Min familie 

Et liv på korte baner
Del 1 – om familien 

Min camino – mitt magnum opus...
Jeg synes i ettertid jeg må ha kommet fra det man vil kalle et godt barndomshjem. Relativ fredelig og med alminnelig god økonomi, så vidt jeg kan forstå. Familiene sett under ett må vel kunne klassifiseres som middelklasse i min oppvekst, som hadde arbeidet seg opp fra et utpreget arbeiderklassemiljø i industribyen Drammen, på sydsiden av elva, i bydelene Strømsø og Grønland.

Kort fortalt...
Jeg ble født den 1. februar 1946 på Drammen Sykehus. Familien (mor f.: 1907, far f.: 1904 og bror f.: 1938), bodde i 2. etasje i Selmersgate 5, som lå/ligger i bydelen "Nyby'n" på Strømsø i Drammen. Om det var i 5A eller B skal være usagt, jeg tror det var i 5B. Jeg kan bare så vidt ane at vi nok bodde i 2.etasje og minnet derfra er et blåmalt kjøkken. Det er det hele. Allerede da jeg var ca. 3 år, jeg tror det var i januar 1949, flyttet familien til Lierskogen til adressen Gamle Drammensvei 95, 3420 Lierskogen.

Mine foreldre...
Mine foreldre hadde noe forskjellig bakgrunn, men kom fra samme by og fra nokså like samfunnsklasser. Både mor og far var barn av store familier. Det skal ha vært 12 søsken i min fars familie opprinnelig, hvorav to skal ha dødd i tidlig alder, ubvisst årsak. I min mors familie var det 10 søsken, hvorav også to døde (en av sykdom og en i et skipsforlis), før jeg ble født.

Min mor Johanne Elisabeth, kallenavn "Nan" født 26. august 1907...
Da min mor og far giftet seg, jobbet hun (er jeg fortalt), som syerske i et firma som skal ha hatt navnet Bruun & Bruun i Schultzgate i Drammen, like bak Frikirken. Så vidt jeg vet så sydde de herrebukser. Morfamilien kom opprinnelig fra Spydeberg i Østfold, hvor de var småbrukere, men som etter hvert ble møbelsnekkere, butikkeiere, handelsfolk og andre former for iverksettere både i Oslo og i Drammen. Et par av mine onkler og tanter var født på gården Revhaug i Østfold, mens resten av flokken ble født i Drammen.

Etter min mening har min mors familie et definitivt og utpreget ambisiøst gen, de var drivende mennesker. Min mor var en sterk dame. Hun var definitivt den som styrte i heimen, og når min far av og til tok hurtige beslutninger, var hun alltid "innom" og tempererte et ganske så hissig og impulsivt gemytt (noe som har fått meg til å tenke om også han hadde den samme diagnose som meg). I det lokale samfunnet på Lierskogen var hun en drivende sjel. Hun var med å stifte vel-forening sammen med min far og en del andre, hun var med å starte skolemusikk, gymnastikklag for damer og var også formann i over 15 år i det lokale Husmorlag. Der bygde damene også et samfunnshus. Bygda besto av to sentra; Heia og Tveita. Vi hørte til Heia, der postkontor, tre butikker, et bakeri med utsalg og skolen lå. På Tveita hadde de en butikk, ingen skole og også lite annet enn gårdsbruk og boliger.

Min far, Olaf Olsen født 1904...
Far var arbeidsmann, født i ungeflokken i det lille huset i Sundhauggata 16 på Grønland i Drammen. Som han selv sa så gikk han på skolen bare i frikvarteret! Og skolen gikk man på bare annen hver dag, og det var jo for så vidt heldig. Jeg kan nemlig huske han fortalte at han og hans nærmeste bror Henry, hadde et par støvler på deling, og da de gikk på skolen hver sin dag, fikk den som skulle på skole, bruke støvlene.

Det eneste jeg kan huske om hva han gjorde før han begynte som formann på kalksteinsmølla på Tangen i Drammen, var at han var med på å male den nye jernbanebrua i Drammen, og at han var lærling hos baker Moe i Grønland 91. Men, når læretiden var over så hadde ikke bakern råd til å ansette ham som baker, så han kjørte brø med hest og vogn i stedet.

Far var gått i det han trodde var kompaniskap med min mors bror Sverre Pettersen, som før vi flyttet hadde drevet virksomhet innen bergverk og tilbereding av kalkstein til bruk innen glassindustri. Min far ble ansatt som formann for A/S Råstoffs kalksteinsmølle på Tangen i Drammen like før og under krigen, som etter hva jeg har klart å spore, leverte knust kalk til Drammen Glassverk. Historien som fortelles er at arbeiderne på mølla fikk valget mellom å enten drive mølla eller bli sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.Hensikten med å kjøpe det gamle gårsbruket Tangen Gård på Lierskogen, var at A/S Råstoff skulle begynne resirkulering av rene metaller, ved hjelp av et kjemisk laboratorium og kjemiker, der man analyserte metallene og satt det sammen i legeringer. Metallet ble så smeltet ned i store ovner og det flytende metall ble støpt ut i barrer av messing, bronse, rødgods, bly og tinn. Dette ble så solgt til produksjonsbedrifter i inn- og utland. Far hadde påtatt seg disponentjobben på den nye fabrikken som skulle bygges. Disponentbolig ble stilt til rådighet og den ligger der den dag i dag, tette inntil motorveien som nå deler bygda.

Tante Margit og Tante Martha...
To av mine tanter, tante Margit og tante Martha, drev kolonialforretning på Pukerud utenfor Drammen. Det var etter måten en gammeldags landhandel. Alle vi ungdommene i familien hadde kombinert ferie- og arbeidsopphold hos tantene. Vi var særlig glad i tante Martha, hun var åpen og varm og nær. Tante Margit var noe mere lukket og streng. Når vi var der, besto arbeidet i å rydde på lageret, brenne papp og papir, pakke varer og merke de med navnet til kunden. Som regel var vi med tante Martha når hun om ettermiddagen kjørte varer ut til de forskjellige kundene.Når det var fri fra alle de forskjellige gjøremålene, husker jeg vi syntes det var moro å legge femøringer på jernbaneskinnene. Sporet mellom Drammen og Mjøndalen gikk tett inntil eiendommen bak, så det var bare å snike seg gjennom et hull i gjerdet og ut på skinnegangen, og så tilbake gjennom hullet og legge seg ned og vente på toget.Tante Martha forble ugift hele livet, mens tante Margit var gift med en som het Kolbjørn Bekke. Jeg kan knapt huske han, men vi var på noen sommerbesøk og sommerferie-opphold på Bekkestranda ute i Sandebukta, hvor han kom fra en av flere bondegårder på stedet. Vi overnattet da i et hus med glassveranda, som fortsatt ligger tett nede ved riksveien mellom Sande og Berger. Vi gikk ofte på besøk til en eller flere av Bekkegårdene, som lå lenger inne på åsen. Jeg husker også godt at vi krysset veien og badet nede på stranda. Det var også populært å svømme ut til det lille skjæret som lå ca. 250 meter ute i Sandebukta. Det heter Bekkeskjæret.

Arne...
Her er adopert min hund Pelle, fetter Arne (tv.) og meg i snøen på verandaen utenfor huset vårt på Lierskogen. Året må være ca 1952-53...

Tante Margit og Onkel Kolbjørn fikk ikke selv barn, men adopterte en gutt i 1943. Han kom opprinnelig fra en familie i nærheten av Hønefoss og hadde der flere søsken, som også ble bortadoptert eller kom på fosterhjem. Arne var en god leikekammerat for meg i barne-åra. Han var ofte på besøk hos oss på Lierskogen og jeg har bilder av oss basende i snøen utenfor huset der.I mere voksen alder begynte Arne å kjøre lastebil og ble også gift da han bare var 19 år, med en pike som fra Mjøndalen, som het Eva, og som på den tiden jobbet på en nærliggende papirfabrikk. Eva og Arne bosatte seg i et hus på eiendommen ved Pukerud Landhandel og fikk etter hvert tre barn, Bjørn, Marianne og Gro. Eva og Arne ble skilt etter noen år og jeg mistet kontakt med Arne. Jeg så ham ikke igjen før i 1972, hvor vi begge kjørte betong for bedriften Lo-Wi-Co AS på Åssiden ved Drammen.Da jeg etter denne perioden flyttet til Lunde i Telemark med familien, mistet jeg kontakten med Arne. Men, takket være Facebook og telefon- og adresseregisteret 1881, fant jeg i 2019 Arne igjen. Han bor nå på tettstedet Brandval, ca. 17-18 km nord for Kongsvinger med sin kone gjennom snart 30 år, Wenke. Hun kommer fra Brandval og de har et deilig hus like ved sentrum. Han har jobbet som snekker i Oslo-området i alle år, etter tiden med lastebil i Drammen.Jeg bestemte meg derfor til å besøke Arne og Wenke på Brandval midt i juli måned 2019. Et meget hyggelig besøk, som jeg satte stor pris på. Hyggelig var det å se Arne igjen og å prate kjenning, og det var også særdeles hyggelig å hilse på Wenke. Siden besøket der har vi hatt ganske regelmessig kontakt på telefon.

Tante Ruth og fetter Rune...
Tante Ruth var frisør og drev egen salong i familiens foreldreeiendom i Webergsgate 19 på Strømsø i Drammen. Der bodde hun med sin sønn Rune. Tante Ruth hadde arvet eiendommen etter sine foreldre, mine besteforeldre. Hennes mann Trygve Johansen kom fra bydelen Danvik i Drammen, men han døde når Rune var bare et par år. Han var lastebilsjåfør, og jobbet sammen med min far på kalksteinsmølla i nærheten av Drammen Glassverk på Tangen i Drammen. Denne mølla har jeg forsøkt å finne informasjon om, men så langt uten særlig hell. Sammen med ca. 10 andre pådro både onkel Trygve og far seg sykdommen silikose, noe jeg forteller mere om etter hvert. Det er grunn til å anta at mølla tilhørte virksomheten A/S Råstoff.

På veggen mot kjøkkenet i Webergsgate sto det ei bokhylle med mange spennende bøker. Webergsgate var et samlingssted for familien. Skulle man til byen, ja så måtte man innom "Webbærsgate," som det uttales på lokal dialekt. At man måtte innom der lå fast. Tante Ruth var minstejenta i familien, og alle påsto hun nok var noe bortskjemt. Temperamentet var deretter, så når man ringte på døra hos tante, visste man aldri hva slags velkomst man fikk. Som regel var det bare et kort: "Nå! Er det deg. Hva skal du'a?", og så forsvant hun inn i salongen igjen.Huset var lite. Hun hadde salongen i det første rommet til høyre i den lange gangen, som førte inn til en overbygget glassveranda som vendte ut mot haven. Gjennom den gikk man inn i stua, hvis man da ikke dristet seg til å gå gjennom frisørsalongen og inn i stua. Det avstedkom ofte et strengt øyekast fra tante. Hun hadde, så vidt jeg husker, tre arbeidsplasser i salongen. Alle hadde store elektriske tørkehetter. Innenfor den lille stua var det et enda mindre kjøkken og en liten gang inn til et vannklosett og en utgang til det lille smale rommet mellom tantes hus og nabohuset.

I stua gikk det en smal trapp opp til tantes lille soveværelse og så inn til Rune litt større soveværelse, hvor det også var vindu ut mot haven og et bitte lite bad i et avlukke. Jo da, det var enkle kår. Men samlingssted var det. Når det var familiesamling, enten ved geburtsdager, jul, påske eller andre høytider, var stemningen høy! "Webbærsgate" var nesten for et annet hjem å regne. I gutteåra var jeg mye der og mye sammen med Rune. Det skulle dog endre seg noe i åra som kom. Vi drev noe fra hverandre av årsaker jeg ikke er sikker på, og fikk aldri den nære og kanskje inderlige relasjon jeg ønsket meg.

På bilturer...

Mine foreldre var ofte på tur, da pappa hadde bil så lenge jeg kan huske. Ikke alle fikk kjøpe bil i Norge, det var restriksjoner helt fram til 1960. Men de som hadde "gyldig grunn" fikk kjøpe, og det hadde pappa. Og bilen brukte han flittig også i ferie og fritid. Vi var stadig på reise ett eller annet sted, særlig i feriene naturligvis, og ofte var Rune og Tante Ruth med. Et yndet sted som ble besøkt ofte, var Bjåen Fjellstove på veien mellom Haukeliseter (nå bare Haukeli), og Hovden i Telemark. Stedet var en bondegård som drev med geiter, men som hadde noen rom som ble leid ut til turister og andre veifarende.Jeg husker godt en gang Rune var med dit opp, hvor vi kom over en kjempeflokk med geiter delvis ved siden av, men også på veien. Alle i bilen skyndte seg ut og snart var vi omgitt av nysgjerrige og mekrende geiter. Rune var også med, men snart ble vi andre oppmerksom på at han nok ikke følte seg helt trygg. Til sist grep panikken ham og plutselig sprang han opp på bilen. Det gjorde bare geitene enda mere nysgjerrig og snart var de også på vei opp på panser og tak. Lenger kunne ikke Rune komme og hyl og skrik ble resultatet! Dog var min far redningens mann og den "forulykkede" bragt i sikkerhet inne i bilen.

Onkel Christian & tante Borghild...

Onkel Christian var treskjærer og møbelsnekker og hadde blant annet sitt verksted på Huseby gård i Lier, på andre siden av veien for St. Halvards kilde. Han og hans kone tante Borghild hadde mange barn. Ragnvald, Sigurd, Tullik, Reiulf, Tore, Jan Erik, Kari og Brit Lise. Onkel Kristian ble senere involvert i utviklingen av Delikat Salatfabrikker AS, som til sist bygget et større industrianlegg i Kobbervikdalen like syd for byen. Før det skjedde, hadde han drevet en møbelfabrikk sammen med en dansk mann, som fra sin familie i Danmark, fikk lære hvordan man laget salater, som rekesalt og agurksalat samt en rekke andre produkter.

Da møbelindustrien ikke ga nødvendig avkastning, startet de opp med produksjon av salater som ble solgt privat og også til nærliggende butikker. Opp gjennom årene utviklet de Delikat AS til å bli et stort industri-eventyr i Norge, og fortsatt finnes produktene både hjemme og ute, men nå eie av Mills-konsernet. Selv var jeg der bare som visergutt en kort sommerperiode, dog lenge nok til å klare å strø 5 kg sukkerbiter langs veien fra kolonialbutikken på Rundtom og opp til fabrikken! Posen lå på bagasje-brettet og sprakk underveis, noe jeg ikke oppdaget. Lederen av kantina, jeg tror hun het Fru Jensen den gangen, ga oppkomlingen en skikkelig overhaling og sendte ham sporenstreks ned til Rundtom for å hente en ny ladning. Fetter Sigurd har en datter som heter Kjersti og hun har skrevet en bok om den dansl-ættede stifteren av Delikat, Christian Jensen fra Langeland i Danmark. Boken ble utgitt i 2017.

Tante Paula & onkel "Fjurs"...

Presidentgata 2, 2.etg., på Torshov i Oslo, ligger ca. 2,5 km i luftlinje fra Stortinget. Der bodde min mors søster Paula og hennes mann Einar, kalt Fjurs (jeg går ut fra at årsaken var at han kom fra en gård ved navn Fjulsrud, rett ned i lia fra Solihøgda mot Holsfjorden), i en liten leilighet.De hadde barna Sverre, Arvid, Einar, John, Anne Lise og Terje. Hvordan de alle fikk plass, vites ikke. Jeg har selv bodd hos tante Paula i et år da jeg gikk på Oslo Yrkesskole, på forskolen til bilmekanikerutdanningen. To av tante Paulas sønner ble leger. Sverre (f.:1918), var almenpraktiserende lege på Vikersund og ble gift med Gerd fra Holmestrand. Hun var datter av byens lensmann, Fransen. Deres to sønner Eirik og Tore bor fortsatt med sine familier på Vikersund. Eirik og kona Eva har vært på besøk hos oss i Langelund.Arvid (1920), ble gift med Else Marie, og overtok en skipsutstyrsbutikk i Skippergata i Oslo, etter å ha vært ansatt som bestyrer i mange år. John (1926), ble gift med Inger Johanne. De senere årene bodde de på Nøtterøy og Liv og jeg har besøkt dem der en gang. Einar (1932), er også lege, var gift med Eva som kom fra Stavanger, og var røngtenoverlege ved Sørlandet Sykehus i Flekkefjord, ca. 14 mil vest for Kristiansand. Jeg fikk anledning til å fornye kontakten under Tulliks begravelse i England i 2016. Jeg har også fått kontakt med deres etterkommere, hvorav to bor i England.Tante Paula og Onkel Fjurs sin datter Anne Lise (1930), giftet seg med fotograf fotograf Odd B. Rakland (f.: 1930 d.:2002, i Danmark), og bodde på Flisa i Innlandet mens jeg var ung. Om hun selv hadde en fagutdanning, vet jeg ikke. Uansett så ble de skilt for mange år siden og hun giftet seg senere med Oddvar Save (f.: 16.07.25 d.: 04.12.05).Terje (1937), var født med Downs Syndrom og kom ganske tidlig på Røde Kors sitt senter på Grimebakken, oppe på Søndre Land ved Randsfjorden, ca. 4 mil nord for Hadeland Glassverk. Terje var en sann glede for mange av oss i familiekretsen. Onkel Fjurs (han het egentlig Einar), var trikkekonduktør i Oslo Sporveier i mange år. Han var sterkt plaget av Morbus Bekhterev (bøyet og stivnet ryggrad, noe jeg selv også er diagnostisert med), og det ble fortalt at han aldri så en passasjer i øynene når han utstedte billetter!Etter at onkel Fjurs døde i 1954, pleide tante Paula en gang eller to i året å ta det vi kalte en "turné" rundt i landet for å besøke slekt og venner, sammen med Terje. Til oss kom de ganske ofte og ble gjerne en stund når de først kom. Derfor hadde jeg i ganske lange perioder Terje som lekekamerat, noe jeg minnes med glede. Terje var som regel i godt humør, og var ofte et muntrasjonsråd når det var familiesamling. Han hadde en spesiell interesse, nemlig det å ha oversikt over slekta. I veska si hadde en bunke med kartotekkort hvor han førte opp alle de familie-medlemmer han kunne komme over.

Kusine Tullik & Fred...

Min kjære kusine Tullik (som egentlig het Anne Marie), etter onkel Christian og tante Borghild i Drammen, reiste til New Zealand i ung alder og ble der gift med engelskmannen Frederick Brandwood fra Wirral, nær Liverpool.De skulle senere bli en av min families og mine beste venner. De fikk sine tre sønner på New Zealand, men flyttet så først til Norge og Drammen. Men etter et par år flyttet de til England. Fred hadde store problemer med språket i Norge, han jobbet dasom typograf på et lite trykkeri på Pukerud. I England ble de bosatt i det sørvestlige England, nærmere bestemt i byen Yeovil i grevskapet Somerset. Tullik ble der sekretær ved luftfarts-virksomheten Normalair Garret, som er en av flere innen luftfartsbransjen i Yeovil, hvor også Norge hentet sine redningshelikoptere, den berømte Westland Sea King. Der har Westland-fabrikken sin base. Norge og mange andre land, henter sine rednings-helikoptre fra den fabrikken. Fred var leder for trykkeriet ved en av Englands største regionale aviser, "Western Gazette" i Yeovil. Da Tullik (et klengenavn), var knappe 20 år eldre enn meg, hadde vi lite eller ingen kontakt i mine barne- og ungdomsår, men da jeg selv kom til England med min familie midt på syttitallet, ble kontakten opprettet og har vedvart fram til de begge døde i henholdsvis 2016 og 2017.Tullik og Fred har tre sønner; Paul, Christian og Andrew. Christian og Paul med familie var bosatt i Somerset, men bor nå i Cornwall. Tullik og Fred var blant våre aller beste venner. Vi kom sammen så ofte det lot seg gjøre og skulle jeg eller vi til England (noe jeg særlig ofte var i perioden -83 og fremover), var det obligatorisk at Yeovil måtte besøkes.

Mors avdøde søsken...

Mor hadde to søsken som jeg aldri møtte. Den ene var onkel Filip. Han forsvant på havet var det som ble fortalt. Han var telegrafist på en hvalbåt fra et rederi i Edinburgh, og som gikk på et isflak nær Sør-Georgia i Sydishavet. Båten sank ikke umiddelbart, men det ble sendt ut et rednings- og reparasjonslag fra hvalkokeriet, som lå lenger nord. Reparasjonene ble påbegynt, men midt under arbeidet i skutesiden, sprang plutselig skipet voldsomt lekk og sank svært hurtig. Filip sendte nødmeldinger til det siste, men det var ingen hjelp i nærheten. Alle omkom.Jeg har forsket litt i historien og funnet fram til de fleste detaljer om hvor han var ansatt, hvilke skip han var på osv. En interessant om enn dramatisk og trist historie. Han var født samme år som min far, i 1904. I fetter Ragnvalds nedtegnelser (onkel Pers far), om familien, står det at han forsvant i 1928, altså ble han bare 24 år. Den andre var tante Elsa. Hun ble født i 1914 og døde i 1947, 33 år. Det eneste jeg husker som ble fortalt om henne var at hun døde i sykesenga og jeg vet intet om hva som var årsaken. I og med at Norge er i ferd med å få et offentlig tilgjengelig og databasert register over tidlige sykdomsjournaler, så burde det være mulig å finne det ut.

A/S Råstoff

Min mors bror Sverre inngikk i et slags kompaniskap med min far som sagt, dog tror jeg intet var skriftlig, det var jo tross alt med en svoger. Min far hevdet at Sverre hadde lovet mine foreldre aksjer i virksomheten. Sammen bygde de opp en gjenvinnings-fabrikk på en nedlagt landbrukseiendom ved navn Tangen gård, oppe på Lierskogen utenfor Drammen, på skrå over motorveien fra Liertoppen senter. Eiendommen besto av et fjøs og et innhus da vi ankom der, tidlig i januar 1949. Jeg kan ikke huske det, men mine foreldre fortalte at eieren av stedet hadde bodd alene og brukte det som senere skulle bli spisestua, til verksted hvor han blant annet reparerte motorer. Derfor hadde han også laget et hull i veggen så han kunne få motorene ut og inn. Med andre ord så var husets tilstand noe redusert kan man si, og et ganske omfattende arbeid måtte til før det ble beboelig.Nepotisme kan være en utfordring...
Det skulle etter hvert vise seg ikke å være noe som helst form for kompaniskap mellom min mors bror og min far, snarere en alminnelig ansettelse fulgt av lovnader som vi aldri opplevde innfridd. Og som for ytterligere å såre og skape uopprettelig skade, ble min far sagt opp fra stillingen som disponent, ved at Sverre uten varsel hengte opp et oppslag på oppslagstavla ved stemplingsklokka på fabrikken en dag.Dette visste ikke far noe om før han selv leste oppslaget da han kom tilbake fra en reise. Og, ikke nok med det. Sverre innsatte sin sønn Bjørn, som den gangen var i underkant av 30 år og ansett av mange for å være en svekling og en bortskjemt type uten særlig karakter, i stillingen. Konflikten mellom de to hadde nok pågått en stund før oppsigelsen kom. I ettertid har jeg ofte lurt på om min far også var bipolar, og at dette kunne ha bidratt til konflikten. Som nevnt kunne han ha humørsvigninger, temperament og en arbeidsstil som var intens, ustabil og kanskje uforutsigbar.

Gjenvinning

Ordet gjenvinning er et begrep man ikke kjente på den tiden så vidt jeg kan huske. I A/S Råstoff gikk det ut på at man kjøpte rent metallavfall fra fabrikker og skraphandlere over hele landet. Dekketøy, armatur og armaturdeler, fly og flydeler, maskindeler, takrenner, bilbatterier, sikteduk fra papirfabrikker, dreiespon av forskjellig slag, sink, bly, messing, kobber, bronse, altså alle former for rene metaller, ikke jern og stål.

I annen etasje i nordenden på den gamle fjøsbygningen på eiendommen, var det innredet badstue, dusjrom, vaskerom, toaletter og garderobeskap, samt spisesal for de ansatte. I den andre enden i samme etasje, var det innredet et laboratorium, samt kontor for min far og for den fast ansatte kjemiker, hvis oppgave var å analysere metallet og å sette sammen legeringer, altså hvor mye som skulle smeltes sammen av de forskjellige metaller. Det var flere forskjellige kjemikere ansatt der i løpet av de femten årene vi bodde der.Toya...
En av de het Skard til etternavn. Årsaken til at jeg husker har er at han hadde en datter som het noe så spesielt som Aleidis og som var litt eldre enn meg. Av og til var hun med sin far på jobb og da jeg gikk på skolen bare annenhver dag, ble det til at vi ganske ofte leika sammen. Kjemiker Skard bodde ikke på Lierskogen, men kjørte fram og tilbake til sitt hjem, som enten lå i Asker eller Bærum. En annen grunn som gjør at jeg husker Aleidis godt, er at hun i 1956 fikk rollen som Toya i barnefilmen av samme navn. Filmen ble produsert av en mann alle kjente, nemlig NRK's Onkel Lauritz. Etter jeg kom til Danmark hadde jeg på e-post kontakt med Aleidis, som godt kunne huske møtene i Tangen Gård.

Daglig drift...

Min far var leder for den daglige, praktiske driften med stillingsbetegnelsen disponent, det sto det på dørskiltet vårt. Min onkel styrte selskapets finanser og salg fra sitt kontor i Akersgata 8 i Oslo. Metallet som kom inn til fabrikken på lastebiler, ble først sortert i store hauger eller i 200 liters oljefat, som så ble lagret i hallene eller ute på tomta, i påvente av endelig sortering og nedsmelting. Det var et par karer som sto for sorteringen av metalldelene. Kunnskapen og innsikten i arbeidet ble tilegnet gjennom ganske enkelt gjøre jobben.Jobben besto av at skrapmetallet ble heist opp og tømt ut på et stort bord, og ved bordet sto det et par mann med en fil i handa. Så grep man en kran, et rør eller gammelt fruktfat eller hva det nå kunne være, og ga det et strøk med fila. Fargen i det bare metallet som kom fram, fortalte ham hva slags metall det var og så ble det hivd opp i et fat (tønne), hvor den type metall ble samlet.De to som jobbet der inne var som regel Knutsen og Mohagen. Knutsen var senior i den avdelingen og også far til Terje, en delvis omgangsvenn, et års tid yngre enn meg. Knutsen-familien bodde nede ved elva rett nedenfor fabrikken, på vei mot butikken. Et lite hus som så ut som det aldri ble ferdig. Terje hadde to søstre og en mor som også bodde der, sammen med en tre-fire pekingesere.Jeg skulle treffe Terje mange år senere ved en tilfeldighet, en ikke så hyggelig tilfeldighet kan man si. Terje var alkoholiker og var nede på "gatenivå" i Drammen. Jeg gikk en dag over Bragernes torv i Drammen, og oppdaget Terje sittende på kanten av Sankt Halvards Brønn. Han så medtatt ut, satt og forsøkte å rulle en røyk, tydeligvis i en rus. Jeg gikk sakte over til Terje og satte meg stille ved siden av ham. Han viste ikke tegn på å ha sett meg, så jeg sa stille; "Hei Terje." Han glippet sakte opp mot meg for så igjen å konsentrere seg om rullingsen. "Lenge siden Terje" sa jeg. Han svarte ikke. Det ble stille…så oppdaget jeg at tårene randt nedover kinnene.....Terje reiste seg og sjanglet bortover torvet henimot varemagasinet Emil Jensen A/S, hvor jeg en gang arbeidet på engroslageret. Det var vondt å se Terje igjen. Han forsvandt rundt hjørnet ...

Eksport...

Fabrikken hadde flere oljefyrte og en elektrisk ovn, hvor metallet ble smeltet ved høye temperaturer. Når det hele var flytende ble ovnene tippet på kant og det flytende metall helt over i støpeformer hvor det stivnet til en barre. Barrene ble stablet og satt på paller, som så ble lastet på fabrikkens lastebiler og kjørt til levering. Mottakere kunne være støperier, som brukte metallet til nye produkter, men ofte ble partier levert på kai i for eksempel Oslo, hvor det ble lastet om bord i fraktskip. Disse, i sin tur, leverte produktet til støperier i mange land. Alt omkring fabrikken skulle få stor betydning for alle oss i vår lille familie.

Et eventyr og konflikt...
Fabrikken var i det store og hele et eventyr for en gutt å vokse opp i. Tidlig fikk jeg en innførsel i hvordan biler og maskiner av alle slag virket. Og lageret med metall var jo en sann gullgruve av eventyr og opplevelser. Det er høyst sannsynlig at de første impulser hva angår fly og luftfart ble gitt meg, der bak på "tomta" som det ble kalt.Femtitallet var enda en gjenoppbyggingsperiode etter krigen i Norge og det meste innen samfunnet skulle formes og etableres, også relasjonene mellom bedrifter og de ansatte. Påvirkningen både fra øst og vest var ikke mindre den gangen og tautrekkingen mellom den ene eller andre blokk, var kanskje minst like markant den gangen, som i dag.

Begynnelsen til konfliktperioden ved A/S Råstoff fordi en noe mer intellektuell person ble ansatt. Jeg mener han het Ekeland eller Egeland og kom fra Vestlandet et sted. Han skal ha vært utdannet journalist ble det fortalt. Han bodde ved det siste huset før "Sletta," som var vår fotballbane og som lå på toppen av Sandbakken, i en mindre bungalow trukket noe inn fra veien. Senere skulle familien Borgersen komme til å bo der, hvor Knut ble en god venn av spesielt Svein Erik og Anne Lise, da de ble voksne. Knut ble forresten gift med Trine, som jeg selv var kjæreste med i en kort periode i tenårene.

Jeg forsto at Ekeland var venstreorientert og kanskje også kommunist. Fortåelsen kom fra det som ble fortalt i familiekretsen, på fabrikken og på butikken. Nemlig fra alle de steder hvor en gutt på ca. 8 år ferdes og hvor han kan få anledning til å høre voksne snakke. Han ble da også hurtig fagforeningsleder på fabrikken.I årsberetningen fra "Arbeidernes Faglige Lands-organisasjon - AFL" (i dag kjent som LO, under ledelse av "vår" gamle flyvertinne, Peggy), står det å lese: "Ved A/S Råstoff, Lierskogen, brøt det ut konflikt i november måned i forbindelse med oppsigelse av en arbeider. Arbeidernes krav er at oppsigelsen tilbakekalles og arbeideren gjeninntas i sitt arbeid. Da arbeidernes krav hittil ikke er imøtekommet, fortsetter konflikten."

Streikebryteri...
Streiken fulgte det sedvanlige og avtalte mønster. Avtaler ble oppsagt, forhandlinger ble erstatet av et endelig brudd i forhandlingene. Det førte til arbeidsnedleggelse og delvis lukking av fabrikken. Jeg mener å huske det var bare tre av de ansatte som ikke var medlem av fagforeningen og som valgte ikke å delta i konflikten. En het Crosby og bodde med sin store familie inne ved "delet", grensen mellom fylkene Buskerud og Akershus, langs den Gamle Drammensveien. Crosby arbeidet normalt i det som het "Rødgodsen", en stor, 3-etasjes, oljefyrt smelteovn, som produserte barrer av rødgods, en legering bestående av tinn, zink, bly og kobber.Under streiken valgte både Crosby og de to andre som ikke var medlem av fag-foreningen, å trå til på alle fronter. De forsøkte å holde det hele i gang. Også min storebror Svein Erik måtte være med å ta et tak. Hele konflikten tilspisset seg ganske betraktelig etter hvert som den skred fram. De streikende satte ut streikevakter som bar på gevær med kaliber 7,62 mm (sannsynligvis Krag-Jørgensen),og marsjerte frem og tilbake foran fabrikkporten.

Egen livvakt...

Men, etter hvert begynte mine foreldre å føle situasjonen såpass utrygg. Man valgte derfor å ta en av de som fortsatt arbeidet og som leide rom i vårt hus, ut fra arbeidet i fabrikken. Han ble satt til å følge meg fram og tilbake til skolen. Han het Reidar Knutsen og kom fra Sagbukta, et lite sted på riksveien mellom Drammen og Svelvik. Reidar måtte ha vært drøye tjue år den gangen. Han var en livlig, blid og alltid smilende gutt. Før han kom til A/S Råstoff hadde han blant annet drevet med boksing, så det var vel ikke for ingenting at akkurat han ble valgt ut til å være "livvakt". Han fikk da også lide for sitt "streikebryteri".

Han skulle også komme til å betale en høy pris for sitt "streikebryteri." Ofte hendte det at karene som bodde hos oss og jobbet på fabrikken, tok en tur inn til Drammen etter arbeidstid og kom hjem med siste buss. Den stoppet ved "Evensen", kolonialbutikken som lå på Drammensveien – eller "Nyveien", som vi kalte den – omtrent fem hundre meter hjemmefra. Normalt hadde ikke mine foreldre lagt seg når Reidar kom hjem om kvelden, men en kveld dukket han ikke opp til vanlig tid. Etter en stund ble far urolig og valgte å gå bortover mot bussholdeplassen for å se etter ham. Bekymringen var dessverre berettiget.

I grøfta ved holdeplassen fant han Reidar. Klærne var revet opp, han blødde fra en rekke sår og skrammer, og ansiktet hans var i alle regnbuens farger. Streikevaktene hadde ventet på ham, møtt ham da bussen kjørte videre, og banket ham nesten helseløs. De må ha vært minst to, kanskje flere, for å klare å gi ham en slik omgang. Far løp hjem etter bilen, og så bar det rett til sykehuset i Drammen for å få gutten lappet sammen.

Men humøret – det klarte de ikke å slå ut av Reidar Bom, som vi kalte ham. Det tok ikke mange dagene før han var tilbake igjen, både for å hjelpe til med å holde fabrikkdriften delvis i gang og for å følge meg dit jeg måtte. Han tok den ekstra jobben på alvor.

Kapittel 14 – Skoleveien…

Som nevnt, fulgte og hentet Reidar meg på skolen hver dag så lenge streiken varte. Som regel syklet han, mens jeg satt på bagasjebrettet. Jeg husker spesielt én av sykkelturene – den ble i overkant dramatisk. Vi kom syklende nede ved Heia da en av de streikende fra fabrikken plutselig dukket opp foran oss. Han ga tydelig uttrykk for at han skulle tak i meg, noe Reidar naturligvis ikke hadde tenkt å tillate. Han kastet seg av sykkelen og ba meg holde den, mens han selv gikk rett mot mannen med hendene hevet, klar til kamp – og han gjorde det klart i ganske direkte ordelag. Etter en kort, hissig meningsutveksling valgte mannen å trekke seg. Han snudde og småsprang bortover mot butikken, og Reidar og jeg kunne fortsette den korte sykkelturen bort til skolen. At mannen var far til en av guttene i klassen, er en historie jeg tar for meg et annet sted.

Kapittel 15 – Min far…

Far kom fra en stor familie med fem jenter og sju gutter. To av barna skal ha dødd i spedbarnsalder, så jeg husker bare de ti som vokste opp. Jentene het Anna Augusta, Gunvor Elise, Borghild Karoline, Ragnhild og Margit Pauline. Guttene var Trygve, Arne, Petter Marinius, Rolf Henry og Olaf – min far. Gjennom søk i Riksarkivet og egen slektsforskning har jeg funnet fram til at min bestemor Andrea, født Pettersen, kom til verden 4. september 1869. Familien bodde i Strandgata 10, 3340 Åmot på Modum. Eiendommen står, slik jeg kan se, fortsatt den dag i dag (E-nr.: 0623-57/10). De senere årene har jeg forsket videre med hjelp av programmet My Heritage og funnet en rekke slektsledd bakover på min fars side.

Det mest interessante er at det kan se ut som om de tidligste slektsleddene på farssiden kommer fra Grenlandsområdet, nærmere bestemt Skien – og at denne grenen videre peker mot Ansbach i Bayern, i Mittelfranken, rundt 40 kilometer sørvest for Nürnberg (DE-91522 Ansbach, Tyskland). Ifølge de kilder jeg har kunnet finne fram til, ser det ut som om en tysk familie sendte en av sine unge sønner til Norge for å kjøpe tømmer og å send det til Tyskland. Han skal ha hatt navnet Jørgen Meinertsen von Ansbach (f. ca. 1520, d. 1599), og skal på et tidspunkt ha vært borgermester i Skien. Altså en mann som – i følge slektstrådene – kom opprinnelig fra byen Ansbach i Bayern.

Senere kilder antyder at denne slekten vokste forretningsmessig gjennom generasjonene, kjøpte opp sagbruk i Telemark og omegn, og diversifiserte virksomheten inn i gruvedrift. Det gjør det sannsynlig at denne familien på et eller annet vis kan kobles til det som i dag er kjent som Blaafarveværket. Videre peker noen linjer i slektstreet mot en familie som opprinnelig kom fra Holland: Gjert Jansen Hollender Groll, født i Haarlem i 1545 og død i Skien i 1605. Han skal ha vært gift med Eufemia Søfrensdatter Rytter (f. 1570, d. 1674), som – dersom datoene stemmer – ble over hundre år gammel. Også denne grenen ser ut til å ha vært involvert i skipsfart, og kan ha vært inngiftet i Ansbach-slekten, muligens som ansvarlige for sjøtransporten av tømmeret familien handlet med.

Alt dette har jeg funnet gjennom tilgjengelige kilder, hovedsakelig via My Heritage. Jeg har i de senere årene (fra 2023) ikke gått dypere inn i materialet, men håper at noen i familien kanskje vil ta opp tråden etter meg. Min My Heritage-konto er gjort tilgjengelig for mine nærmeste. For øvrig nevnes at jeg i november/desember 2925, har brukt ChatGPT for å finne fram til bekreftelse på det jeg har fortalt foran her. Forbindelsen til Anbsbach I Tyskland ser derfr ut til å være av stor sannsynlighet. Det gjenstår fortsatt å nøste grundigere i forbindelsen mellom slektsnavnene og familiene fra 1500-tallet – og hvordan den linjen etter hvert ender opp på Modum. Men slik sporene peker, er det ikke utenkelig at slekten hadde tilknytning til gruvedriften i området som senere ble kjent som Blaafarveværket.

Det gjenstår også å undersøke en hollandsk forbindelse.