden, men den ble et faktum. I samme periode, fra omkring 1955 og de neste åtte–ti årene, oppsto også andre stridigheter i familien — ikke bare mellom far og hans svoger, men også mellom far og hans egne søsken.

Et sentralt punkt var booppgjøret etter foreldrene som bodde på Sundhaugen. Kombinasjonen av et flammende temperament og psykiske problemer hos noen søsken gjorde at konfliktene eskalerte. Minner jeg har tyder på at kontakten med fars familie falt mot nesten ingenting i slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet. Det sosiale kvantespranget var tatt — og det gikk ikke upåaktet hen. Penger og ulik økonomisk situasjon spilte utvilsomt også inn. Diskusjoner om salg av huset i Sundhauggata og hvor pengene i boet skulle "ligge" bidro til uroen. Mange spørsmål ble aldri besvart.

Personlig opplevde jeg far som filantropisk i forhold til arbeidere — han brydde seg om de svake og stilte ofte opp. Var det hans måte å betale avlat på, eller ren empati? Jeg tror det var empati, ansvar og omsorg. Han kunne også være svært følsom; jeg husker episoder av melankoli og sterke følelsesutbrudd, etterfulgt av anger. Han hadde et kraftig temperament, men også stor omsorg.

Et annet trekk var arbeidsformen hans: ofte manisk, med et ekstremt tempo, og sjelden annet enn hans egen metode som akseptabel. I ettertid har jeg spekulert i om han kunne ha hatt en manisk-depressiv / bipolar reaksjonsprofil. Hadde man spurt fagfolk den gang, hadde svaret sannsynligvis vært nei — men jeg kjenner igjen mønstre i meg selv som minner om det jeg så hos ham. Dette førte til et konstant spenningsfelt mellom oss. Jeg kunne knapt gjøre noe riktig etter hans målestokk; alt jeg gjorde ble ofte møtt med kritikk eller avvisning. Først etter at jeg flyttet til Danmark i 1997, begynte jeg for alvor å se sporene av dette i meg selv — og det ga mye ettertanke, særlig i forholdet til Morten i en periode.


Meg selv...

Mine formative år ble tilbrakt på Lierskogen. Fra jeg var rundt tre år til jeg fylte atten – fra 1949 til 1964. Bare femten år, men i ettertid forstår jeg at de femten årene formet mer enn noen andre perioder i livet. Man preges av de rammene man vokser opp i, og jo yngre man er, desto sterkere setter ting seg.

Det aller tidligste minnet jeg har, er egentlig helt uvesentlig, men det har festet seg – og det ble ofte gjenfortalt i familien med mye latter. Min tante Ragna og min mor brukte meg som prøvedukke for et skotskrutete seleskjørt tante hadde sydd til noen hun skulle besøke i Oslo. På vei innom oss måtte jeg opp på sofaen for å få skjørtet på, fordi jeg var omtrent samme størrelse som den som egentlig skulle ha det. Forsmedelig, men visst nok veldig morsomt for de voksne.


Slektsforskning...

På syttitallet lagde noen av mine fettere og kusiner et slektstre som viste at den tidligste kjente stamfaren antakelig kom fra Tyskland og var "stiger" – altså gruveingeniør – ved Blåfargeverket på Modum. Flere i slekten jobbet i industrien i Drammensområdet, særlig på jernbanens store verksteder på Grønland.

I årene før og under krigen arbeidet min far i en kalksteinsmølle på Tangen, like utenfor Drammen sentrum. Dette skulle vise seg å bli både verre og bedre enn å bli sendt på slavearbeid for tyskerne. Det ble brakt inn kalkstein – sannsynligvis fra gruver i nærheten – og den ble knust til videre bruk. Samtidig begynte far å eksperimentere med å smelte metaller. Det smeltede metallet ble støpt i barrer og solgt til støperier.

Råvarene kom fra fabrikker, verksteder og skraphandlere. Det kunne være sikteduk i messing og bronse fra papirfabrikkene, dreiespon, avkapp fra elektriske kabelfabrikker, motor- og maskindeler og mye annet. Metallet ble analysert, sortert og blandet etter bestemte formler før det ble smeltet i elektriske eller oljefyrte ovner og støpt i barrer. På den tiden fantes det knapt plast – det meste ble laget av metall i en eller annen form.

Min mor ble født i huset hvor tante Ruth senere bodde og drev frisørsalong, i Webergs gate 19. Tante Ruth ble enke i 1946. Mannen hennes, som arbeidet sammen med min far som lastebilsjåfør, var hardt angrepet av silikose og døde samme året som jeg ble født. Hun og onkel Trygve hadde én sønn, Rune, født i 1944. Tante Ruth giftet seg aldri igjen, og far ble i praksis en slags erstatningsfar for dem begge. Webergs gate 19 ble et naturlig samlingspunkt i familien – ikke bare ved høytider, men også når man "var i byen". Det lå jo midt i smørøyet.

Utover i årene rett etter krigen vokste fars virksomhet i Langes gate og fikk godt fotfeste. På et tidspunkt i denne perioden kom min mors bror med i virksomheten, på den administrative og finansielle siden. Onkel Sverre kom tydeligvis fra et annet sosialt sjikt enn far. Han hadde utdannelse fra Frankrike og bar preg av å ha opparbeidet seg et annet ståsted – med ett bein i arbeiderklassen og ett i det mer borgerlige. Far hadde på sin side solid forankring i arbeiderklassen i Drammen. I starten fant de tonen. Men det er vanskelig å blande familie og forretninger, og hos oss ble dette etter hvert et problem av anselig størrelse. Et fellestrekk – sett i ettertid – var onkels tilbøyelighet til nepotisme. Dette mønsteret skulle jeg igjen møte senere i livet, både i Norge og utenlands.

Rundt 1949 hadde virksomheten vokst nok til at den trengte større lokaler og mer arbeidskraft. Bedriften må ha vært en av de aller første reelle gjenvinningsbedrifter i moderne forstand, og markedet var både stort og lønnsomt. Derfor begynte man å se seg om etter større plass, og ikke lenge etter falt valget på Lierskogen – den lille bygda 13–14 kilometer fra Drammen og omtrent like langt fra Oslo. Det ble starten på både en industriell og en familiær epoke som skulle prege oss alle.


Lierskogen...

Bedriften kjøpte et eldre og heller dårlig vedlikeholdt gårdsbruk på Lierskogen – et våningshus, et fjøs, en låve og litt jord. Etter det som er blitt fortalt, flyttet vi inn omtrent samtidig med min tredje fødselsdag, 1. februar 1949.

Gjennom femtitallet vokste både fabrikken og jeg side om side. Bygningene, lageret og hele området ble en enorm leikeplass. Det er faktisk fullt mulig at spiren til mitt senere liv i luftfarten ble plantet nettopp her. Forsvaret leverte nemlig alt overskuddsmateriell til fabrikken, og ikke bare norsk. Gammelt tysk materiell fra krigen kom også i store mengder.

Jeg husker flere tonn med tyske uniformsemblemer, oppbevart i 200-liters oljefat nede på det vi kalte «tomta». Det var området bak smelteriene – en åpen flate brukt til lagring og til alt mulig annet som ikke fikk plass innendørs.

Fabrikken hadde flere smelteovner: en for rødgods, en for bly og tinn, en for messing. Rødgods- og messingovnene var de største. Bare én ovn var elektrisk: messingovnen, plassert i det som en gang hadde vært fjøset. De andre sto i de nyere lager- og smeltebygningene som ble reist etter hvert, døpt «aluminiumen» og «rødgodsen» etter metalltypen som ble produsert der.

Miljøet var både brannfarlig og giftig – uten at det så ut til å bekymre noen særlig. Forsiktighet var et fremmedord. For oss unger var området en skattekiste av merkelige gjenstander. Blant annet fant vi tekniske apparater fulle av kvikksølv. De ble raskt demontert, og kvikksølvet ble helt over i reagensrør vi hadde sneket til oss på laboratoriet.

Jeg husker jeg satt ved kjøkkenbordet og trillet sølvglinsende kuler rundt på mors voksduk. Hun syntes de små kulene så morsomme ut, men forklarte bestemt at nå måtte jeg flytte meg – maten skulle på bordet. Hun tørket av duken som om det bare var litt støv. Ingen av oss ante hvor giftig stoffet egentlig var. Kvikksølv brytes nesten ikke ned i naturen og hoper seg opp høyere opp i næringskjeden. Det gir grunn til ettertanke, sett i ettertid.

En annen ting som foregikk på fabrikken, var avbrenning av isolert kabel. Det er en prosess jeg i ettertid har tenkt mye på.


Avbrenning av kabel...

Fabrikken fikk store mengder avkapp og feilproduserte kabler fra ledningsfabrikkene i Drammen. Alt kom i digre bunter og ruller som ikke hadde passert kvalitetskontrollen. Kobberet inni kablene var det man ville fram til. Metoden var brutal: På et område på rundt hundre kvadratmeter ble det lagt ut bølgeblikk, kablene ble stablet i et 30–40 cm tykt lag, dynket i litervis av fyringsolje – og satt fyr på.

Så lå det der og brant. I dagevis. Ofte en hel uke. Røyken sto som en svart, tung sopp rett til værs, stinkende og giftig som bare det. Men på den tiden var det ingen som snakket om miljø, forurensning eller helserisiko. Det var bare slik man gjorde det.


Rolls-Royce og PBY Catalina...

Skrapmetallet som kom fra Forsvaret var ren skatt for en guttunge med eventyrlyst. Vi fant gyroer som kunne demonteres og spinnes, og vi fant alt mulig av motordeler. Men mest av alt husker jeg den ene pallen ute på tomta, der en komplett 12-sylindret Rolls-Royce Merlin-motor sto. Plugget i alle hull, merkelapper intakte, nærmest ny. En slik motor ville vært en formue i dag.

Og så kommer minnene som virkelig satte seg: tre store, imponerende Consolidated PBY Catalina-flykropper lå bak på tomta og ventet på opphugging. To lå riktig vei, og én lå på ryggen. Vingene var kappet utenfor nacellene, haleflaten var tatt av – men ellers var flyene hele.

For oss gutta var dette vårt eget luftfartseventyr. Vi fløy verden rundt i fantasien. I cockpittene, i kabinen, opp ned, fastspent – og med lukta av gammelt fly, olje og eventyr i nesa. Jeg kan fortsatt kjenne den lukta den dag i dag.

Etter hvert ble de hugget opp og smeltet ned. Eventyret forsvant – i hvert fall nesten. Livet tok over. Det skulle leves, ikke bare drømmes.


Skolens Københavntur...

I 7. klasse på Heia Skole sparte vi gjennom hele skoleåret til en klassetur som avslutning på Folkeskolen. Våren 1960, da jeg var 14 år, var kassen full nok. Overlærer Grosvold organiserte alt, og noen foreldre ble med. Vi skulle reise med Danskebåten fra Oslo til København. Den la til rett ved Amalienborg, og bare reisen nedover var en fest for en gjeng ungdommer som nettopp hadde begynt å merke hormonene røre på seg.

På båten møtte vi elever fra flere andre skoler. Jeg husker spesielt en klasse fra Bøler – og ei jente derfra som het Birte. Jeg ble hodestups forelsket. Heldigvis skulle deres klasse også hjem med samme båt. Det gikk varmt i blodet. I København sov vi i gymsalen på en lokal skole. Det gjorde ikke noe – alt var spennende. Mitt aller første besøk i Tivoli sitter fortsatt som et blinkende minne, og jeg gikk spøkelsestoget så mange ganger at jeg var kvalm. Vi tok også toget til Helsingør og besøkte Kronborg slott, en mektig og historietung opplevelse. Turen ble en kjempesuksess for hele klassen.

Da vi kom hjem ventet eksamen, og så sommerferien. Etter det skulle jeg videre til Framhaldsskolen på Høvik – den tids utgave av dagens 10. klasse, beregnet på oss som ikke nødvendigvis var de akademiske typene. I ettertid føler jeg vel at jeg ikke helt passet inn. Minnene herfra er blandet. Noen gode glimt – og noen mindre gode. Vennekretsen ble større, for elevene kom fra et langt større område enn jeg var vant til fra Heia skole. Det åpnet nye dører, men også nye utfordringer.


Bedehuset ble kirke...

Et av de tydeligste minnene er byggingen av kirketårnet. Det ble faktisk konstruert ute på vår egen gårdsplass, bit for bit, av lokale håndverkere og gode venner. Bedehuset var et naturlig samlingspunkt for hele bygda – lenge før Husmorhuset kom. Her ble det holdt alt fra møter til høytidsmarkeringer og sosiale samlinger. Jeg husker særlig misjonskveldene hvor det ble vist lysbilder og gjenstander hentet fra fjerne land. Lite visste jeg da at jeg senere i livet skulle bli nokså kritisk til ideen om å "kristengjøre" andre folkeslag. Men den gangen var det en del av bygdelivet, og ingen stilte mange spørsmål.


Pelle...

Årene gikk, og man vokste til. Men et minne står i en klasse for seg: Pelle – min aller beste venn. Vi hadde hund allerede før flyttingen til Lierskogen, en schäfer som het Duncan, men ham husker jeg ikke. Pelle, derimot, var en Collie – brun og hvit – og jeg kan fortsatt se ham for meg som valp. Fra første stund hang vi sammen. Han fulgte meg til skoleporten hver morgen, og han sto der når skolen sluttet og fulgte meg hjem.

Om vinteren fikk han trekksele og pulk som pappa hadde ordnet, og vi dro ofte på tur – ned til butikken, eller til kameraten min Ragnar. Pelle fant alltid veien, og han fant alltid folkene sine. En gang skulle vi bort en helg, og Pelle ble plassert hos tante Margit og tante Martha på Pukerud – et godt stykke unna, rundt 20 kilometer. Den samme dagen ser Ragnar at Pelle kommer pesende hjem, utslitt og gjennomsvett. Han hadde altså funnet veien alene, etter å bare ha kjørt den én gang i bil. Ragnar tok ham inn, ga vann og hvile, og så ble tantene ringt opp. Hvordan hunden fant fram, forblir et mysterium. Men slik var han.

Så kom dagen jeg helst skulle vært foruten. Pelle dro på eventyr igjen – denne gangen alene – og ble funnet død ved veikanten ved bussholdeplassen på Tveita. Påkjørt. Jeg kan fortsatt kjenne sorgen som den gangen slo inn som et slag i brystet. Det var som om et stykke av meg selv ble revet bort. Hunders lojalitet og kjærlighet er uten sidestykke. Det sitter igjen – hele livet.


På bondegård...

Nabogården, der familien Finsrud bodde, ble et av mine viktigste tilholdssteder i gutteårene. Det var et lite småbruk med hest, kuer, griser og høner – og fullt av liv. De hadde tre barn, alle eldre enn meg: Tor, som ble en dyktig skihopper helt til han brakk nakken i Skui-bakken i Bærum og måtte gå med krave i årevis. Kanskje var det han som tente hoppdrømmen i meg. Så var det Karin, som var så mye eldre at jeg ikke husker så mye om henne. Og så var det "Tulla", et klengenavn – hun var bare et par år eldre enn meg, og vi var gode kamerater i de første årene på Lierskogen.

Mamma fikk melk, fløte og egg fra Finsrud, så jeg var ofte sendt dit. Det gjorde ingenting, for gården var en verden av opplevelser. Jeg fikk være med når det skulle kjøres hest, og høyonn var en fest. Å sitte på toppen av høyet på vogna opp til låven – det var stort. Fjøsarbeid var like spennende, særlig når Tor ville spøke: Han satt og melket med rolige, rutinerte drag, snudde plutselig spenen mot meg – og så fikk jeg min første smak av varm, rå melk. Fet og litt emmen. Det var bare å venne seg til landlivet. Separeringsrommet, lukta, lydene – alt sitter igjen.

Slakting var også en begivenhet. Purka skulle tas, blodpanna sto klar, og Finsrud hadde fyrt opp under. Slakteren kom i en liten varebil med lærveske full av verktøy. Jeg fulgte dem inn i fjøset når de manøvrerte grisen ut i gangen. Så kom øyeblikket: Slakteren trådte fram, satte maska – boltepistolen – i panna og slo til. Grisen falt som slått ned av lynet. De gamle slakterne kunne dette. Dyret ble hengt opp, blodet tappet, og snart sto det og boblet i panna. Røring av blod var minstemanns jobb – min. Rundt oss stimlet gårdens og naboens katter og hunder, alle håpefulle.

Nede i bakken mot butikken lå en liten bru over Grobråtenelva. Rekkverket var ikke mer enn noen vinkeljern og en spinkel plank. Perfekt for gutter som skulle møtes, hvile litt – og posere. Jeg hadde fått min første ordentlige sykkel, en mellomstor DBS med buet racerstyre. Stor stas. Og jeg hadde sett Tulla på brua. Jeg ville imponere, så jeg tok en kjekk sving bort mot rekkverket for å stoppe. Det gikk som det måtte: Jeg traff rekkverket, men ikke nok til å stoppe. Plutselig hang jeg ut over elva, med sykkelen mellom beina og hendene klamret rundt den halvslappe planken. Tulla lo så hun nesten falt av sykkelen – men hun reddet meg. Forsmedelig, men uforglemmelig.


Bilene...

Den første bilen jeg husker, var en FIAT Sport Sedan fra 1932. Den må vi ha hatt med oss da vi flyttet fra Selmersgate i Drammen til Lierskogen i 1949. Jeg husker turer i den, men den historien jeg fikk høre flest ganger, handler om dagen da en av arbeiderne kastet en granathylse i smeltedigelen med flytende messing uten å sjekke om det var vann i den.

Når vann møter glødende metall, eksploderer det. Det gjorde det også denne dagen. Den flytende massen traff mannen i ansiktet. Pappa var rask: Han tok brannsalven fra førstehjelpsskapet, tømte hele tuben over ansiktet hans og fikk ham inn i bilen. De sier at det bare tok rundt 20 minutter før han var på sykehuset i Drammen. Fiat'en hadde kraftig motor, og det ble til nytte den dagen. Mannen overlevde, men det ble et langt sykehusopphold.

Neste bil jeg husker, var en EMW 340 – fra fabrikken i Eisenach, tidligere BMW, men etter krigen havnet på feil side av grensa. Etter rettssak ble merket endret til EMW, selv om bilene var identiske med BMW-modellene fra før delingen. Jeg husker bilen som både romslig og komfortabel.

Den hadde framoverhengslede dører. Akkurat det holdt på å ta livet av meg. Jeg fikk sitte foran ved siden av en av fabrikkens sjåfører på vei til Drammen. Ingen sikkerhetsbelter fantes. I en venstresving rett etter Sagakafeen fikk jeg tuklet med dørhåndtaket. Døra slo opp forover som et seil, vinden rev tak – og jeg var i ferd med å bli sugd ut.

Sjåføren reagerte lynraskt. Han fikk tak i nakkeskinnet mitt, dro meg inn, og fikk stanset bilen i krysset ved Kirkelinna. Bilen hadde fått en skadet dørstropp. Jeg var uskadd – og forsto knapt hva som hadde skjedd. Men sjåføren trengte nok noen minutter for å få pulsen ned.


Oppvekst...

Lierskogen var et helt vanlig sted å vokse opp. Kanskje litt for lite. En blanding av småbruk og større gårder, noen med ansatte fra de nærliggende sinnssykehusene – gratis arbeidskraft eller billig arbeidskraft, alt etter hvem som fortalte. Noen ble behandlet godt. Andre ikke.

På femtitallet hadde stedet fire butikker – egentlig landhandlerier – én handelsforening, et samvirkelag og kjøpmennene Evensen og Rype. I tillegg et bakeri og et postkontor. De fleste solgte bensin også. Kun én ble en ordentlig bensinstasjon og er der fortsatt.

Og så var det fabrikken, A/S Råstoff – stedets største arbeidsplass. For meg betydde fabrikken mye helt fra starten av, men det var først mange år senere jeg forsto hvor dyp innvirkning den hadde hatt.


Folkeskolen...

Heia skole hadde fire klasserom, og i begynnelsen gikk vi annenhver dag. Rektor Grosvold sto for driften. Sønnen hans, Håkon, var eldre enn meg og ble flyger han også. Vi møttes igjen flere ganger i voksen alder – på crewrommet i Tromsø og på en fest 50 år etter skolestart. Et arrangement som for meg ble en påminnelse om at mange roller fra barndommen aldri dør ut.

Vi var rundt 20 i klassen. Jentene – Berit, Inger-Johanne, Liv, Inger, Mona og Eva – satt på vindussiden. Gutta – Roy, Per, Kåre, Tore, Ragnar, Martin, Jan, Kjell og jeg – satt mot gangen.

Gamle pulter med skrått lokk, fulle av innskjæringer fra generasjoner før oss. Kateteret foran, vedovnen ved døra. Bakerst: skap med glassdører, fullt av utstoppede dyr, filmframviser, tekniske hjelpemidler og bøker. Særlig de tekniske tingene fascinerte meg: en mekanisk innretning som viste sola og jordas vandring, globuser og filmframviseren.