Min familiehistorie

- å reise
det er å leve -
H. C.
Andersen
-Min familiehistorie -
"Har
man først fått smaken på å fly, vil du for alltid gå på jorden
med øynene vendt
mot himmelen,for der har du vært
og dit vil du alltid lenges tilbake."
+ Leonardo Da Vinci +
Mi camino – mi magnum opus...
Forord...
Det jeg vil med denne "krønike" er å skrive en beretning om mitt liv, en beretning som kan bli såpass leseverdig at mine etterkommere (eller andre), kan finne det interessant å ty til teksten for å finne svar på spørsmål om min og kanskje også noe av sin egen, fortid.Jeg synes selv jeg har vært utrolig heldig med mitt
liv, for så vidt både i medgang og motgang.
Jeg har hatt en god oppvekst i en
velfungerende familie.
Jeg har selv stiftet familie med en partner jeg fortsatt
holder av og som skjenket meg tre deilige barn, og selv om vi ble skilt, er vi
fortsatt gode venner. Og så har jeg vært så heldig at jeg har fått en ny
livspartner, som også er godt forlikt med mine etter-kommere og venner fra mitt
tidligere liv. Jeg har fått oppleve en hel masse forskjellige ting, noen ville
kanskje til og med kalle det eventyr. Det betyr at mitt liv også kan
"tegnes" som en sinuskurve, opp og ned og opp igjen.
I teksten unngår jeg bevisst direkte kritiske
bemerkninger om personer eller steder, hvis jeg ikke synes det er nødvendig for
helhetsbildet. Jeg har lite "iboende" beklagelser å fremføre. Minner
om mennesker og hendelser jeg ikke har kunnet like eller ikke har kommet
overens med er enten totalt glemt eller skjøvet langt i bakgrunnen og har
derfor lite eller ingen plass her. Konflikter og større utfordringer har jeg
dog
forsøkt å berøre, selv om jeg selv ikke synes jeg er særlig flink til akkurat
det. På denne siden forteller jeg om familien, oppveksten og livet utenfor cockpit. Historien om veien inn i luftfart og som flyger finner du på den egne siden
"Min luftfartstid".
Harald Olsen
– mea culpa –
2000–2030
Innhold
Del
1 Om familien
01 Innledning - min bakgrunn
02 Min mor og hennes familie - Johanne Elisabeth kalt "Nan"
03
Far og hans familie
04
Svein Erik - min storebror
05 Virksomhetsutvikling
06 Streiken og skoleveien
07
Oppvekst
08 Selb i Bayern
09
Yrkesskole og Christian Radich
10 Bruddet med Lierskogen
11 Møtet med Liv og vårt bryllup
12 Familieliv i nord
13 Familien flytter til Vestfold
14 Et nytt liv etter flygerkarrieren
15 Jeg flytter til Drammen
16 Rådgivende oppdrag i Drammen
17 Planlegger Spaniaopphold
18 Mellomstopp i Danmark
19 Turen til Spania
20 Vårt hjem i langelund
21 Szczecin år 2000
22 Reiser og hundeutstillinger
Et valg vi tok sammen...
I 1990 hadde jeg kjent behovet for forandring. Etter mer enn tretten år i Nord-Norge og på Twin Otter hadde jeg fått oppleve mye av det jeg drømte om som ung flyger. Men årene hadde også vært krevende, både i og utenfor arbeidet. Jeg ønsket nye omgivelser og nye utfordringer. Tre muligheter åpnet seg: Nepal, Tanzania og Norsk Air på Torp. Jeg søkte på alle tre og fikk tilbud fra samtlige.Valget måtte Liv og jeg ta med hensyn til hele familien. Vi valgte Torp. I ettertid har vi nok begge tenkt på hvordan livet kunne ha blitt dersom vi hadde valgt annerledes. Kanskje kunne vår kjære datter ha unngått en vanskelig periode, som hun nå har godt kommet over. Det får vi aldri vite. Vi tok et valg, og det ble en del av vår felles historie.
Innledning
– Min bakgrunn...
I ettertid ser jeg at jeg må ha kommet fra det man med rette kan kalle et godt barndomshjem. Det var relativt fredelig, og økonomien var – så langt jeg kan forstå – alminnelig god. Familien, sett under ett, må kunne beskrives som middelklasse i min oppvekst, en klasse som hadde arbeidet seg opp fra et tydelig arbeiderklassemiljø i industribyen Drammen, på sydsiden av elva, i bydelene Strømsø og Grønland, men som så bøe stående med begge ben to sosiale sjikt.
Mine foreldre hadde noe forskjellig bakgrunn, men de kom fra samme by og fra tilnærmet samme samfunnslag. Begge var barn av store familier. I min fars familie skal det opprinnelig ha vært tolv søsken, hvorav to døde i tidlig alder. I min mors familie var det ti søsken, og to av dem gikk bort før jeg ble født.
Om min mor og hennes familie – Johanne Elisabeth, kalt "Nan"...
Da min mor og far giftet seg, jobbet hun – slik jeg har fått fortalt – som syerske hos Bruun & Bruun i Schultz' gate i Drammen. Så vidt jeg vet, sydde de herrebukser. Morfamilien kom opprinnelig fra Spydeberg i Østfold, hvor de var småbrukere. Etter hvert utviklet de seg til møbelsnekkere, butikkeiere, handelsfolk og ulike former for iverksettere, både i Oslo og Drammen. Noen av mine onkler og tanter på morssiden ble født på gården Revhaug i Østfold, mens resten kom til verden i Drammen. Slik jeg ser det, hadde – og har – min mors familie et tydelig og sterkt ambisiøst gen. De var drivende mennesker. Min mor var en sterk dame. Hun styrte i heimen, og når min far innimellom tok litt raske beslutninger, var hun alltid "innom" og dempet et ellers ganske hissig gemytt. I lokalsamfunnet på Lierskogen var hun også en drivende kraft. Hun var med på å stifte vel-foreningen sammen med min far og flere andre. Hun var med på å starte skolemusikken, et gymnastikklag for damer, og hun var formann i over femten år i det lokale Husmorlaget. Damene der bygde til og med et eget samfunnshus. Bygda besto av to sentra: Heia og Tveita. Vi hørte til Heia, hvor postkontor, tre butikker, bakeri med utsalg. bedehuset og skolen lå. På Tveita hadde de én butikk, ingen skole og ellers mest gårdsbruk og boliger.
Tantene Margit og Martha...
To av mine tanter, Margit (f. 18XX, d. 19XX) og Martha (f. 19XX, d. 19XX), drev kolonialforretning på Pukerud utenfor Drammen – en gammeldags landhandel slik man knapt ser lenger. Alle vi ungdommene i familien hadde både ferie og arbeidsopphold hos tantene. Vi hadde en spesiell varme for tante Martha; hun var åpen, mild og nær. Tante Margit var mer lukket og strammere i formen.
Arbeidet vårt besto gjerne i å rydde på lageret, brenne papp og papir, pakke varer og merke posene med kundenes navn. Som regel var vi med tante Martha når hun om ettermiddagen kjørte varer ut til kundene rundt om i området. Når vi hadde fri fra gjøremålene, syntes vi det var stor stas å legge femøringer på jernbaneskinnene. Jernbanen mellom Drammen og Mjøndalen gikk tett inntil eiendommen bak, så det var bare å smette gjennom et hull i gjerdet, ut på skinnegangen, legge mynten – og så tilbake og legge seg ned for å vente på toget. Tante Martha forble ugift hele livet, mens tante Margit giftet seg med Kolbjørn Bekke. Jeg kan knapt huske ham, men vi var på sommerbesøk hos familien hans på Bekkestranda i Sandebukta flere ganger. Han kom fra en av gårdene der ute. Vi overnattet gjerne i et hus med glassveranda som lå rett ved riksveien mellom Sande og Berger – et hvitt hus med grønne vinduslister, og det står der fremdeles den dag i dag. Vi gikk ofte på besøk til Bekkegårdene lenger oppe i åsen, og jeg husker godt at vi krysset veien og badet nede ved stranda. Det var stor stas å svømme ut til det lille skjæret som lå rundt 250 meter ute i Sandebukta. Det het Bekkeskjæret, og også det ligger der fremdeles.
Tante Margit og onkel Kolbjørn fikk aldri egne barn, men adopterte en gutt i 1943. Han kom opprinnelig fra en familie i nærheten av Hønefoss, og hadde flere søsken som også ble adoptert bort eller kom i fosterhjem. Arne ble en god lekekamerat for meg i barneårene. Han var ofte på besøk hos oss på Lierskogen, og jeg har bilder av oss der vi baser i snøen foran huset.
I voksen alder begynte Arne med lastebilkjøring. Han giftet seg tidlig, bare 19 år gammel, med Eva fra Mjøndalen, som den gangen jobbet på en papirfabrikk i nærheten. De bosatte seg i et hus på eiendommen til Pukerud Landhandel og fikk tre barn: Bjørn, Marianne og Gro. Etter hvert ble Eva og Arne skilt, og kontakten mellom Arne og meg rant ut i sanden. Jeg så ham ikke igjen før i 1972, da vi begge kjørte betong for Lo-Wi-Co AS på Åssiden i Drammen.
På den tiden bodde vi i andre etasje hos mine foreldre på "Haraldstad" i Rørenveien i Hokksund. Jeg lette stadig etter en jobb som hadde med fly å gjøre, og muligheten kom etter at jeg begynte å slepe seilfly på Hokksund flyplass i fritiden. Mer om det senere. Aktiviteten på flyplassen førte i alle fall til at vi flyttet til Lunde i Telemark, der vi begge fikk jobb. Etter det mistet jeg igjen kontakten med Arne.
Men, takket være Facebook og nummeropplysningen 1881, fant jeg Arne igjen i 2019. Han bodde da på Brandval, rundt 17–18 kilometer nord for Kongsvinger, sammen med sin kone gjennom snart tre tiår, Wenke. Hun er fra Brandval, og de har et koselig hus tett ved sentrum. Siden sist jeg så ham, hadde Arne jobbet som snekker i en årrekke. Jeg bestemte meg for å besøke Arne og Wenke sommeren 2019. Det ble et svært hyggelig møte, og jeg satte stor pris på både gjensynet med Arne og det varme møte med Wenke. Siden den gang har vi hatt jevnlig telefonkontakt.
Tante Ruth og fetter Rune...
Tante Ruth var frisør og drev salong i foreldrenes gamle eiendom i Webergsgate 19 på Strømsø i Drammen. Der bodde hun sammen med sin sønn Rune. Hun hadde arvet huset etter sine foreldre, mine besteforeldre. Det var en liten, lavloftet bygning i en trang sidegate til Tordenskjoldsgate hvor jernbanelinjen gikk forbi i enden av gata,og hvor det var satt opp et høyt gjerde foran og på andre siden av sporet. Og sportsanlegget Marienlyst lå tillokkende på andre siden. Veien rundt og inn der syntes lang, så et hendig hull i gjerdet var naturligvis alltid tilstede.
Tante Ruts mann, Trygve Johansen, kom fra Danvik. Han døde da Rune bare var to år gammel. Trygve var lastebilsjåfør og jobbet etter hva jeg forstår, sammen med min far på ei kalksteinsmølle nær Drammen Glassverk på Tangen. Jeg har forsøkt å finne informasjon om denne mølla, men har ikke lykkes. Det var der både Trygve og faren min – sammen med flere andre – pådro seg silikose, noe jeg forteller om senere. Mølla var visst eiet av aksje-selskapet A/S Råstoff men mer om det senere.
På veggen mot kjøkkenet sto en bokhylle fylt med spennende bøker. Webergsgate var et naturlig samlingspunkt for familien. Skulle man til byen, måtte man innom "Webbærsgate", som vi sa på Drammens-dialekt. Det lå liksom i kortene. Ruth var familiens yngste, og alle søstrene mente hun var bortskjemt. Temperament hadde hun også, så når man ringte på, visste man aldri helt hva slags velkomst man fikk. Som regel var det et kjapt: "Nå er det deg. Hva skal du, da?" – før hun forsvant inn i salongen igjen.
Huset var lite. Salongen lå i det første rommet til høyre i den lange gangen som førte videre inn til en overbygget glassveranda. Derfra gikk man inn i stua, med mindre man tok snarveien gjennom frisørsalongen – noe som regel medførte et skarpt blikk fra tante. Jeg mener hun hadde tre arbeidsplasser i salongen, alle med store elektriske tørkehetter.
Innenfor den lille stua lå et enda mindre kjøkken, og en liten gang førte videre til et vannklosett og ut til det smale rommet mellom huset og nabohuset. I stua gikk det en smal trapp opp til tantes lille soverom, og derfra inn til Runes litt større rom, med vindu mot hagen og et lite bad i et avlukke.Ja, det var enkle kår – men det var et samlingssted, og når familien møttes til gebursdager, jul, påske eller hva det måtte være, var stemningen alltid høy. "Webbærsgate" var nesten som et andre hjem for meg. Jeg var mye der i gutteårene og mye sammen med Rune. Det endret seg senere, av årsaker jeg ikke helt vet, og vi fikk aldri den nære relasjonen jeg hadde håpet på. Forholdet ble muligens påvirket først og fremst av meg sel, men også av min far og min bror tror jeg.
Mine foreldre var ofte på tur. Pappa hadde bil så lenge jeg kan huske, noe ikke alle fikk ha i Norge før 1960 på grunn avrasjonerings- restriksjoner. Men han hadde gyldig grunn og fikk kjøpe. Og bilen ble brukt flittig, både i helger og ferier, og ikke minst i tjeneste for fabrikken. Rune og tante Ruth var ofte medpå tur. Et yndet sted var Bjåen Fjellstove på veien mellom Haukeli og Hovden – den gangen en bondegård med geiter og noen få rom for turister.
Jeg husker en gang Rune var med dit opp. Vi kom over en stor flokk geiter, både langs veien og midt i den. Vi spratt alle ut av bilen og ble raskt omringet av nysgjerrige, mekrende geiter. Rune var med i starten, men vi merket fort at han ikke var spesielt trygg. Til slutt tok panikken ham, og han sprintet opp på bilen. Det gjorde bare geitene enda mer nysgjerrige, og snart var de på vei opp på panseret og taket. Lenger kunne ikke Rune flykte, og hyl og skrik ble resultatet. Da trådte min far til og fikk reddet "forulykkede" Rune inn i bilen igjen.Etter hvert som vi vokste opp og kom i tenårene, ble kontakten med Rune mere sporadisk. Han hadde en stor venneflokk og gikk inn i forhold med jenter før meg. Og så kjøpte han og tante bil et par år før jeg selv fikk sertifikat. Jeg husker godt hans første kjæreste Berit, fra Skogliveien i Drammen. Men forholdet ble avsluttet og Rune skulle etter hvert utdanne seg til lærer på Notodden, hvor han traff sin neste og livlange kjæreste Vivian Holmen.
Onkel Christian og tante Borghild…
Onkel Christian var treskjærer og møbelsnekker, og hadde blant annet verksted på Huseby gård i Lier, rett overfor St. Halvards kilde. Han og tante Borghild fikk mange barn: Ragnvald, Sigurd, Tullik, Reiulf, Tore, Jan Erik, Kari og Brit Lise.
Senere ble onkel Christian involvert i utviklingen av Delikat Salatfabrikker AS, som til slutt bygde et stort industrianlegg i Kobbervikdalen, like sør for Drammen. Før dette drev han en møbelfabrikk sammen med en dansk mann som hadde lært salatproduksjon fra familien sin i Danmark.
Da møbelindustrien ikke ga nok avkastning, begynte de i stedet å lage salater som ble solgt både privat og til lokale butikker. Opp gjennom årene utviklet de Delikat AS til et betydelig industrieventyr i Norge. Produktene finnes fortsatt i butikkhyllene.
Selv var jeg der som visergutt en kort sommerperiode – lenge nok til å klare å strø fem kilo sukkerbiter langs veien fra butikken på Rundtom og opp til fabrikken. Posen lå på bagasjebrettet og sprakk underveis, uten at jeg merket det. Kantinelederen, som jeg mener het Fru Jensen, ga unggutten en kraftig overhaling og sendte ham rett ned igjen for å hente en ny pose. Fetter Sigurd har en datter som heter Kjersti, og hun har skrevet en bok om stifteren av Delikat, Christian Jensen fra Langeland i Danmark. Boken kom ut i 2017.
Far og hans familie...
Far kom fra en stor familie med fem jenter og sju gutter. To av barna skal ha dødd i spedbarnsalder, så jeg husker bare de ti som vokste opp. Jentene het Anna Augusta, Gunvor Elise, Borghild Karoline, Ragnhild og Margit Pauline. Guttene var Trygve, Arne, Petter Marinius, Rolf Henry og Olaf – min far.
Gjennom søk i Riksarkivet og egen slektsforskning har jeg funnet fram til at min bestemor Andrea, født Pettersen, kom til verden 4. september 1869. Familien bodde i Strandgata 10, 3340 Åmot på Modum. Eiendommen står, slik jeg kan se, fortsatt den dag i dag (E-nr.: 0623-57/10). De senere årene har jeg forsket videre via programmet My Heritage og funnet en rekke slektsledd bakover på min fars side.
Det mest interessante er at det kan se ut som om de tidligste slektsleddene på farsiden kommer fra Grenlandsområdet, nærmere bestemt Skien – og at denne grenen videre peker mot Ansbach i Bayern, i Mittelfranken, rundt 40 kilometer sørvest for Nürnberg (DE-91522 Ansbach, Tyskland). Ifølge tilgjengelige kilder kan det se ut som om en tysk familie sendte en ung mann til Norge for å kjøpe tømmer til eksport. Han skal ha hett Jørgen Meinertsen von Ansbach (f. ca. 1520, d. 1599), og skal på et tidspunkt ha vært borgermester i Skien. Altså en mann som – i følge slektstrådene – kom opprinnelig fra byen Ansbach i Bayern.
Senere kilder antyder at denne slekten vokste forretningsmessig gjennom generasjonene, kjøpte opp sagbruk i Telemark og omegn, og diversifiserte virksomheten inn i gruvedrift. Det gjør det sannsynlig at denne familien på et eller annet vis kan kobles til det som i dag er kjent som Blaafarveværket.
Videre peker noen linjer i slektstreet mot en familie som opprinnelig kom fra Holland: Gjert Jansen Hollender Groll, født i Haarlem i 1545 og død i Skien i 1605. Han skal ha vært gift med Eufemia Søfrensdatter Rytter (f. 1570, d. 1674), som – dersom datoene stemmer – ble over hundre år gammel. Også denne grenen ser ut til å ha vært involvert i skipsfart, og kan ha vært inngiftet i Ansbach-slekten, muligens som ansvarlige for sjøtransporten av tømmeret familien handlet med.
Alt dette har jeg funnet gjennom tilgjengelige kilder, hovedsakelig via My Heritage. Jeg har i de senere årene (fra 2023) ikke gått dypere inn i materialet, men håper at noen i familien kanskje vil ta opp tråden etter meg. Min My Heritage-konto er gjort tilgjengelig for mine nærmeste. Det gjenstår fortsatt å nøste grundigere i forbindelsen mellom slektsnavnene og familiene fra 1500-tallet og framover – og hvordan den linjen etter hvert ender opp på Modum. Men slik sporene peker, er det ikke utenkelig at slekten hadde tilknytning til gruvedriften i området som senere ble kjent som Blaafarveværket.
En liten «skarp en»
Jeg kan huske flere sommerbesøk på eiendommen på Åmot på femtitallet, sammen med foreldrene mine – og ofte også bestemor og noen av tantene. Da vi kom dit, bodde det en dame ved navn Ragnhild der, sammen med mannen hennes, som jeg mener het Marinius. Om det var hun som var i slekt med bestemor, eller om det var han, vet jeg ikke.
Ragnhild glemmer jeg derimot aldri. Hun var høy, storbarmet og styrte eiendommen med et nærmest militært grep. Blikket hennes, når det ble rettet mot ungdommelig ugang, kunne gå tvers gjennom en – som ståldolker. Stakkars Marinius var ikke mye å måle seg med. Han var en liten, spinkel kar, og fikk høre det for selv den minste ting, gjerne høyt og i fullt monn, mens alle andre sto som tause vitner. Pappa forbarmet seg ofte over ham når vi var på besøk. Jeg husker flere ganger at mennene tok ham med opp i andre etasje, inn i et lite rom ut mot veien hvor det sto en gammel salong bak døra. Der satt de tett sammen, og Marinius fikk servert en – eller gjerne flere – små "klunker" fra ei lommelerke.
Stemningen ble alltid ekstra intens når noen syntes de hørte tunge trinn i trappa. Matronen kunne nemlig dukke opp når som helst for å "arrestere" sin ugudelige, drikkfeldige ektemann – for ikke å snakke om de andre karene som bidro til hans fordervelse. En dram var, etter hennes mening, selve djevelens flytende verk, og slett ikke noe Marinius skulle nyte et eneste snev av.
Som man kan se av bildene og kartutsnittene fra Modum, ligger eiendommen ned mot elva Simoa, som renner ut i Drammenselva. Den gangen fantes det flere brygger og såkalte klopper der – smale, flytende gangbroer uten rekkverk. For en gutt var dette et rent paradis av spennende steder å utforske. Det ble også litt fisking innimellom, mens de voksne pratet og styrte sitt. Kjære og levende minner fra min bestemors barndomshjem.
Ambisjoner
Blant etterkommerne etter bestemor og bestefar på fars siden var ikke personlige ambisjoner noe sterkt kjennetegn. For de fleste handlet det om å få seg en god, trygg og gjerne livslang jobb. Det var målet – og det var nok. Bestefar skal ha vært fergemann over Drammenselva, oppe ved Sundhaugen, i det som ble kalt Pølsesvingen. På motsatt side av elva, akkurat der, står det i dag en plakett til minne om fergemennene som i sin tid rodde folk over elva.
Bestemor kan jeg aldri huske hadde annet arbeid enn det å ta vare på familien – noe som i seg selv var mer enn nok. Familien bodde i en toroms, lavloftet liten stue i Sundhauggata 16 på Grønland i Drammen, et par hus nedenfor Strømsgodset kirke, på siden av veien som vender mot jernbaneverkstedet, Strømsø og sentrum. Huset kan ha vært en kårbygning fra en av de gamle gårdene som en gang lå i området, men på den tiden var gårdene for lengst forsvunnet og erstattet av tung industri. I dag er huset borte.
Langs elva, både oppover og nedover, lå den ene papirfabrikken etter den andre. Mellom dem lå mekaniske verksteder som betjente industrien. Lenger opp fra elva lå all slags industri og næringsvirksomhet, og bak dette igjen strakte jernbaneområdet seg – enorme verksteder og oppstillingsplasser for lokomotiver, vogner og alt annet som hørte skinne-gående jernbanemateriell til. Mye av jernbanens materiell i Norge hadde utgangs-punkt i Drammen, som var et viktig knutepunkt for slik virksomhet. Området fikk også en sentral rolle i utviklingen av norsk demokrati og arbeiderbevegelsen – et historisk tyngdepunkt som lå der allerede før min tid, men kanskje ikke så mange år før.
Kummerlige forhold...
Oppveksten til barna i min fars familie må ha vært ganske kummerlig, sett med dagens øyne. Pappa fortalte at de gikk på skolen bare annenhver dag – og det var like greit, for da kunne de låne hverandres støvler. Det var rett og slett ikke råd til støvler til alle.
Etter hvert som brødrene ble voksne, fikk de arbeid på jernbaneverkstedet eller ved skipsverftet i Drammen, i ulike typer jobber. De fleste tok etter hvert enten en arbeiderutdanning på bedriftene eller en form for håndverksutdanning. Søstrene fulgte datidens tradisjon og kjønnsrollemønster: de ble husmødre, syersker eller tok rengjøringsjobber. Så vidt jeg vet, var det ingen av jentene som fikk en yrkesutdanning.
Far hadde på sin måte litt flaks. Han kom i bakerlære hos Baker Moe i Grønland 91.
Bakerens sønn, Sverre Moe, ble senere en kjent sanger, særlig innen kirkemusikk, og underviste på St. Hallvard videregående skole i Drammen – om han ennå lever i 2023, vet jeg ikke. Jeg kan huske at jeg lekte med ham da jeg var i Moegården, som stedet ble kalt. Der bodde også tante Gunvor og min bestemor, etter at begge ble alene og delte husvære.
Da læretiden var over, ble far oppsagt. Bakeren hadde ikke råd til å ha ferdig utdannede bakere på lønningslista. Pappa fortalte selv at han i stedet fikk jobben med å kjøre ut brød med hest og vogn for Baker Moe, til tross for at han allerede var utdannet baker. En fast jobb som ferdig utlært baker ble det nevneverdig nok aldri for ham.
Men bakeren i ham forsvant aldri. Han brukte ferdighetene sine flittig hjemme. Dette var jo den tiden hvor man bakte alt selv. Til jul var det alltid pappa som sto for julebaksten. Han var så dreven at han eltet to boller av gangen – og han hadde sin faste spøk om hva han også kunne "elte" dersom anledningen bød seg. Da lød det alltid et bestemt: "Olaf!" fra min mor.
Moro på Konnerud
Pappa fortalte mange historier fra tiden da han kjørte brød rundt i Drammen. Blant annet kjørte han ofte opp til Konnerud, og jeg tror det var nettopp dette som senere gjorde at familien endte opp med å eie ei hytte der oppe. Det er ikke mange år siden at min bror Svein Erik og jeg tok en tur for å finne hytta igjen. Den lå der fortsatt da – og gjør det nok den dag i dag.
Allerede i mine foreldres ungdom var Konnerud et populært sted for ferie og fritid. Pappa kunne levende fortelle om fest og moro der, enten på de lokale bevertningsstedene eller inne på hytta sammen med venner. Så vidt jeg husker, var turene vanligvis knyttet til vinter og påske. Skigåing gikk igjen i historiene hans. Veiforbindelsen til Konnerud var helt annerledes på den tiden, og jeg husker spesielt en dramatisk og svært spennende historie han fortalte om en aketur ned de gamle Konnerudbakkene – på kjelke.
At jeg selv skulle komme til å bo på Konnerud i en kort periode i 1995, i Svaleveien 16 på Hallermoen, er en historie jeg kommer tilbake til senere. Også det at jeg tidlig på femtitallet selv akte i de samme bakkene sammen med onkel Martin, er en egen fortelling. Mine foreldre var i Tyskland tidlig på femtitallet, og mens de var borte, bodde jeg hos tante og onkel. De bodde like ved slalåmbakken Haukåsløypa på sørsiden av Drammenselva, rett ovenfor bybrua.
Onkel og tante hadde ikke barn, og onkel var som en idealonkel for meg. Han hadde vært skihopper på nasjonalt nivå og var en ivrig friluftsmann. Siden jeg bodde der vinterstid, ble det mange aketurer i Konnerudbakkene og mange kvelder med skigåing i Haukåsløypa, etter at onkel kom hjem fra jobben som verksmester hos busselskapet Helling-bussene i Drammen – riktig navn var SH Busslinjer AS.
En arbeidsmann
Flere år med ulike jobber fulgte for min far. Han hadde ingen utdannelse, og måtte derfor ta de arbeidene som bød seg. Jeg husker at han fortalte han hadde vært med på å male jernbanebrua over Drammenselva.
Senere ble han formann ved en kalksteinsmølle i Drammen under krigen. Det var der han pådro seg sykdommen silikose. Mølla var, så langt jeg har grunn til å tro – men ikke har fått endelig bekreftet – drevet av A/S Råstoff. Den leverte sannsynligvis råstoff til A/S Drammen Glassverk. A/S Råstoff (den tids skrivemåte) var eid av onkel Sverre, som før metalleventyret på Lierskogen må ha vært involvert i gruvedrift, antakelig ved å hente kalkstein fra gruver for knusing ved mølla på Svelvikveien. Det var der far, onkel Trygve og ti andre arbeidere etter hvert pådro seg silikose.
Det var ti mann på mølla, fortalte pappa. Alle ble syke og fikk diagnosen i løpet av de første årene etter krigen. De fleste døde i løpet av slutten av førtiårene og utover på femtitallet. Men pappa nektet å gi opp. Han var sta som en bukk, og mente selv at det som holdt ham i live lenger enn mange av de andre, var at han fortsatte å jobbe og holde seg i aktivitet – koste hva det koste ville.
Sykdommen hans var alltid til stede i hverdagen vår. Jeg husker godt at lungekapasiteten på et tidspunkt, etter at vi hadde flyttet til Hokksund i 1964, ble målt til å være nede i 20 prosent. Han var kontinuerlig under oppfølging av dr. Thiis-Evensen ved Hydros anlegg på Herøya utenfor Porsgrunn. På den tiden var han en av landets fremste spesialister på denne typen lungesykdommer. Sakte, men sikkert ble pappa svakere. I april 1973 sa hjertet stopp.
Da norske myndigheter i 2013 begynte arbeidet med å etablere Helseregisteret, fikk jeg vite at jeg kunne hente ut hele sykdomshistorien hans derfra. Det gjorde jeg, men opplysningene ga ingen nye svar – kun en bekreftelse på det vi allerede visste fra før.
Natur og villmark
Pappa var spesielt glad i natur og villmarksliv. De minnene står fortsatt skarpt for meg fra guttetida på Lierskogen. Min venn Per Ovenstad, som gikk klassen over meg, var en nær kamerat. Våre foreldre hadde også mye omgang. Det var derfor naturlig at Per og jeg skulle få være med fedrene våre på orrhaneleik oppe på Stormyra – et sted som ligger på åsryggen øst for Oppsal i Lier, og noen kilometer nord for Lierskogen sentrum.
Jeg husker den natta som om det var i går. Pappa vekket meg klokka ett. Det var blytungt å stå opp midt på natta; jeg var ikke stort mer enn åtte–ti år. Vi hadde pakket sekkene kvelden før, og i stummende mørke ble motoren startet. Så trillet vi nedover gjennom et helt stille Lierskogen og bort til Per og faren hans, Erling, som bodde like ved dagens samfunnshus. De sto klare på trappa; Per og jeg fant plass i baksetet, og fedrene tok plass foran.
Strekningen inn til gården Gulliksrud var ikke lang – omtrent tre og en halv kilometer – men i svarte natta føltes det som en evighet. Derfra gikk ingen bilvei videre. Bilen ble parkert på snuplassen, og sekkene med varm kakao til oss gutter, kaffe med litt "attåt" til fedrene, og et par matpakker ble slengt på ryggen. Så bar det innover i skogen.
Erling var kjent i området og fant veien. Gamle tømmerslep dannet et slags spor, men det hjalp lite i det nattsvarte. Det var skummelt å gå der inne. Tåkedotter drev mellom trærne, og granbaret hang tungt av fuktighet. Skyggene var lange, dype og forunderlige – det var nesten trolsk stemning.
Etter en times tid lysnet skogen svakt foran oss. Vi nærmet oss myra. De voksne ba oss være tause, og på rekke og rad listet vi oss frem mot ei gammel koie. Den sto skeivt, støttet opp av noen krokete furulegger som nesten hadde vokst gjennom veggen. Den ene gavlen hadde rast delvis sammen, og det var gjennom den vi krøp. Inne i koia rigget vi oss til på soveposene. Den andre gavlveggen sto fortsatt, men de nederste bordene manglet, og dermed hadde vi fin utsikt utover myra – i teorien. Tåka lå så tett over bakken at vi knapt kunne se mer enn et par meter. Vi kunne bare håpe at den ville lette. Uten det ble det ikke mye å se av verken orrhane eller -høne.
Vi gutter lå halvveis i døs på soveposene, mens fedrene satt og hvisket dem imellom. Om vi duppet av eller ikke, er jeg ikke sikker på, men plutselig kjente jeg pappa ruske i meg: «Våkne, gutt – nå begynner det å bli liv på myra!» Vi skimtet først ingenting, men hørte tydelig hanens karakteristiske «tjoing». Spillet var i gang. Etter hvert begynte skygger å danse der ute, selv om konturene var uklare i disen. Så begynte tåka sakte å løfte seg, og vi kunne skimte en sju–åtte fugler på spillplassen. Hønene holdt seg i ytterkant og diltet rolig rundt mens de ventet på at hanene skulle bli ferdige med sine oppgjør.
Det blinket i røde hanekammer og hvite halefjær. I den lette tåken virket de like mye opp og ned som frem og tilbake. De skarpe «tjui»-lydene gjallet. Klør hogg i fjærdrakt. Det var lutter intensitet – en kamp om retten til liv videre, ikke en kamp om å ta liv. Da lyset ble sterkere, lå tåka som et lokk et par meter over myra. Under dette lokket var sikten nær perfekt. Vi så hvert eneste utfall, hvert byks, hvert hopp. Etter rundt en times spilling ble det lengre mellom angrepene. Til slutt ga den ene opp, og vinneren kunne begynne på dagens egentlige arbeid: å bedekke så mange høner som kreftene rakk.
Min fars søsken
Jeg husker de fleste av fars søsken godt: tantene Ragnhild, Borghild, Gunvor, Anna og Margit – og onklene Petter, Henry, Arne, Trygve og selvfølgelig pappa, Olaf. De var alle det man gjerne kalte «alminnelige arbeidere», selv om enkelte nok hadde en form for yrkesskole eller fagopplæring.
Så langt jeg vet, arbeidet de fleste av brødrene på jernbaneverkstedet i Drammen, med unntak av onkel Henry og min far. Onkel Henry jobbet mer enn femti år ved A/S Rødskog Brug & Guldlistefabrik – en imponerende innsats, og et arbeidsliv av den gamle, solide sorten.
Onkel Petter
Jeg vet ikke sikkert hvor onkel Petter jobbet, men antar det var ved jernbanen, slik som mange av brødrene. Vi hadde bare sporadisk kontakt med ham og hans kone, gjerne i forbindelse med familiesammenkomster. Det jeg husker best, er at han alltid var blid, full av påfunn og små historier – og at han var svært flink til å synge og spille gitar. Evnen til å synge var forresten utbredt i søskenflokken, og noe av det har jeg nok arvet.
Onkel Henry og tante Ella...
Onkel Henry sto min far nærmest, slik jeg husker det. Han jobbet i over femti år ved A/S Rødskog Brug & Guldlistefabrik, en av de mange tradisjonsrike industribedriftene i Drammen. De bodde i Landfalløya 98 så lenge jeg kan huske, rett over brua, ikke langt fra der trikken snudde i gamle dager. De hadde dessuten hytte på Holmsbu og en snekke i havna på Musøya, rett nedenfor hjemmet deres. Onkel Henry og tante Ella var hjemmekjære folk. Feriene besto i tre uker på hytta i Holmsbu – og så hjem igjen. Det var slik hvert eneste år. Men onkel Henry var en mild og god mann, og hjalp ofte min far etter at han ble pensjonist. Han kom til og med helt inn til Fornebu én gang – noe han selv opplevde som å komme til en helt annen verden. De hadde én datter, Erna, som var gift med Leif.
Onkel Trygve og tante Elisabeth («Bettan»)...
Så lenge jeg kan huske, bodde onkel Trygve og tante Elisabeth – alltid kalt "Bettan" – i Roald Amundsens gate 2 på Gulskogen, like ved dagens kjøpesenter. Der bor min kusine Karin i dag; hun overtok barndomshjemmet. Trygve og Bettan hadde to døtre, Karin og Unni. Karin er litt eldre enn meg.
Onkel Trygve arbeidet ved jernbaneverkstedet. De hadde hytte på Kommersøya ytterst i Sandebukta. Jeg kan huske vi var der noen få ganger, og at vi lekte mye med kusinene våre.
Det skulle gå helt til begynnelsen av 1990-tallet før vi fikk god kontakt igjen. Et kjært minne er da onkel Trygve og Unni kom på besøk til oss i Hortensveien på Barkåker i 1991. Jeg skulle kjøre lastebil for Sjøbodkoret i forbindelse med konserter på Brygga i Tønsberg den dagen, og onkel ble med.
Jeg husker godt hvordan vi dro ut på Nøtterøy for å hente bilen, og hvordan han tålmodig ble med og lastet utstyr. Karin og jeg har holdt god kontakt siden – særlig etter at Liv og jeg gikk fra hverandre, og jeg flyttet tilbake til Drammen.
Tante Ragnhild og onkel Martin...
Jeg tror tante Ragnhild må ha hatt en finger med i spillet da mine foreldre traff hverandre. Hun jobbet nemlig ved konfeksjonsfabrikken A/S Bruun & Bruun i Schultzgate på Strømsø – samme sted som min mor. Der jobbet også filletante Ragna Henriksen, en gammel venn av mine foreldre fra Åmot-området.
Tante Ragnhild var livlig, kunne både spille piano og synge, og bidro sterkt til stemningen når det var selskap. Hun giftet seg før krigen med Martin Sand, som kom fra en gård i gamle Skoger kommune. Jeg husker ham som verksmester i A/S Svein Helling Busser, senere SH Busslinjer AS. I yngre dager var han en profilert skihopper for Drafn, og premiesamlingen hans var stor. Den ga tante Ragnhild til klubben etter at han gikk bort, og den står fortsatt på klubbhuset i Austadlia.
De to var nære venner av mine foreldre, og de var ofte sammen når det var fest. Ragnhild var dessuten leder av "husmorgymnastikken" på Lierskogen på femtitallet – et tiltak etter initiativ fra min mor og Husmorlaget. Tidlig på femtitallet bodde jeg noen uker hos dem. De holdt til i Kollenveien 17, i enden av Haukåsløypa. Det var vinter, og onkel Martin var en ideell lekekamerat for en liten gutt. Vi akte i Gamlebakkene og gikk på ski i Haukåsløypa nesten hver kveld etter at han kom hjem fra jobb. Mine foreldre hadde vært mye på Konnerud i sin ungdom og hadde også hytte der en tid.
Tante Anna og onkel Frank...
Tante Anna var gift med onkel Frank. De bodde i nærheten av Knud Schartums gate langs Nedre Eikervei, mellom Sundhaugen og Gulskogen gård. Huset de leide besto av tre sammenhengende leiligheter i én etasje og lå litt for seg selv ute på et jorde. Vi måtte gå en sti for å komme dit. Jeg vet ikke hva onkel Frank arbeidet med. Hva tante Anna gjorde yrkesmessig, er jeg heller ikke sikker på. Jeg vet at hun hadde psykiske problemer og var innlagt flere ganger på Lier Psykiatriske Sykehus. Diagnose kjenner jeg ikke til, men i selskapelig lag husker jeg henne som blid, varm og vennlig. De fikk aldri barn. Tante Anna ble født i 1902 og døde i 1985. Onkel Frank, også født i 1902, døde i 1959.
Tante Borghild og onkel Olaf...
Tante Borghild og hennes mann, som også het Olaf, bodde i Pølsesvingen på Nedre Eikervei. Jeg tror huset står der fortsatt, men er ikke helt sikker. Jeg vet ikke hvilke yrker de hadde.
Det jeg husker, er hennes milde og glade vesen. Hun fleipet alltid med oss barn, særlig når hele tanteflokken samlet seg på Lierskogen for å høste frukt og bær. Vi hadde stor hage med epler, pærer, rips, solbær, stikkelsbær – alt mulig. Det meste ble syltet, og mye av eplene ble levert til fruktpresseriet i Lier. Til gjengjeld fikk vi store mengder eplemost hjem.
De hadde en sønn, Kåre. Han var travtrener og hadde egen stall på Bjerke travbane. Han ble mye snakket om i familien da han dro til USA med en hest på femtitallet og kom hjem med gode resultater. Han hadde et svakt ben etter poliomyelitt i ung alder. Jeg besøkte ham på Bjerke et par ganger.
Tante Gunvor og onkel Ivar...
Dette var tanten vi hadde aller nærmest forhold til. De bodde i Moegården på Grønland 91 i Drammen, like ved bestemor. Leiligheten var enkel og liten – tre rom, bygget som en del av et gammelt gårdsanlegg. På kjøkkenet kom man inn direkte fra gårdsrommet, og herfra videre inn i soverommet som både tante Gunvor og bestemor delte, og videre inn i stua mot gaten.
Fire barn vokste opp her: Åge, Reidun, Bjarne og Tore. Åge var dreier ved Drammen Slip & Verksted og var fem år på Syd-Georgia på hvalfangst. Han var fars yndling – alltid blid, sosial og elsket av alle. Han hadde en dragning mot damene, og var gift med Karin, som de voksne ofte kalte «jålete» og altfor stram. Jeg likte Åge veldig godt, og inviterte ham senere til Bodø mens vi bodde der – jeg betalte reisen.
Bjarne var brannmann ved stasjonen på Bragernes torg. Vi stakk ofte innom og hilste på når han var på vakt. Brannvesenet ble også tilkalt flere ganger til fabrikken på Lierskogen, hvor det var høy brannfare. Jeg husker spesielt godt én brann: under engelsktimen på skolen.
En elev ropte plutselig: «Det brenner i Tangen!»
Alle stormet til vinduet. Jeg så røyken velte opp – og så min far stå på taket med brannslange i hendene, iført Borsalino og lagerfrakken som vanlig. Lærer Grosvold ga meg lov å løpe hjem, og da jeg kom inn porten, sto både far og fetter Bjarne der – brannmannskapene hadde kommet så raskt at de fikk kontroll før det tok helt av.
Tore og Reidun var de to yngste. Tore var også dreier på Drammen Slip & Verksted. Han giftet seg med Eva, fikk tre barn, og ble senere skilt. I nyere tid har jeg hatt kontakt med hans sønn, Rune Harald, som har blitt en sentral kulturpersonlighet i Drammen.
Onkel Arne og Tante Mary...
Onkel Arne og tante Mary bodde i Skogliveien 38 på Gulskogen, rett overfor jernbaneverkstedet på Sundland. De hadde en sønn, Øystein, som jeg ofte lekte med.
Etter at bestemor på Sundhaugen døde i 1961, ble det tydelig at det hadde oppstått en splittelse i søskenflokken. Jeg har aldri klart å finne den reelle årsaken, men antar det kan ha hatt sammenheng med arveoppgjøret – uten at jeg vet det sikkert.
Svein Erik – min storebror
Svein
Erik ble født 17. juli 1938. Det første jeg husker om ham, var at han skulle på
en spesiell skole fordi han stammet kraftig. Det har vært antydet – med et
glimt i øyet – at jeg kanskje kunne ha skylden, men det er aldri blitt hevdet
av ham selv. Noe sikkert svar får vi aldri. Det eneste som er klart, er at mor
behandlet oss ulikt. Om det skyldtes alder eller andre forhold, forblir
ubesvart.
Han begynte i lære som elektriker, men fullførte ikke utdanningen. En periode jobbet han som elektrikerlærling i Oslo. Jeg husker også at han fikk jobb på det tekniske tegnekontoret ved Drammen Slip & Verksted – "Slippen" – rundt 18-årsalderen. Gitaren var han allerede sterkt knyttet til. På Slippen traff han folk fra mange land. Jeg husker godt da han tok med et par afrikanere hjem en ettermiddag. De satt på hjørnerommet i 2. etasje hjemme i Tangen og spilte og sang – også afrikanske rytmer. Jeg satt stille i et hjørne og lyttet. Jeg må ha vært rundt 10–11 år.
Det var også på denne tiden han kjøpte sin første bil: en enorm Hudson 112 Coupé fra 1938. Å klatre inn i baksetet var for meg som å gå inn i et eget rom og sette seg i en sofa.
Ungdomsgjengen samlet seg ofte i andre etasje. Der sto radiokabinettet med platespiller – 78-plater – og der fikk jeg mitt første kyss. En av jentene på 17–18 syntes tydeligvis det var morsomt å erte den lille pjokken. Svein Erik jobbet nå og da på fabrikken, særlig under streiken midt på femtitallet. Men det som virkelig preget ham, var musikken. Under tiden som elektrikerlærling i Oslo traff han en gjeng musikere fra Bærum. De ble venner for livet, og dannet bandet "Silver Tune Band," med klarinett, saksofon, trekkspill, trompet, trommer – og Svein Erik på gitar og vokal.
Bandet fikk sitt første spilleoppdrag på Sletta, danseplattingen på Lierskogen. Derfra gikk det slag i slag. De spilte nesten hver helg i over tjue år, ofte både fredag og lørdag, mest i Lier og Asker. Forsamlingslokaler var det nok av på femtitallet: Borgestad, Husmorhuset, Haugestad, Sjåstad, Trudvang, Egge, Meierisalen og flere til. Jeg husker også da de spilte på Kiel-ferga et år, men karrieren til sjøs ble kort. Det var ikke nok inntekt i det på fulltid, og det ville krevd et liv de ikke ønsket. Da jeg fikk sertifikat, ble jeg ofte hentet inn som sjåfør og "flyttemann" for instrumentene. Kveldene tilbrakte jeg på festen, danset og underholdt damene bandmedlemmene måtte ha med. Dermed fikk jeg god trening i både vals og sving. Litt grunnlag hadde jeg fra danseskole i Drammen da jeg var sju. Jeg ønsket egentlig å synge selv, men det ble aldri noe av.
På slutten av femtitallet ble Svein Erik sammen med Sissel Verne fra Engelsrud, datter av diakon Verne på Dikemark. De giftet seg mot slutten av tiåret. Ikke lenge etter vervet han seg til FN-tjeneste i Gaza. Jeg husker godt turen til Fornebu da vi fulgte ham til DC-3-flyet som skulle ta ham av gårde. Da han kom tilbake et år senere, gikk ekteskapet i oppløsning. Sissel hadde funnet en annen mens han var borte – så tydelig at hun til og med kom hjem til mine foreldre med den nye mannen på slep. Da oppgjøret skulle ordnes og ting deles, eksploderte min far og utbrøt: «Hun skal ikke få en krone mer!» Svein Erik svarte med et raseri jeg aldri hadde sett før, stormet ut og tok med seg hele dørkarmen. Saken ble aldri nevnt igjen.
Mange år senere, etter flere år som pleier på Dikemark, ble han sammen med naboen sin, Anne Lise Seljelid fra Brønnøysund. Hun hadde et barn fra før, Gro, født i 1965. Den gang var hun sammen med Egil, men hans alkoholproblemer gjorde forholdet umulig. Svein Erik ble først en god venn – så mye mer. Jeg bodde en periode hos Svein Erik mens jeg jobbet i Norsk Flyindustri AS på Fornebu. Selskapet var en del av Fred. Olsen-konsernet og utviklet både flyet NFI Finnmark 5A og Norges første sportsbil, Rally.
I 1967 giftet Svein Erik og Anne Lise seg på Rådhuset i Drammen, med bandmedlem Carl Otto Vatne som forlover. Begge fortsatte å jobbe på Dikemark. Han tok først realskolen, så gymnaset, så sykepleierutdanningen – og til slutt spesialisering i psykiatri. Målrettet og dyktig. Samme år fikk de datteren Heidi. Etter mange år på sykehuset søkte han jobben som Medical Officer i oljeselskapet ELF Aquitaine på Frigg-feltet. Der tok han seg av småskader, sykdom og psykiske utfordringer blant arbeidsfolkene på plattformen. Noen ganger ble han hentet med helikopter for å bistå andre installasjoner eller skip i området. Der ble han værende helt til pensjonsalder.
Vi hadde god kontakt gjennom årene, besøkte hverandre ofte. Samtidig var det noe uuttalt mellom oss, noe dypt. Kanskje fordi vi begge var lukket av natur. Jeg søkte sjelden hjelp, og når jeg gjorde det, ble ofte Svein Erik rekruttert av mor til å ordne opp. Det kan ha satt spor.
Jeg husker spesielt da jeg kom til St. John i New Brunswick etter flygerutdanningen og måtte ringe hjem for å låne penger til billetten videre. Igjen var det Svein Erik som hjalp til. Det var som om hele livet mitt hadde skapt ekstra oppgaver for ham – allerede fra den dagen jeg ble født. Mor behandlet oss ulikt. Det var tydelig. Og det satte preg på oss begge.
Virksomhetsutvikling...
Far utviklet sin forretningsidé i et lite lokale i Langes gate 14–16 på Strømsø i Drammen. Bakerst mot Webergs gate 19 – eiendommen til tante Ruth, der fetter Rune vokste opp – lå grensen for lokalet. Idéen var enkel: kjøpe inn rene metallråvarer fra lokale fabrikker og skraphandlere. Ofte dreide det seg om deler fra bilbatterier, motor- og maskindeler, sikteduk fra papirfabrikkene, dreiespon, VVS-artikler i messing og kobber, elektriske kabler, innredningsdetaljer i metall, elektriske motorer og lignende. Utviklingen gikk langsomt; det var nedgangstid på 1930-tallet og deretter krig.
Av årsaker jeg aldri helt har fått klarhet i, kom min onkel – min mors bror – inn i virksomheten. Han så raskt potensialet utover smia i Langes gate. Ifølge hva jeg ble fortalt, hadde han utdannelse innen metallurgi og forretningsdrift fra Frankrike, og han var kjent for å drikke kaffe med sukker i. Minner jeg sitter igjen med, er at onkel og hans kone Edith alltid ga inntrykk av å være litt finere enn andre. Hvorfor jeg følte det slik aner jeg ikke.
Et slags kompaniskap oppsto etter hvert, uten skriftlige avtaler. Det skulle mine foreldre senere bittert angre på. For far betydde nok slektsbåndet til kompanjongen at skriftlighet ikke var nødvendig — "man snyter ikke sine egne", var tanken. Men dette viste seg å være et taktisk trekk fra min mors bror.
De fant en gammel bondegård på Lierskogen, nedlagt som gårdsbruk, tett ved der Liertoppen senter ligger i dag. Eiendommen ligger på andre siden av motorveien i forhold til Liertoppen, og ble bygget om til en mer omfattende produksjon enn smia kunne romme. Bygningene står der fortsatt, ombygget til andre formål, men eiendommen eies fortsatt av aksjeselskapet A/S Råstoff. Selskapet, som drev metallproduksjon — det vi i dag kaller gjenvinning — var eid av Sverre Pettersen, min mors bror. Senere ble eierskapet overført til hans sønn, Bjørn Pettersen, og videre til hans sønn som driver stedet i dag.
Hele fabrikkhistorien førte over tid til at far opplevde en sosial avstand til sin egen familie. Dette forstod jeg først i voksen alder; han verken ønsket eller søkte denne avstanden, men den ble et faktum. I samme periode, fra omkring 1955 og de neste åtte–ti årene, oppsto også andre stridigheter i familien — ikke bare mellom far og hans svoger, men også mellom far og hans egne søsken.
Et sentralt punkt var booppgjøret etter foreldrene som bodde på Sundhaugen. Kombinasjonen av et flammende temperament og psykiske problemer hos noen søsken gjorde at konfliktene eskalerte. Minner jeg har tyder på at kontakten med fars familie falt mot nesten ingenting i slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet. Det sosiale kvantespranget var tatt — og det gikk ikke upåaktet hen. Penger og ulik økonomisk situasjon spilte utvilsomt også inn. Diskusjoner om salg av huset i Sundhauggata og hvor pengene i boet skulle "ligge" bidro til uroen. Mange spørsmål ble aldri besvart.
Personlig opplevde jeg far som filantropisk i forhold til arbeidere — han brydde seg om de svake og stilte ofte opp. Var det hans måte å betale avlat på, eller ren empati? Jeg tror det var empati, ansvar og omsorg. Han kunne også være svært følsom; jeg husker episoder av melankoli og sterke følelsesutbrudd, etterfulgt av anger. Han hadde et kraftig temperament, men også stor omsorg.
Et annet trekk var arbeidsformen hans: ofte manisk, med et ekstremt tempo, og sjelden annet enn hans egen metode som akseptabel. I ettertid har jeg spekulert i om han kunne ha hatt en manisk-depressiv / bipolar reaksjonsprofil. Hadde man spurt fagfolk den gang, hadde svaret sannsynligvis vært nei — men jeg kjenner igjen mønstre i meg selv som minner om det jeg så hos ham. Dette førte til et konstant spenningsfelt mellom oss. Jeg kunne knapt gjøre noe riktig etter hans målestokk; alt jeg gjorde ble ofte møtt med kritikk eller avvisning. Først etter at jeg flyttet til Danmark i 1997, begynte jeg for alvor å se sporene av dette i meg selv — og det ga mye ettertanke, særlig i forholdet til Morten i en periode.
Meg selv...
Mine formative år ble tilbrakt på Lierskogen. Fra jeg var rundt tre år til jeg fylte atten – fra 1949 til 1964. Bare femten år, men i ettertid forstår jeg at de femten årene formet mer enn noen andre perioder i livet. Man preges av de rammene man vokser opp i, og jo yngre man er, desto sterkere setter ting seg.
Det aller tidligste minnet jeg har, er egentlig helt uvesentlig, men det har festet seg – og det ble ofte gjenfortalt i familien med mye latter. Min tante Ragna og min mor brukte meg som prøvedukke for et skotskrutete seleskjørt tante hadde sydd til noen hun skulle besøke i Oslo. På vei innom oss måtte jeg opp på sofaen for å få skjørtet på, fordi jeg var omtrent samme størrelse som den som egentlig skulle ha det. Forsmedelig, men visst nok veldig morsomt for de voksne.
Slektsforskning...
På syttitallet lagde noen av mine fettere og kusiner et slektstre som viste at den tidligste kjente stamfaren antakelig kom fra Tyskland og var "stiger" – altså gruveingeniør – ved Blåfargeverket på Modum. Flere i slekten jobbet i industrien i Drammensområdet, særlig på jernbanens store verksteder på Grønland.
I årene før og under krigen arbeidet min far i en kalksteinsmølle på Tangen, like utenfor Drammen sentrum. Dette skulle vise seg å bli både verre og bedre enn å bli sendt på slavearbeid for tyskerne. Det ble brakt inn kalkstein – sannsynligvis fra gruver i nærheten – og den ble knust til videre bruk. Samtidig begynte far å eksperimentere med å smelte metaller. Det smeltede metallet ble støpt i barrer og solgt til støperier.
Råvarene kom fra fabrikker, verksteder og skraphandlere. Det kunne være sikteduk i messing og bronse fra papirfabrikkene, dreiespon, avkapp fra elektriske kabelfabrikker, motor- og maskindeler og mye annet. Metallet ble analysert, sortert og blandet etter bestemte formler før det ble smeltet i elektriske eller oljefyrte ovner og støpt i barrer. På den tiden fantes det knapt plast – det meste ble laget av metall i en eller annen form.
Min mor ble født i huset hvor tante Ruth senere bodde og drev frisørsalong, i Webergs gate 19. Tante Ruth ble enke i 1946. Mannen hennes, som arbeidet sammen med min far som lastebilsjåfør, var hardt angrepet av silikose og døde samme året som jeg ble født. Hun og onkel Trygve hadde én sønn, Rune, født i 1944. Tante Ruth giftet seg aldri igjen, og far ble i praksis en slags erstatningsfar for dem begge. Webergs gate 19 ble et naturlig samlingspunkt i familien – ikke bare ved høytider, men også når man "var i byen". Det lå jo midt i smørøyet.
Utover i årene rett etter krigen vokste fars virksomhet i Langes gate og fikk godt fotfeste. På et tidspunkt i denne perioden kom min mors bror med i virksomheten, på den administrative og finansielle siden. Onkel Sverre kom tydeligvis fra et annet sosialt sjikt enn far. Han hadde utdannelse fra Frankrike og bar preg av å ha opparbeidet seg et annet ståsted – med ett bein i arbeiderklassen og ett i det mer borgerlige. Far hadde på sin side solid forankring i arbeiderklassen i Drammen. I starten fant de tonen. Men det er vanskelig å blande familie og forretninger, og hos oss ble dette etter hvert et problem av anselig størrelse. Et fellestrekk – sett i ettertid – var onkels tilbøyelighet til nepotisme. Dette mønsteret skulle jeg igjen møte senere i livet, både i Norge og utenlands.
Rundt 1949 hadde virksomheten vokst nok til at den trengte større lokaler og mer arbeidskraft. Bedriften må ha vært en av de aller første reelle gjenvinningsbedrifter i moderne forstand, og markedet var både stort og lønnsomt. Derfor begynte man å se seg om etter større plass, og ikke lenge etter falt valget på Lierskogen – den lille bygda 13–14 kilometer fra Drammen og omtrent like langt fra Oslo. Det ble starten på både en industriell og en familiær epoke som skulle prege oss alle.
Lierskogen...
Bedriften kjøpte et eldre og heller dårlig vedlikeholdt gårdsbruk på Lierskogen – et våningshus, et fjøs, en låve og litt jord. Etter det som er blitt fortalt, flyttet vi inn omtrent samtidig med min tredje fødselsdag, 1. februar 1949.
Gjennom femtitallet vokste både fabrikken og jeg side om side. Bygningene, lageret og hele området ble en enorm leikeplass. Det er faktisk fullt mulig at spiren til mitt senere liv i luftfarten ble plantet nettopp her. Forsvaret leverte nemlig alt overskuddsmateriell til fabrikken, og ikke bare norsk. Gammelt tysk materiell fra krigen kom også i store mengder.
Jeg husker flere tonn med tyske uniformsemblemer, oppbevart i 200-liters oljefat nede på det vi kalte «tomta». Det var området bak smelteriene – en åpen flate brukt til lagring og til alt mulig annet som ikke fikk plass innendørs.
Fabrikken hadde flere smelteovner: en for rødgods, en for bly og tinn, en for messing. Rødgods- og messingovnene var de største. Bare én ovn var elektrisk: messingovnen, plassert i det som en gang hadde vært fjøset. De andre sto i de nyere lager- og smeltebygningene som ble reist etter hvert, døpt «aluminiumen» og «rødgodsen» etter metalltypen som ble produsert der.
Miljøet var både brannfarlig og giftig – uten at det så ut til å bekymre noen særlig. Forsiktighet var et fremmedord. For oss unger var området en skattekiste av merkelige gjenstander. Blant annet fant vi tekniske apparater fulle av kvikksølv. De ble raskt demontert, og kvikksølvet ble helt over i reagensrør vi hadde sneket til oss på laboratoriet.
Jeg husker jeg satt ved kjøkkenbordet og trillet sølvglinsende kuler rundt på mors voksduk. Hun syntes de små kulene så morsomme ut, men forklarte bestemt at nå måtte jeg flytte meg – maten skulle på bordet. Hun tørket av duken som om det bare var litt støv. Ingen av oss ante hvor giftig stoffet egentlig var. Kvikksølv brytes nesten ikke ned i naturen og hoper seg opp høyere opp i næringskjeden. Det gir grunn til ettertanke, sett i ettertid.
En annen ting som foregikk på fabrikken, var avbrenning av isolert kabel. Det er en prosess jeg i ettertid har tenkt mye på.
Avbrenning av kabel...
Fabrikken fikk store mengder avkapp og feilproduserte kabler fra ledningsfabrikkene i Drammen. Alt kom i digre bunter og ruller som ikke hadde passert kvalitetskontrollen. Kobberet inni kablene var det man ville fram til. Metoden var brutal: På et område på rundt hundre kvadratmeter ble det lagt ut bølgeblikk, kablene ble stablet i et 30–40 cm tykt lag, dynket i litervis av fyringsolje – og satt fyr på.
Så lå det der og brant. I dagevis. Ofte en hel uke. Røyken sto som en svart, tung sopp rett til værs, stinkende og giftig som bare det. Men på den tiden var det ingen som snakket om miljø, forurensning eller helserisiko. Det var bare slik man gjorde det.
Rolls-Royce og PBY Catalina...
Skrapmetallet som kom fra Forsvaret var ren skatt for en guttunge med eventyrlyst. Vi fant gyroer som kunne demonteres og spinnes, og vi fant alt mulig av motordeler. Men mest av alt husker jeg den ene pallen ute på tomta, der en komplett 12-sylindret Rolls-Royce Merlin-motor sto. Plugget i alle hull, merkelapper intakte, nærmest ny. En slik motor ville vært en formue i dag.
Og så kommer minnene som virkelig satte seg: tre store, imponerende Consolidated PBY Catalina-flykropper lå bak på tomta og ventet på opphugging. To lå riktig vei, og én lå på ryggen. Vingene var kappet utenfor nacellene, haleflaten var tatt av – men ellers var flyene hele.
For oss gutta var dette vårt eget luftfartseventyr. Vi fløy verden rundt i fantasien. I cockpittene, i kabinen, opp ned, fastspent – og med lukta av gammelt fly, olje og eventyr i nesa. Jeg kan fortsatt kjenne den lukta den dag i dag.
Etter hvert ble de hugget opp og smeltet ned. Eventyret forsvant – i hvert fall nesten. Livet tok over. Det skulle leves, ikke bare drømmes.
Skolens Københavntur...
I 7. klasse på Heia Skole sparte vi gjennom hele skoleåret til en klassetur som avslutning på Folkeskolen. Våren 1960, da jeg var 14 år, var kassen full nok. Overlærer Grosvold organiserte alt, og noen foreldre ble med. Vi skulle reise med Danskebåten fra Oslo til København. Den la til rett ved Amalienborg, og bare reisen nedover var en fest for en gjeng ungdommer som nettopp hadde begynt å merke hormonene røre på seg.
På båten møtte vi elever fra flere andre skoler. Jeg husker spesielt en klasse fra Bøler – og ei jente derfra som het Birte. Jeg ble hodestups forelsket. Heldigvis skulle deres klasse også hjem med samme båt. Det gikk varmt i blodet. I København sov vi i gymsalen på en lokal skole. Det gjorde ikke noe – alt var spennende. Mitt aller første besøk i Tivoli sitter fortsatt som et blinkende minne, og jeg gikk spøkelsestoget så mange ganger at jeg var kvalm. Vi tok også toget til Helsingør og besøkte Kronborg slott, en mektig og historietung opplevelse. Turen ble en kjempesuksess for hele klassen.
Da vi kom hjem ventet eksamen, og så sommerferien. Etter det skulle jeg videre til Framhaldsskolen på Høvik – den tids utgave av dagens 10. klasse, beregnet på oss som ikke nødvendigvis var de akademiske typene. I ettertid føler jeg vel at jeg ikke helt passet inn. Minnene herfra er blandet. Noen gode glimt – og noen mindre gode. Vennekretsen ble større, for elevene kom fra et langt større område enn jeg var vant til fra Heia skole. Det åpnet nye dører, men også nye utfordringer.
Bedehuset ble kirke...
Et av de tydeligste minnene er byggingen av kirketårnet. Det ble faktisk konstruert ute på vår egen gårdsplass, bit for bit, av lokale håndverkere og gode venner. Bedehuset var et naturlig samlingspunkt for hele bygda – lenge før Husmorhuset kom. Her ble det holdt alt fra møter til høytidsmarkeringer og sosiale samlinger. Jeg husker særlig misjonskveldene hvor det ble vist lysbilder og gjenstander hentet fra fjerne land. Lite visste jeg da at jeg senere i livet skulle bli nokså kritisk til ideen om å "kristengjøre" andre folkeslag. Men den gangen var det en del av bygdelivet, og ingen stilte mange spørsmål.
Pelle...
Årene gikk, og man vokste til. Men et minne står i en klasse for seg: Pelle – min aller beste venn. Vi hadde hund allerede før flyttingen til Lierskogen, en schäfer som het Duncan, men ham husker jeg ikke. Pelle, derimot, var en Collie – brun og hvit – og jeg kan fortsatt se ham for meg som valp. Fra første stund hang vi sammen. Han fulgte meg til skoleporten hver morgen, og han sto der når skolen sluttet og fulgte meg hjem.
Om vinteren fikk han trekksele og pulk som pappa hadde ordnet, og vi dro ofte på tur – ned til butikken, eller til kameraten min Ragnar. Pelle fant alltid veien, og han fant alltid folkene sine. En gang skulle vi bort en helg, og Pelle ble plassert hos tante Margit og tante Martha på Pukerud – et godt stykke unna, rundt 20 kilometer. Den samme dagen ser Ragnar at Pelle kommer pesende hjem, utslitt og gjennomsvett. Han hadde altså funnet veien alene, etter å bare ha kjørt den én gang i bil. Ragnar tok ham inn, ga vann og hvile, og så ble tantene ringt opp. Hvordan hunden fant fram, forblir et mysterium. Men slik var han.
Så kom dagen jeg helst skulle vært foruten. Pelle dro på eventyr igjen – denne gangen alene – og ble funnet død ved veikanten ved bussholdeplassen på Tveita. Påkjørt. Jeg kan fortsatt kjenne sorgen som den gangen slo inn som et slag i brystet. Det var som om et stykke av meg selv ble revet bort. Hunders lojalitet og kjærlighet er uten sidestykke. Det sitter igjen – hele livet.
På bondegård...
Nabogården, der familien Finsrud bodde, ble et av mine viktigste tilholdssteder i gutteårene. Det var et lite småbruk med hest, kuer, griser og høner – og fullt av liv. De hadde tre barn, alle eldre enn meg: Tor, som ble en dyktig skihopper helt til han brakk nakken i Skui-bakken i Bærum og måtte gå med krave i årevis. Kanskje var det han som tente hoppdrømmen i meg. Så var det Karin, som var så mye eldre at jeg ikke husker så mye om henne. Og så var det "Tulla", et klengenavn – hun var bare et par år eldre enn meg, og vi var gode kamerater i de første årene på Lierskogen.
Mamma fikk melk, fløte og egg fra Finsrud, så jeg var ofte sendt dit. Det gjorde ingenting, for gården var en verden av opplevelser. Jeg fikk være med når det skulle kjøres hest, og høyonn var en fest. Å sitte på toppen av høyet på vogna opp til låven – det var stort. Fjøsarbeid var like spennende, særlig når Tor ville spøke: Han satt og melket med rolige, rutinerte drag, snudde plutselig spenen mot meg – og så fikk jeg min første smak av varm, rå melk. Fet og litt emmen. Det var bare å venne seg til landlivet. Separeringsrommet, lukta, lydene – alt sitter igjen.
Slakting var også en begivenhet. Purka skulle tas, blodpanna sto klar, og Finsrud hadde fyrt opp under. Slakteren kom i en liten varebil med lærveske full av verktøy. Jeg fulgte dem inn i fjøset når de manøvrerte grisen ut i gangen. Så kom øyeblikket: Slakteren trådte fram, satte maska – boltepistolen – i panna og slo til. Grisen falt som slått ned av lynet. De gamle slakterne kunne dette. Dyret ble hengt opp, blodet tappet, og snart sto det og boblet i panna. Røring av blod var minstemanns jobb – min. Rundt oss stimlet gårdens og naboens katter og hunder, alle håpefulle.
Nede i bakken mot butikken lå en liten bru over Grobråtenelva. Rekkverket var ikke mer enn noen vinkeljern og en spinkel plank. Perfekt for gutter som skulle møtes, hvile litt – og posere. Jeg hadde fått min første ordentlige sykkel, en mellomstor DBS med buet racerstyre. Stor stas. Og jeg hadde sett Tulla på brua. Jeg ville imponere, så jeg tok en kjekk sving bort mot rekkverket for å stoppe. Det gikk som det måtte: Jeg traff rekkverket, men ikke nok til å stoppe. Plutselig hang jeg ut over elva, med sykkelen mellom beina og hendene klamret rundt den halvslappe planken. Tulla lo så hun nesten falt av sykkelen – men hun reddet meg. Forsmedelig, men uforglemmelig.
Bilene...
Den første bilen jeg hu sker, var en FIAT Sport Sedan fra 1932. Den må vi ha hatt med oss da vi flyttet fra Selmersgate i Drammen til Lierskogen i 1949. Jeg husker turer i den, men den historien jeg fikk høre flest ganger, handler om dagen da en av arbeiderne kastet en granathylse i smeltedigelen med flytende messing uten å sjekke om det var vann i den.
Når vann møter glødende metall, eksploderer det. Det gjorde det også denne dagen. Den flytende massen traff mannen i ansiktet. Pappa var rask: Han tok brannsalven fra førstehjelpsskapet, tømte hele tuben over ansiktet hans og fikk ham inn i bilen. De sier at det bare tok rundt 20 minutter før han var på sykehuset i Drammen. Fiat'en hadde kraftig motor, og det ble til nytte den dagen. Mannen overlevde, men det ble et langt sykehusopphold.
Neste bil jeg husker, var en EMW 340 – fra fabrikken i Eisenach, tidligere BMW, men etter krigen havnet på feil side av grensa. Etter rettssak ble merket endret til EMW, selv om bilene var identiske med BMW-modellene fra før delingen. Jeg husker bilen som både romslig og komfortabel.
Den hadde framoverhengslede dører. Akkurat det holdt på å ta livet av meg. Jeg fikk sitte foran ved siden av en av fabrikkens sjåfører på vei til Drammen. Ingen sikkerhetsbelter fantes. I en venstresving rett etter Sagakafeen fikk jeg tuklet med dørhåndtaket. Døra slo opp forover som et seil, vinden rev tak – og jeg var i ferd med å bli sugd ut.
Sjåføren reagerte lynraskt. Han fikk tak i nakkeskinnet mitt, dro meg inn, og fikk stanset bilen i krysset ved Kirkelinna. Bilen hadde fått en skadet dørstropp. Jeg var uskadd – og forsto knapt hva som hadde skjedd. Men sjåføren trengte nok noen minutter for å få pulsen ned.
Streiken og skoleveien...
På femtitallet oppsto en arbeidskonflikt ved A/S Råstoff. Etter det jeg senere har funnet i årsberetningen fra Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, gjaldt konflikten oppsigelsen av en arbeider. Arbeiderne krevde at oppsigelsen skulle trekkes tilbake, og at vedkommende skulle få arbeidet sitt igjen.
Forhandlingene endte med brudd, arbeidsnedleggelse og delvis stenging av fabrikken. Jeg mener å huske at bare tre av de ansatte sto utenfor fagforeningen og valgte å fortsette arbeidet. En av dem het Crosby og bodde med sin store familie inne ved «delet» – grensen mellom Buskerud og Akershus langs Gamle Drammensvei. Han arbeidet vanligvis i det vi kalte «Rødgodsen», ved en stor, treetasjes, oljefyrt smelteovn som produserte metallbarrer.
Under streiken forsøkte Crosby og de to andre uorganiserte å holde virksomheten i gang. Også min storebror Svein Erik måtte ta et tak. Etter hvert tilspisset konflikten seg betydelig. Jeg husker streikevakter som bar geværer og marsjerte frem og tilbake foran fabrikkporten.
Mine foreldre begynte å oppleve situasjonen som så utrygg at en av karene som fortsatt arbeidet på fabrikken og leide rom hos oss, ble satt til å følge meg til og fra skolen. Han het Reidar Knutsen og kom fra Sagbukta, et lite sted langs veien mellom Drammen og Svelvik. Han må ha vært litt over tjue år den gangen. Reidar var livlig, blid og alltid smilende. Han hadde dessuten drevet med boksing, så det var nok ikke tilfeldig at akkurat han ble valgt til å være min «livvakt».
Han skulle selv få lide for sitt «streikebryteri». Karene som bodde hos oss, tok av og til en tur til Drammen etter arbeidstid og kom hjem med siste buss. Holdeplassen lå ved Evensens kolonialbutikk på Drammensveien – «Nyveien», som vi kalte den – omtrent fem hundre meter hjemmefra.
En kveld kom ikke Reidar hjem til vanlig tid. Mine foreldre hadde ennå ikke lagt seg, og etter en stund ble far urolig. Han gikk bortover mot bussholdeplassen for å se etter ham.
I grøfta ved holdeplassen fant han Reidar liggende. Klærne var revet opp, han blødde fra flere sår og skrammer, og ansiktet var i alle regnbuens farger. Etter det jeg fikk vite, hadde streikende passet ham opp etter at bussen kjørte videre, og slått ham nesten helseløs. De måtte ha vært minst to, kanskje flere, for å kunne gi ham en slik omgang. Far skyndte seg hjem etter bilen og kjørte ham til sykehuset i Drammen.
Men humøret klarte de ikke å ta fra Reidar Bom, som vi kalte ham. Det gikk ikke mange dagene før han var tilbake, hjalp til med å holde fabrikken delvis i gang og fulgte meg der jeg måtte ferdes. Han tok ekstrajobben sin alvorlig.
Som regel syklet Reidar til skolen med meg på bagasjebrettet. Én av turene husker jeg særlig godt. Nede ved Heia kom en av de streikende oss i møte og ga tydelig uttrykk for at han skulle ha fatt i meg. Det ville Reidar naturligvis ikke tillate.
Han hoppet av sykkelen og ba meg holde den. Så gikk han mannen i møte med armene hevet, klar til kamp, og gjorde i ganske klare ordelag rede for hva mannen kunne vente seg dersom han fortsatte.
Etter en hissig meningsutveksling valgte mannen å trekke seg. Han snudde og småløp mot butikken, mens Reidar og jeg kunne sykle videre til skolen. Mannen var far til en av guttene i klassen min.
Oppvekst...
Lierskogen var et helt vanlig sted å vokse opp. Kanskje litt for lite. En blanding av småbruk og større gårder, noen med ansatte fra de nærliggende sinnssykehusene – gratis arbeidskraft eller billig arbeidskraft, alt etter hvem som fortalte. Noen ble behandlet godt. Andre ikke.
På femtitallet hadde stedet fire butikker – egentlig landhandlerier – én handelsforening, et samvirkelag og kjøpmennene Evensen og Rype. I tillegg et bakeri og et postkontor. De fleste solgte bensin også. Kun én ble en ordentlig bensinstasjon og er der fortsatt.
Og så var det fabrikken, A/S Råstoff – stedets største arbeidsplass. For meg betydde fabrikken mye helt fra starten av, men det var først mange år senere jeg forsto hvor dyp innvirkning den hadde hatt.
Folkeskolen...
Heia skole hadde fire klasserom, og i begynnelsen gikk vi annenhver dag. Rektor Grosvold sto for driften. Sønnen hans, Håkon, var eldre enn meg og ble flyger han også. Vi møttes igjen flere ganger i voksen alder – på crewrommet i Tromsø og på en fest 50 år etter skolestart. Et arrangement som for meg ble en påminnelse om at mange roller fra barndommen aldri dør ut.
Vi var rundt 20 i klassen. Jentene – Berit, Inger-Johanne, Liv, Inger, Mona og Eva – satt på vindussiden. Gutta – Roy, Per, Kåre, Tore, Ragnar, Martin, Jan, Kjell og jeg – satt mot gangen.
Gamle pulter med skrått lokk, fulle av innskjæringer fra generasjoner før oss. Kateteret foran, vedovnen ved døra. Bakerst: skap med glassdører, fullt av utstoppede dyr, filmframviser, tekniske hjelpemidler og bøker. Særlig de tekniske tingene fascinerte meg: en mekanisk innretning som viste sola og jordas vandring, globuser og filmframviseren.
Selb i Bayern...
Ved to anledninger, i 1954 og 1959, fikk min far komme til Rosenthal porselensfabrikk i Selb i Bayern, Tyskland. Selb lå nær grensene til Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia. Jeg fikk være med dit i 1959. Vi kjørte nedover i mine foreldres bil, en Ford Zephyr. Svein Erik og hans daværende kone Sissel, født Verne, fra Engelsrud i Asker, var også med. Vi hadde en fin tur gjennom Sverige og Danmark og krysset grensen til Tyskland ved Flensburg.
Jeg husker vi overnattet i Hamburg og gikk ut og spiste. Vi besøkte også Zillertal Bierstube, som var et meget populært sted på den tiden. Det var en stor hall med scene, hvor et stort messingblåserorkester spilte ompa-ompa-musikk, iført lederhosen med seler og tyrolerhatter. «Deutsche Gemütlichkeit» på sitt aller beste!
Kanskje mest imponerende var serveringsdamene, som med en utrolig teknikk kunne bære ti–femten kjempeseidler med øl i et forrykende tempo. Litt av en opplevelse for en gutt på tretten år!
Yrkesskole og SS Christian Radich...
Etter folkeskolen gikk jeg på framhaldsskolen ved Høvik skole i Lier, hvor jeg blant annet hadde lærer Thorsen. Våren 1961 var også dette skoleåret avsluttet. Deretter arbeidet jeg et halvt år som hjelpegutt ved Bernt Mathisens bilverksted på Heia, Lierskogen, før jeg søkte og kom inn på Oslo Yrkesskole. Jeg begynte på mekanikerlinjen, som etter planen skulle etterfølges av bilmekanikerutdanning. Kanskje var dette veien å gå. Luftfarten hadde ennå ikke begynt å gjøre seg gjeldende som et mulig yrkesvalg.
I denne perioden hadde jeg også andre jobber. Blant annet var jeg lagerekspeditør hos Emil Jensen & Co., det store varehuset på Bragernes torg i Drammen. Det var et godt sted å være. Jeg husker særlig lagersjef Kjell Rokke, og en streng dame inne på lageret som øyensynlig betraktet det som sin viktigste oppgave å holde orden på alle oss unge som arbeidet der.
Mens jeg gikk på Oslo Yrkesskole, vokste trangen til opplevelser og eventyr. Jeg hadde lenge tenkt på å reise til sjøs og tilbrakte mange timer på Honnørbrygga i Oslo, der skoleskipet SS Christian Radich lå i vinteropplag. Etter hvert ble jeg kjent med noen av dem som var om bord. Jeg søkte om plass og ble tatt opp til et tre måneders dekkskurs sommeren 1962.
Oppholdet på Christian Radich ble en stor læringsperiode. Det viktigste var ikke bare det sjømannsfaglige, men erfaringen med å leve og arbeide som en del av et mannskap. En stor seilskute fungerer bare når menneskene om bord fungerer sammen.
Hvert medlem av mannskapet er som en tann i et tannhjul. Mangler én, påvirker det hele maskineriet. Samarbeid, ansvar og hensyn til andre blir svært konkrete begreper når man er avhengig av hverandre for at arbeidet skal flyte. På en seilskute merkes dette særlig tydelig.
Jeg hadde tre fantastiske måneder på Christian Radich. Vi seilte blant annet til London og tilbrakte nesten en uke i storbyen. Der besøkte vi St. Paul's Cathedral, spiste middag i Sjømannskirken og var på mottakelse i Norway House.
Tilbake i Norge var vi målskute ved en stor regatta i Oslofjorden. Vi lå til ankers utenfor Fjærholmen på Føynland, like utenfor Tønsberg. Lite visste jeg da at vi mange år senere skulle bo ikke langt unna.
Bruddet med Lierskogen...
Da jeg fylte atten, var mine foreldres tid på Lierskogen forbi. Det hadde oppstått en dyp og etter hvert ubotelig uenighet mellom mine foreldre og min mors bror Sverre og hans kone Edith.
Far hadde gjennom årene fortalt at han var blitt lovet aksjer i virksomheten. Mine foreldre skulle også ha fått løfte om at huset vi bodde i, skulle være deres hjem så lenge de levde. Dette skulle gi dem en trygg alderdom etter alle årene de hadde lagt ned i oppbyggingen av fabrikken.
Men avtalene var ikke skrevet ned. For far hadde slektskapet og et håndtrykk vært tilstrekkelig. I ettertid er det lett å se hvor sårbart dette gjorde ham.
Det som i familiens forståelse hadde vært et kompaniskap, viste seg å være en ansettelse med løfter som mine foreldre aldri opplevde at ble innfridd. Bruddet ble særlig bittert på grunn av måten far fikk beskjed på.
Slik jeg husker historien, hengte Sverre opp et oppslag på tavla ved stemplingsklokka om at far ikke lenger skulle være disponent. Far var bortreist og visste ingenting før han kom tilbake og selv leste oppslaget. Sverres sønn Bjørn skulle overta stillingen.
Konflikten hadde nok pågått en stund, men denne avslutningen satte dype spor. For far handlet det om mer enn å miste en stilling. Arbeidsplassen, hjemmet og slektsforholdet var vevd tett sammen. Han hadde lagt ned en stor del av sitt voksne liv i virksomheten.
Jeg husker også hvor langt han kunne strekke seg for familien. Da Sverre og Edith bygde hus på Strand, vest for Fornebu, kjørte far i månedsvis dit etter arbeidsdagen på fabrikken. Han utførte byggearbeid selv og fulgte opp håndverkerne. Slik jeg oppfattet det, var dette uttrykk for lojalitet: Det var jo hans svoger.
Samtidig ble far stadig mer plaget av silikosen. Det gjorde situasjonen enda vanskeligere. Avslutningen på Lierskogen ble derfor både et arbeidsmessig og et personlig brudd – slutten på en epoke som hadde preget hele familien, og som for meg hadde rommet nesten hele barndommen.
Møtet med Liv og vårt bryllup
Under oppholdet mitt på Modum ble jeg forelsket i en av sykepleierne. Hun het Liv og kom fra Halsa på Helgelandskysten i Nordland. Hun hadde gjennomført sykepleierutdanningen ved Menighetssøsterhjemmet i Oslo og var nå inne i sitt pliktår.
Det var ikke enkelt å utvikle et forhold mens jeg var pasient. Men ved hjelp av gode venner fikk vi likevel noen stunder sammen. Søsterhjemmet lå nesten vegg i vegg med sanatoriet, og jeg ble av og til fulgt over dit i all stillhet.
Etter hvert besøkte vi også mine foreldre på Hokksund ganske regelmessig. Far satte særlig stor pris på Liv og gledet seg over samværet. Han så nok i henne en mulighet for stabilitet i livet mitt. Det skulle han få rett i.
Da oppholdet på Modum var avsluttet, fikk jeg en hybel i Eilert Sundts gate 34 på Frogner i Oslo og arbeid som nattevakt på Esso-stasjonen i Vika. Det ble mye reising mellom Oslo, Modum og mine foreldre på Hokksund. Vi besøkte også Svein Erik og Anne Lise og barna deres på Dikemark.
Sommeren 1969 planla vi vår første tur nordover sammen. Liv hadde ferie i juli, og jeg skulle få møte foreldrene og søsknene hennes på Halsa.
Far hadde ordnet det slik at vi kunne få overta en gammel Opel Rekord fra 1952 etter fetter Tore i Drammen, dersom vi fikk den i stand til å klare turen. Vi tok imot tilbudet, satte bilen i stand og la i vei.
Turen nordover gikk fint, helt til vi skulle kjøre av ferga på Engavågen i Meløy. Livs søsken sto på kaia og ventet, men bilen ville ikke starte. Det ble et litt annet førsteinntrykk enn vi hadde sett for oss. Med hjelp fra fergemannskapet fikk vi skjøvet bilen på land og etter hvert startet den, før vi fortsatte den siste biten til Halsa.
Naturen gjorde et overveldende inntrykk på meg. Like viktig var den varme mottakelsen fra Livs familie. Hun var eldst av sju søsken, og med en stor slekt ellers ble det mange mennesker å bli kjent med. De knappe fjorten dagene ble godt fylt med besøk.
Før hjemreisen måtte startmotoren tas ut og sendes til Bodø for reparasjon. Kaia til Livs far viste seg å være en utmerket arbeidsplass: Gjennom ei luke i plankedekket kunne jeg komme til under bilen.
På hjemveien kjørte vi til Mo i Rana og fulgte Blå vegen inn i Sverige. Vi overnattet på en samegård på fjellet et stykke innenfor grensen. Det var lite fyring, så vi krøp tidlig under de store dynene for å holde varmen. Det oppholdet fikk følger: Morten var på vei.
Ikke lenge etter fortalte Liv at hun var gravid, med forventet fødsel i begynnelsen av april 1970. Det var en stor glede, selv om det ikke var planlagt. Nå ble det mye å ordne. Liv fikk arbeid ved Bærum sykehus, og gjennom en oversøster der fikk vi leie en leilighet bare noen hundre meter unna. Jeg mener den lå i Rudsveien på Gjettum.
Bryllupet ble bestemt til 4. oktober 1969 på Halsa. Vielsen skulle foregå i kirken, og festen på Kafé Flipper på Ørnes. Livs foreldre og søsken tok seg av mye av forberedelsene. Vi reiste nordover omtrent en uke i forveien for å hjelpe til.
Mine foreldre og Svein Erik og Anne Lise kom et par dager før bryllupet. Vi fikk tid til noen turer på Halsa og i området omkring. Far satte stor pris på naturen og på å møte nye mennesker, men silikosen gjorde reisen anstrengende for ham.
Bryllupsdagen kom med strålende sol fra skyfri himmel. Det var nesten vindstille og behagelig, om enn litt kjølig. Etter vielsen sto Liv og jeg på kirketrappen i det klare høstværet og tok imot gratulasjonene.
Så gikk turen ned til kaia. Onkel Ole fra Ørnes hadde stilt ringnotsnurperen M/S Bamse til disposisjon for å frakte selskapet til festen. Havet var speilblankt. Et av de sterkeste minnene mine er synet av far til rors. Han nøt hvert minutt og sto der nesten hele veien, til onkel Ole måtte overta for å legge til nedenfor Kafé Flipper.
Etter middagen fortsatte festen med musikk og godt humør. Livs fetter Sigfred spilte hammondorgel, og fetter Hans var seremonimester. Først ut i de små timer gikk vi ned til kaia for hjemturen.
På reisen tilbake til Halsa var det fortsatt helt vindstille, med måneskinn fra en skyfri himmel. Og ved roret sto far igjen.
Familieliv i nord...
På Tverlandet utenfor Bodø hadde vi hjemmet vårt i Bjørnhaugen 18. Her vokste barna opp, mens Liv og jeg forsøkte å få arbeid, skolegang og familieliv til å henge sammen.
Liv var travelt opptatt med både jobb og utdanning. Hun tilbrakte mange timer ved skrivebordet under trappa i kjellerstua. I denne perioden hadde vi hjelp i huset av en voksen dame som tidligere hadde vært hushjelp hos Koch-familien i Bodø. Hun var en solid støtte i den travle hverdagen vår.
Thomas begynte på skolen, og etter hvert oppdaget vi hvor raskt han lærte, og hvor lett han fant seg til rette sosialt. Morten gikk på ungdomsskolen, trivdes og gjorde det godt med skolearbeidet. Vi begynte også å snakke om hva han skulle velge videre.
Morten var en snill og omsorgsfull gutt, noen ganger kanskje nesten for snill. Han fikk en god vennekrets på Tverlandet, og flere av vennskapene har holdt seg gjennom livet.
Nina hadde en tydelig lederrolle blant ungene i nabolaget. Vi kunne ofte se henne ute på veien foran huset, i full gang med å organisere lek og moro. Samtidig ble ungdomsårene hennes krevende, både for henne og for oss som foreldre. Skolehverdagen var vanskelig, og vi hadde jevnlig møter med læreren hennes, Gunnar Arntsen.
Sett fra mitt ståsted kjente jeg igjen noe fra min egen ungdom: motsetningene mellom barnet som ville bestemme selv, og foreldrene som forsøkte å sette grenser. Det var en vanskelig tid, og forholdene satte sitt preg på familien.
Etter hvert begynte Liv å ta opp spørsmålet om vi skulle flytte sørover. Jeg var i begynnelsen lite innstilt på det. Men da det åpnet seg muligheter for arbeid sørpå, ble tanken mer konkret. Vi sto igjen foran et valg som ville få betydning for oss alle.
Familien flytter til Vestfold
Sommeren 1990 flyttet vi fra Tverlandet til Vestfold. Mitt nye arbeidssted ble Torp, mens Liv fikk arbeid i Tønsberg. Vi hadde også venner i området, blant andre mine kolleger Glenn og Håkon og deres koner Inger og Liv.
Før flyttingen hadde vi sett på flere eiendommer, blant annet i Søbyåsen i daværende Våle kommune. Vi lette først og fremst litt utenfor Tønsberg, hvor vi kunne få mer plass for pengene. Til slutt falt valget på Hortensveien 191 på Jareteigen, med postadresse Barkåker.
Huset hadde en grunnflate på omtrent 130 kvadratmeter, med kjeller, andre etasje og garasje. Tomta var på rundt tre og et halvt mål, i hovedsak hage med frukttrær og bærbusker. Eiendommen var i god stand og hadde tidligere tilhørt rektor ved Jareteigen skole, som lå bare et par hus bortenfor. Vi fikk etter hvert god kontakt med familien som hadde bodd der.
Flyttingen sørover foregikk i juni, og omkring 1. juli var vi på plass i huset. Vi hadde forlatt det leide hjemmet på Tverlandet, og alle eiendelene våre var kommet frem. Anne Lise og Svein Erik var på besøk og ble til uvurderlig hjelp i flyttesjauen.
Den gamle Jareteigen skole var på denne tiden i ferd med å bli en montessoriskole. Vi bestemte at Thomas skulle begynne der. Det skulle vise seg å bli et godt valg. Slik jeg ser det, fikk både undervisningsformen og miljøet stor betydning for hans personlige utvikling, på skolen og senere i livet.
Liv begynte ved sykehuset i Tønsberg. Det gikk ikke lang tid før hun fikk stillingen som daglig leder ved den psykiatriske enheten Linde. Det førte etter hvert til større oppgaver og ofte lange arbeidsdager.
Vi hadde fått et nytt hjem og nye rammer for hverdagen. Etter mange år i Nord-Norge skulle vi nå finne oss til rette som familie i Vestfold.
Et nytt liv etter flygerkarrieren
Årene etter flyttingen til Vestfold ble preget av tilbakevendende problemer med øynene. Regnbuehinnebetennelsen førte til flere langvarige og kompliserte sykehusopphold. Samtidig ble jeg fulgt opp og utredet av Legenemnda for flygere, under ledelse av dr. Per Årva.
Etter en omfattende vurdering ble det besluttet at jeg skulle avslutte flygerkarrieren gjennom ordningen som gjerne kalles «Loss of Licence». Det innebar at forsikringen ved tap av den medisinske godkjenningen kom til utbetaling. En viktig del av livet mitt var dermed avsluttet, og jeg måtte finne andre oppgaver å bruke erfaringene og arbeidslysten på.
En av mulighetene vokste frem gjennom kontakten med George Preiss. Vi hadde møttes i forbindelse med innføringen av GPS som navigasjonsstøtte i flyene på Torp. George arbeidet ved Statens kartverk og hadde omfattende kunnskap om satellittnavigasjon.
Sammen gikk vi i gang med å etablere en skandinavisk utgave av tidsskriftet GPS World. Jeg opprettet Olsen Norge AS som ramme rundt virksomheten, og vi etablerte kontor i Andebuveien 76 på Sem. George tok permisjon fra arbeidet sitt for å delta i prosjektet.
Gjennom ham fikk jeg også anledning til å delta i det internasjonale samarbeidet om den sivile bruken av GPS. Jeg ble medlem av en underkomité for tidsangivelse i Civil GPS Service Interface Committee, CGSIC. Arbeidet berørte et av grunnlagene for satellittnavigasjonen: den nøyaktige tidsmålingen.
George og jeg reiste flere ganger til Washington for å delta i møter. Perioden min i organisasjonen ble forholdsvis kort, men den ga nye kontakter og innsikt i et fagfelt som var i rask utvikling.
Samtidig var familielivet i endring. Liv og jeg gikk etter hvert hver vår vei. Forsikringsoppgjøret bidro til at vi kunne ordne det økonomiske uten store vanskeligheter. Eiendommen på Ringshaug ble delt, huset vi hadde bodd i ble solgt, og Liv bygde en enebolig på den fradelte tomta.
For oss begge begynte en ny epoke. Min vei førte tilbake til Drammen.
Jeg flytter til Drammen
Jeg fant en liten kjellerleilighet i Svaleveien 16 på Konnerud. Det var ikke et sted jeg kunne tenke meg å bli boende lenge, men det kunne fungere som et midlertidig hjem.
Dagen jeg forlot Tønsberg, sitter fortsatt tydelig i minnet. Jeg kjørte mot Drammen i en lånt bil, med fortvilelsen og gråten helt oppe i halsen. En depresjon seg innover meg, og de tunge tankene var vanskelige å drive bort.
Den gangen forsto jeg lite av hvorfor depresjonene var en del av livet mitt. Den forståelsen kom først senere, etter at jeg hadde flyttet til Danmark. Men jeg hadde en måte å komme meg videre på: Jeg søkte kontakt med andre mennesker eller satte i gang med et prosjekt. Slik hadde jeg ofte klart å løfte meg selv etter håret.
Denne gangen tok jeg blant annet kontakt med kusinene mine, Unni og Karin, døtrene til fars bror Trygve. Begge bodde i Drammen. Unni hadde mistet mannen sin noen år tidligere. Karin, som var jevngammel med meg, hadde tidligere bodd i Vadsø med familien. Etter hvert ble det særlig henne jeg fikk god kontakt med.
Jeg hadde også arbeid å gå til. Myrvang Reklame i Kobbervikdalen hadde kjøpt rettighetene til GPS World Scandinavia og engasjert meg til å drive prosjektet videre. Samarbeidet ble imidlertid vanskelig, og tidsskriftet fikk ikke den responsen i markedet vi hadde håpet på.
Det ble noen utgivelser, men kanskje var vi for tidlig ute. GPS hadde ennå ikke fått sitt brede gjennombrudd, og mange av bruksområdene var fortsatt under utvikling.
Samtidig begynte jeg å lete opp gamle kjente i Drammensområdet. En av de første var Dag Frode Nordset fra Hokksund. Ham og kona Helle hadde vi blitt kjent med tidlig på syttitallet, da de leide leiligheten i andre etasje hos mine foreldre i Rørenveien.
Helle var lærer på ungdomsskolen i Hokksund, mens Dag Frode arbeidet i forsikringsselskapet Vesta. De var varme og sosiale mennesker som raskt ble en del av familiens omgangskrets. Senere hadde jeg også en kort periode vært kollega med Helle på ungdomsskolen.
Nå skulle kontakten med Dag Frode åpne en ny dør.
Rådgivende oppdrag i Drammen...
En dag jeg satt på kontoret hos Myrvang Reklame, fant jeg telefonnummeret til Dag Frode Nordset og ringte ham. Ti minutter senere sto han foran meg. Det viste seg at han ledet en transportbedrift rett over veien, i samme del av Kobbervikdalen.
Bedriften het SkanTermo AS og var eid av Harald Becke Gregersen fra Holmestrand. Den opererte omkring sytti vogntog i internasjonal temperaturregulert transport av fisk, blomster, grønnsaker og andre lettbedervelige varer. Bilene kjørte over store avstander, fra Finnmark i nord til Sicilia i sør.
Etter kort tid engasjerte Dag Frode meg i virksomheten. Den opprinnelige tanken var å utstyre vogntogene med GPS, slik at transportene kunne følges opp og styres fra kontoret i Kobbervikdalen. Men arbeidet mitt kom først og fremst til å dreie seg om organisasjonen og arbeidsmåtene på kontoret.
Her var det funksjoner for økonomi og avregning, personalarbeid og administrasjon. En sentral del av virksomheten var transportmeglingen. Omtrent ti medarbeidere, alle med sjåførbakgrunn, forhandlet frem oppdrag og koordinerte hvor og når varene skulle hentes og leveres, til hvilken pris og på hvilke vilkår.
Arbeidet var til tider svært komplisert og krevde at medarbeiderne håndterte mange forhold samtidig. For meg ble det tydelig at GPS ville kunne bli et viktig verktøy i en slik virksomhet. Likevel var det organisasjonsarbeidet som fikk størst plass i mitt engasjement.
Arbeidsmetodene og erfaringene sprikte, særlig blant transportmeglerne. Jeg la derfor opp til et seminar over to helger på Holmestrand Hotel. Målet var å formulere en felles visjon, tydelige mål og strategier for det videre arbeidet.
Til gjennomføringen fikk jeg med psykolog Sigmund Rotbæk fra Sylling, som jeg kjente fra tidligere. Seminaret ble gjennomført som planlagt, og opplevelsen etterpå var at vi hadde fått et bedre felles utgangspunkt.
Kort tid senere flyttet virksomheten til nye lokaler i nærheten. Det understreket følelsen av en ny start. Mitt eget engasjement nærmet seg samtidig slutten, og jeg begynte igjen å tenke på hva jeg skulle ta fatt på videre.
Planlegger Spaniaopphold...
Som pensjonist hadde jeg fått mulighet til å undersøke en tanke jeg lenge hadde gått med: Kunne et opphold på Costa del Sol i Spania være noe for meg?
Flere av mine tidligere kolleger i Widerøe hadde valgt å slå seg ned der etter avsluttet flygerkarriere. Noen bodde fast i Spania, mens andre tilbrakte vinteren i solen og sommeren hjemme i Norge. Jeg ville finne ut om en slik tilværelse også kunne passe meg.
Jeg tok kontakt med et par kolleger som allerede kjente området. De ga meg råd om hvor jeg kunne leie en leilighet, og om praktiske forhold jeg burde tenke gjennom før avreisen.
Etter hvert kom detaljene på plass. Jeg fikk også ordnet forlenget leie av bilen jeg disponerte gjennom SkanTermo i Drammen. Dermed lå det til rette for å kjøre sørover og prøve livet på solkysten.
Men før turen gikk videre til Spania, hadde jeg lovet å komme en tur til Danmark igjen.
Mellomstopp i Danmark
Før Spaniaoppholdet gikk turen til Langelund på Jylland. Ragnhild og jeg fant raskt tonen, og mellom oss utviklet det seg et varmt og nært forhold. Hun var et menneske med stor innlevelse, humor og et positivt syn på livet. Vi hadde lett for å le sammen, og jeg ble også fort gode venner med hundene hennes.
Ragnhild hadde flyttet til Langelund i januar 1997, etter at ekteskapet hennes var avsluttet og de tre barna var blitt voksne. Huset skulle etter hvert bli vårt felles hjem, men det visste vi naturligvis ikke da.
Jeg fikk snart møte familien hennes. Eldstedatteren Ayoe Bettina hadde to små barn, Helena og Daniel. Jeg hjalp til da de skulle flytte fra Jylland til Sjælland. Sønnen Bo var under utdanning til maskinmester, mens yngstedatteren Gitte studerte engelsk og dansk ved universitetet i Odense.
Ragnhild hadde også ordnet en felles kveld på et hotell i Brædstrup. Der spiste vi middag mens en revy ble fremført på scenen. Det ble en strålende aften. Jeg opplevde barna hennes som åpne og imøtekommende og fikk en god følelse av å være akseptert.
I oktober 1997 kom Ragnhild på besøk til meg i Drammen. Vi hadde noen deilige høstdager med lange spaserturer i Bragernesåsen. Vi kjørte også til steder hun kjente fra ungdommen.
Hun hadde nemlig bodd i Norge på sekstitallet, først som ungpike hos familien Michelet på Blommenholm og senere med arbeid i blomsterforretning og gartneri. Det var også i Norge hun hadde møtt sin tidligere mann Finn, som tjenestegjorde på Kolsås.
Vi har siden undret oss over om våre veier kan ha krysset hverandre allerede den gangen. Jeg arbeidet på Fornebu og besøkte av og til Kolsås sammen med venner. Men om vi faktisk møttes, får vi neppe vite.
Ragnhild hadde gjennom mange år arbeidet med pleie og omsorg. Hun hadde også en sterk tilknytning til dyr, helt fra oppveksten på småbruk i Sønderjylland. Hundeoppdrettet var en viktig del av livet hennes. Kennelnavnet Sommerlyst stammet fra Sommerlystvej, der hun tidligere hadde bodd med familien.
Ryggproblemer hadde gjort at hun etter hvert gikk over fra store pyreneerhunder til tibetansk spaniel. Hundene skulle få en stor plass også i mitt liv og bli en felles interesse som førte oss på mange reiser.
Da Svein Erik og jeg gjorde oss klare til å kjøre til Spania, avtalte vi et opphold hos Ragnhild i Langelund underveis. Planen var at hun senere skulle komme etter med fly, når hun hadde ordnet huset og fått pass til de hundene som skulle bli igjen hjemme.
Turen til Spania
Etter noen dager hos Ragnhild i Langelund fortsatte Svein Erik og jeg kjøreturen sørover. Første stopp var i Werl nær Dortmund, hvor vi besøkte Anne Lises halvsøster Connie og mannen hennes, Werner. Vi hadde vært hos dem tidligere og ble også denne gangen tatt godt imot.
Dagen etter kjørte vi videre til Lyon. Etter en overnatting fortsatte vi mot Pyreneene. Vi hadde bestemt oss for å legge veien om Andorra, siden ingen av oss hadde vært der før.
Været hadde vært fint og nesten sommerlig. Men etter en lang tunnel kom vi plutselig ut i full vinter, med snøvær og omkring tretti centimeter nysnø på veien. Vi hadde sommerdekk. Det ble forsiktig kjøring frem til første parkeringsplass, hvor vi bestemte oss for å snu og finne en annen vei sørover.
Vi kom oss videre gjennom fjellene og overnattet utenfor Barcelona. Derfra gikk turen inn i landet, via Zaragoza til Madrid. Litt nordvest for byen fant vi et særegent hotell i et tidligere kloster.
Neste etappe førte oss sørover forbi Toledo og videre til Granada. Etter et kort stopp fortsatte vi forbi Málaga og frem til solkysten.
Gjennom arbeidet sitt i Elf Aquitaine hadde Svein Erik fått anledning til å leie en leilighet nær Elviria, mellom Fuengirola og Marbella. Her bodde vi i fjorten dager og brukte tiden til å besøke forskjellige steder i området.
Forholdet mellom oss var ikke enkelt i denne perioden, og samtalene ble stort sett begrenset til det dagligdagse. Da oppholdet nærmet seg slutten, kjøpte jeg en flybillett til ham, og han reiste tilbake til Oslo.
Tidlig i desember sto jeg forventningsfull på flyplassen i Málaga og ventet på Ragnhild. Og der kom hun, med hundene Lha-Lo og Pierre!
Vi kjørte til leiligheten i Fuengirola, som skulle være hjemmet vårt de neste månedene. De første dagene gikk med til å innrette oss og bli kjent med byen.
Leiligheten fungerte godt, men vinteren ble kjøligere enn vi hadde forestilt oss. Vi måtte etter hvert kjøpe dyner hos Jysk – som også hadde butikk i Spania. Solkysten kunne by på kalde perioder, særlig innendørs.
Julen feiret vi i den skandinaviske kirken i byen. Det ble en hyggelig del av oppholdet, som også ga oss tid til å snakke om fremtiden og hvor vi skulle skape et felles hjem.
Vi hadde egentlig planlagt en rolig hjemreise med besøk hos venner og stopp på interessante steder. Men da vi satte kursen nordover den 28. februar 1998, fikk vi begge en sterk lengsel etter å komme hjem. Turen ble derfor langt mer direkte enn planlagt.
Underveis drøftet vi om vi skulle slå oss ned i Norge eller Danmark. Ragnhild hadde nylig kjøpt huset i Langelund, og det virket lite fornuftig å selge det igjen etter så kort tid. Vi bestemte oss for å skape vårt felles hjem der.
Da vi svingte inn i Langelund, var Spaniaoppholdet over. Det som hadde begynt som en plan om å prøve pensjonistlivet på Costa del Sol, hadde ført til en ny tilværelse i Danmark – sammen med Ragnhild og hundene.
Vårt hjem i Langelund
Da vi hadde hvilt ut etter hjemreisen fra Spania, begynte vi å planlegge hvordan huset i Langelund kunne tilpasses vårt felles liv. Ragnhild hadde ikke rukket å gjøre så mange forandringer før Spaniaoppholdet, og nå tok vi fatt sammen.
På eiendommen sto en liten garasje, litt forskjøvet i forhold til huset. Den var vanskelig å bruke til bilen vår, en Volkswagen Multivan campingbil. Samtidig regnet vi med å få besøk av familie og venner som trengte overnatting.
Vi bestemte oss derfor for å bygge garasjen om til to små gjesteværelser, med dusj og toalett imellom. På en senere tur til London kjøpte vi et lite skilt med navnet Buckingham Palace, som fikk plass ved inngangen.
Siden har vi kunnet si til overnattingsgjester at vi nok skal få Elisabeth til å reise til Balmoral den helgen!
Etter hvert fulgte flere prosjekter. Vi fikk lagt nye kloakkledninger, utvidet terrassene og laget carport, verksted og plass til redskaper. Huset fikk blant annet nytt ståltak, nye vinduer, havestue og overbygget terrasse.
Innendørs pusset vi opp med maling, tapeter og nye gulv. Bad og toalett ble fornyet, og vi skaffet møbler som passet til hjemmet vårt.
Senere laget vi jordkjeller bakerst i hagen og fikk asfaltert innkjørselen. Eiendommen ble inngjerdet og uteområdet delt i tre hager, slik at vi kunne ha oversikt over hundene når de var ute.
Slik formet vi huset og hagen gjennom mange små og store arbeidsoppgaver. Langelund ble vårt felles hjem.
Szczecin år 2000
En av våre første utstillingsturer sammen gikk til Szczecin i Polen i år 2000. Vi hadde en Volkswagen Multivan med god plass og inviterte med vår venn Kjell, som skulle stille sin coton de tuléar.
Vi kjørte gjennom Tyskland, via Hamburg og Berlin, før vi satte kursen nordøstover mot Szczecin. Motorveien gjennom det tidligere Øst-Tyskland bar fortsatt preg av et ujevnt og hullete veidekke.
Vi hadde bestilt rom på Hotel Portowa i Trzebież, omtrent tre mil nord for Szczecin. Hotellet lå ved en liten fiske- og lystbåthavn. Det var stille, med få mennesker å se, og vi tok tidlig kveld. Neste morgen skulle vi inn til byen og hundeutstillingen.
Jeg mener det var i juli, og det var varmt. Ved tretiden om natten begynte hundene å gjø. Ragnhild hysjet på dem, og snart ble det stille igjen. Omkring klokken seks banket det kraftig på døra. "Harald, kom!" ropte Kjell. Jeg kom meg ut av senga og åpnet. "Hva i all verden gjør du oppe så tidlig?" "Bilen er vekk!" Først trodde jeg han spøkte, men stemmen og den urolige fremtoningen fortalte noe annet. Jeg fikk på meg klærne, og vi gikk ned til gårdsplassen.
Der bilen hadde stått kvelden før, var det tomt. Gårdsplassen var sikret med en tung smijernsport på skinner og en kraftig hengelås. Låsen hang der fremdeles, men bøylen var klippet over med et rent og skarpt kutt. Etter en del banking på dører fikk jeg kontakt med hotellverten og ba ham ringe politiet. Deretter tok jeg taxi til politistasjonen, mens Ragnhild og Kjell dro videre til utstillingen.
For min del gikk nesten hele dagen med på politistasjonen. En ung politimann skrev rapport på en gammel Remington-skrivemaskin, med én finger. Det tok sin tid. Det ble også tilkalt en tolk, men siden tolken bare kunne tysk, måtte forklaringene gå litt frem og tilbake før vi kom i mål. Til slutt bar det opp til sjefens store kontor i øverste etasje, hvor rapporten fikk en imponerende samling stempler.
Underveis hadde jeg fått ringt SOS. De ordnet en leiebil som sto klar ved SAS-hotellet i Szczecin. Da politiarbeidet var avsluttet, hentet jeg bilen og kjørte til utstillingen. Der fikk vi likevel en hyggelig stund med venner. Utstillingen gikk fint, og samme kveld satte vi kursen hjem mot Danmark. Leiebilen ble senere levert på Billund lufthavn. Vi laget en oversikt over bilen og alt vi hadde hatt i den, og sendte opplysningene til forsikringsselskapet. Kort tid etter fikk vi et godt oppgjør og kunne begynne å se oss om etter en ny bil.
Reiser og hundeutstillinger
Opp gjennom årene har Ragnhild og jeg reist mye i Europa. Som oftest har vi brukt bil og campingvogn, men vi har også kjørt med hotellovernattinger underveis.
Turene har hatt to formål. Vi liker å se nye steder, møte mennesker og bli kjent med andre kulturer. Samtidig har hundeutstillingene gitt reisene retning. Ofte har vi lagt opp ruten slik at vi kunne delta på utstillinger i helgene og bruke dagene imellom til å reise videre og oppleve stedene vi besøkte.
Vanligvis har vi hatt fire–fem hunder med i bilen. Det har krevd planlegging, både av overnattinger og de praktiske forholdene underveis. Campingplasser har vi gjerne bestilt i god tid. Når vi har valgt hotell, har oppgaven vært å finne steder som tar imot hunder. Det har heldigvis blitt enklere med årene.
Én gang reiste vi med rutefly for å delta på utstilling: til Chișinău i Moldova.
Utstillingene har ført oss gjennom store deler av Europa, fra Norden og Baltikum til Balkan og videre sørover. Vi har blant annet deltatt i Tyskland, Polen, Nederland, Belgia, Frankrike, Sveits, Østerrike, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Ukraina, Moldova og Romania. I Sørøst-Europa har vi besøkt en lang rekke land med hundene, blant andre Slovenia, Kroatia, Serbia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Albania og Nord-Makedonia.
Reisene har også gitt oss vennskap som varer utover selve utstillingshelgen. Hundene har vært et naturlig utgangspunkt for samtaler og samarbeid på tvers av språk og landegrenser.
I Storbritannia har våre gode venner Tony og Lionel vært viktige samarbeidspartnere. De bor utenfor Chester og har både tibetansk spaniel og griffon bruxellois. De har også hatt hunder fra oss boende hos seg og stilt dem ut.
Selv har vi besøkt Crufts ved Birmingham flere ganger som publikum. Der har vi møtt venner og andre oppdrettere og fått anledning til å dele erfaringer med mennesker fra mange land.
Sommeren 2023 gikk en av turene blant annet til Luxembourg, San Marino, Osijek i Kroatia og Velika Kladuša i Bosnia-Hercegovina. Underveis besøkte vi også venner i Martigny i den fransktalende delen av Sveits. De hadde hund fra oss, og vi hadde tidligere reist sammen til Crufts.
Før enkelte av reisene har venner og bekjente spurt om vi virkelig følte oss trygge i landene vi skulle besøke. Særlig gjaldt det land i det tidligere østlige Europa.
Våre erfaringer har først og fremst vært preget av imøtekommenhet, vennlighet og hjelpsomhet. Det har vært en viktig del av gleden ved å reise: å møte menneskene selv og la erfaringene utfordre forestillingene vi hadde med oss hjemmefra.
Hundene og vennskap over landegrensene...
Hundeoppdrettet har gitt oss forbindelser langt utenfor Europa. Gjennom årene har valper fra oss reist til blant annet Canada, Russland, De forente stater og Australia. Noen av reisene har jeg selv stått for, og de har gitt både nye bekjentskaper og muligheter til å møte familie og venner.
I 2023 tok jeg en kort tur til Chicago for å levere en valp til en oppdretter der.
Ved en tidligere anledning fløy jeg med to valper til Vancouver i British Columbia. Den ene ble levert til vår venn Diane. Deretter reiste jeg tilbake til New York for å levere den andre til en dansk dame som bodde på Manhattan.
På denne tiden arbeidet Thomas som instruktør ved en flyskole på Essex County Airport i New Jersey, vest for New York. Morten kom også over fra Norge, og dermed fikk vi en hyggelig uke sammen. Vi fløy blant annet med Thomas rundt Manhattan og ble også med en av vennene hans til Atlantic City, hvor vi besøkte et kasino.
Også i Pakistan har vi hatt en hund fra oppdrettet vårt. Bakgrunnen var kontakten med en tidligere ambassadør til Danmark som hadde tibetansk spaniel. Vi passet hundene hennes når hun var på tjenestereise. Senere kom datteren på besøk og reiste hjem til Islamabad med en valp fra oss.
Slik har hundene knyttet oss til mennesker mange steder i verden. Utgangspunktet har vært en felles interesse for rasen, men kontakten har ofte utviklet seg til vennskap og besøk. For oss har dette vært en verdifull del av livet med hundene.
