Min familie

Innledning – Min bakgrunn

I ettertid ser jeg at jeg må ha kommet fra det man med rette kan kalle et godt barndomshjem. Det var relativt fredelig, og økonomien var – så langt jeg kan forstå – alminnelig god. Familien, sett under ett, må kunne beskrives som middelklasse i min oppvekst, en klasse som hadde arbeidet seg opp fra et tydelig arbeiderklassemiljø i industribyen Drammen, på sydsiden av elva, i bydelene Strømsø og Grønland, men som så bøe stående med begge ben to sosiale sjikt. 

Mine foreldre hadde noe forskjellig bakgrunn, men de kom fra samme by og fra tilnærmet samme samfunnslag. Begge var barn av store familier. I min fars familie skal det opprinnelig ha vært tolv søsken, hvorav to døde i tidlig alder. I min mors familie var det ti søsken, og to av dem gikk bort før jeg ble født.

Om min mor og hennes familie – Johanne Elisabeth, kalt "Nan"...
Da min mor og far giftet seg, jobbet hun – slik jeg har fått fortalt – som syerske hos Bruun & Bruun i Schultz' gate i Drammen. Så vidt jeg vet, sydde de herrebukser. Morfamilien kom opprinnelig fra Spydeberg i Østfold, hvor de var småbrukere. Etter hvert utviklet de seg til møbelsnekkere, butikkeiere, handelsfolk og ulike former for iverksettere, både i Oslo og Drammen. Noen av mine onkler og tanter på morssiden ble født på gården Revhaug i Østfold, mens resten kom til verden i Drammen. Slik jeg ser det, hadde – og har – min mors familie et tydelig og sterkt ambisiøst gen. De var drivende mennesker. Min mor var en sterk dame. Hun styrte i heimen, og når min far innimellom tok litt raske beslutninger, var hun alltid "innom" og dempet et ellers ganske hissig gemytt. I lokalsamfunnet på Lierskogen var hun også en drivende kraft. Hun var med på å stifte vel-foreningen sammen med min far og flere andre. Hun var med på å starte skolemusikken, et gymnastikklag for damer, og hun var formann i over femten år i det lokale Husmorlaget. Damene der bygde til og med et eget samfunnshus. Bygda besto av to sentra: Heia og Tveita. Vi hørte til Heia, hvor postkontor, tre butikker, bakeri med utsalg. bedehuset og skolen lå. På Tveita hadde de én butikk, ingen skole og ellers mest gårdsbruk og boliger.

Tantene Margit og Martha… 
To av mine tanter, Margit (f. 18XX, d. 19XX) og Martha (f. 19XX, d. 19XX), drev kolonialforretning på Pukerud utenfor Drammen – en gammeldags landhandel slik man knapt ser lenger. Alle vi ungdommene i familien hadde både ferie og arbeidsopphold hos tantene. Vi hadde en spesiell varme for tante Martha; hun var åpen, mild og nær. Tante Margit var mer lukket og strammere i formen.

Arbeidet vårt besto gjerne i å rydde på lageret, brenne papp og papir, pakke varer og merke posene med kundenes navn. Som regel var vi med tante Martha når hun om ettermiddagen kjørte varer ut til kundene rundt om i området. Når vi hadde fri fra gjøremålene, syntes vi det var stor stas å legge femøringer på jernbaneskinnene. Jernbanen mellom Drammen og Mjøndalen gikk tett inntil eiendommen bak, så det var bare å smette gjennom et hull i gjerdet, ut på skinnegangen, legge mynten – og så tilbake og legge seg ned for å vente på toget. Tante Martha forble ugift hele livet, mens tante Margit giftet seg med Kolbjørn Bekke. Jeg kan knapt huske ham, men vi var på sommerbesøk hos familien hans på Bekkestranda i Sandebukta flere ganger. Han kom fra en av gårdene der ute. Vi overnattet gjerne i et hus med glassveranda som lå rett ved riksveien mellom Sande og Berger – et hvitt hus med grønne vinduslister, og det står der fremdeles den dag i dag. Vi gikk ofte på besøk til Bekkegårdene lenger oppe i åsen, og jeg husker godt at vi krysset veien og badet nede ved stranda. Det var stor stas å svømme ut til det lille skjæret som lå rundt 250 meter ute i Sandebukta. Det het Bekkeskjæret, og også det ligger der fremdeles.

Tante Margit og onkel Kolbjørn fikk aldri egne barn, men adopterte en gutt i 1943. Han kom opprinnelig fra en familie i nærheten av Hønefoss, og hadde flere søsken som også ble adoptert bort eller kom i fosterhjem. Arne ble en god lekekamerat for meg i barneårene. Han var ofte på besøk hos oss på Lierskogen, og jeg har bilder av oss der vi baser i snøen foran huset.

I voksen alder begynte Arne med lastebilkjøring. Han giftet seg tidlig, bare 19 år gammel, med Eva fra Mjøndalen, som den gangen jobbet på en papirfabrikk i nærheten. De bosatte seg i et hus på eiendommen til Pukerud Landhandel og fikk tre barn: Bjørn, Marianne og Gro. Etter hvert ble Eva og Arne skilt, og kontakten mellom Arne og meg rant ut i sanden. Jeg så ham ikke igjen før i 1972, da vi begge kjørte betong for Lo-Wi-Co AS på Åssiden i Drammen.

På den tiden bodde vi i andre etasje hos mine foreldre på "Haraldstad" i Rørenveien i Hokksund. Jeg lette stadig etter en jobb som hadde med fly å gjøre, og muligheten kom etter at jeg begynte å slepe seilfly på Hokksund flyplass i fritiden. Mer om det senere. Aktiviteten på flyplassen førte i alle fall til at vi flyttet til Lunde i Telemark, der vi begge fikk jobb. Etter det mistet jeg igjen kontakten med Arne.

Men, takket være Facebook og nummeropplysningen 1881, fant jeg Arne igjen i 2019. Han bodde da på Brandval, rundt 17–18 kilometer nord for Kongsvinger, sammen med sin kone gjennom snart tre tiår, Wenke. Hun er fra Brandval, og de har et koselig hus tett ved sentrum. Siden sist jeg så ham, hadde Arne jobbet som snekker i en årrekke. Jeg bestemte meg for å besøke Arne og Wenke sommeren 2019. Det ble et svært hyggelig møte, og jeg satte stor pris på både gjensynet med Arne og det varme møte med Wenke. Siden den gang har vi hatt jevnlig telefonkontakt.

Kap. 3 – Tante Ruth og fetter Rune

Tante Ruth var frisør og drev salong i foreldrenes gamle eiendom i Webergsgate 19 på Strømsø i Drammen. Der bodde hun sammen med sin sønn Rune. Hun hadde arvet huset etter sine foreldre, mine besteforeldre. Det var en liten, lavloftet bygning i en trang sidegate til Tordenskjoldsgate hvor jernbanelinjen gikk forbi i enden av gata,og hvor det var satt opp et høyt gjerde foran og på andre siden av sporet. Og sportsanlegget Marienlyst lå tillokkende på andre siden. Veien rundt og inn der syntes lang, så et hendig hull i gjerdet var naturligvis alltid tilstede.

Tante Ruts mann, Trygve Johansen, kom fra Danvik. Han døde da Rune bare var to år gammel. Trygve var lastebilsjåfør og jobbet etter hva jeg forstår, sammen med min far på ei kalksteinsmølle nær Drammen Glassverk på Tangen. Jeg har forsøkt å finne informasjon om denne mølla, men har ikke lykkes. Det var der både Trygve og faren min – sammen med flere andre – pådro seg silikose, noe jeg forteller om senere. Mølla var visst eiet av aksje-selskapet A/S Råstoff men mer om det senere.

På veggen mot kjøkkenet sto en bokhylle fylt med spennende bøker. Webergsgate var et naturlig samlingspunkt for familien. Skulle man til byen, måtte man innom "Webbærsgate", som vi sa på Drammens-dialekt. Det lå liksom i kortene. Ruth var familiens yngste, og alle søstrene mente hun var bortskjemt. Temperament hadde hun også, så når man ringte på, visste man aldri helt hva slags velkomst man fikk. Som regel var det et kjapt: "Nå er det deg. Hva skal du, da?" – før hun forsvant inn i salongen igjen.

Huset var lite. Salongen lå i det første rommet til høyre i den lange gangen som førte videre inn til en overbygget glassveranda. Derfra gikk man inn i stua, med mindre man tok snarveien gjennom frisørsalongen – noe som regel medførte et skarpt blikk fra tante. Jeg mener hun hadde tre arbeidsplasser i salongen, alle med store elektriske tørkehetter.

Innenfor den lille stua lå et enda mindre kjøkken, og en liten gang førte videre til et vannklosett og ut til det smale rommet mellom huset og nabohuset. I stua gikk det en smal trapp opp til tantes lille soverom, og derfra inn til Runes litt større rom, med vindu mot hagen og et lite bad i et avlukke.Ja, det var enkle kår – men det var et samlingssted, og når familien møttes til gebursdager, jul, påske eller hva det måtte være, var stemningen alltid høy. "Webbærsgate" var nesten som et andre hjem for meg. Jeg var mye der i gutteårene og mye sammen med Rune. Det endret seg senere, av årsaker jeg ikke helt vet, og vi fikk aldri den nære relasjonen jeg hadde håpet på. Forholdet ble muligens påvirket først og fremst av meg sel, men også av min far og min bror tror jeg.

Mine foreldre var ofte på tur. Pappa hadde bil så lenge jeg kan huske, noe ikke alle fikk ha i Norge før 1960 på grunn avrasjonerings- restriksjoner. Men han hadde gyldig grunn og fikk kjøpe. Og bilen ble brukt flittig, både i helger og ferier, og ikke minst i tjeneste for fabrikken. Rune og tante Ruth var ofte medpå tur. Et yndet sted var Bjåen Fjellstove på veien mellom Haukeli og Hovden – den gangen en bondegård med geiter og noen få rom for turister.

Jeg husker en gang Rune var med dit opp. Vi kom over en stor flokk geiter, både langs veien og midt i den. Vi spratt alle ut av bilen og ble raskt omringet av nysgjerrige, mekrende geiter. Rune var med i starten, men vi merket fort at han ikke var spesielt trygg. Til slutt tok panikken ham, og han sprintet opp på bilen. Det gjorde bare geitene enda mer nysgjerrige, og snart var de på vei opp på panseret og taket. Lenger kunne ikke Rune flykte, og hyl og skrik ble resultatet. Da trådte min far til og fikk reddet "forulykkede" Rune inn i bilen igjen.Etter hvert som vi vokste opp og kom i tenårene, ble kontakten med Rune mere sporadisk. Han hadde en stor venneflokk og gikk inn i forhold med jenter før meg. Og så kjøpte han og tante bil et par år før jeg selv fikk sertifikat. Jeg husker godt hans første kjæreste Berit, fra Skogliveien i Drammen. Men forholdet ble avsluttet og Rune skulle etter hvert utdanne seg til lærer på Notodden, hvor han traff sin neste og livlange kjæreste Vivian Holmen.

Kap. 4 – Onkel Christian og tante Borghild…

Onkel Christian var treskjærer og møbelsnekker, og hadde blant annet verksted på Huseby gård i Lier, rett overfor St. Halvards kilde. Han og tante Borghild fikk mange barn: Ragnvald, Sigurd, Tullik, Reiulf, Tore, Jan Erik, Kari og Brit Lise.

Senere ble onkel Christian involvert i utviklingen av Delikat Salatfabrikker AS, som til slutt bygde et stort industrianlegg i Kobbervikdalen, like sør for Drammen. Før dette drev han en møbelfabrikk sammen med en dansk mann som hadde lært salatproduksjon fra familien sin i Danmark.

Da møbelindustrien ikke ga nok avkastning, begynte de i stedet å lage salater som ble solgt både privat og til lokale butikker. Opp gjennom årene utviklet de Delikat AS til et betydelig industrieventyr i Norge. Produktene finnes fortsatt i butikkhyllene.

Selv var jeg der som visergutt en kort sommerperiode – lenge nok til å klare å strø fem kilo sukkerbiter langs veien fra butikken på Rundtom og opp til fabrikken. Posen lå på bagasjebrettet og sprakk underveis, uten at jeg merket det. Kantinelederen, som jeg mener het Fru Jensen, ga unggutten en kraftig overhaling og sendte ham rett ned igjen for å hente en ny pose. Fetter Sigurd har en datter som heter Kjersti, og hun har skrevet en bok om stifteren av Delikat, Christian Jensen fra Langeland i Danmark. Boken kom ut i 2017.