Mine fortellinger

Gjennom livet har jeg samlet på opplevelser, mennesker og hendelser som har gitt meg lyst til å skrive. Noen av fortellingene her er selvopplevde. Andre er diktet, inspirert av virkelige hendelser eller av spørsmål som ikke har sluppet taket i meg.

Ved hver fortelling opplyser jeg hvilken ramme den skal leses innenfor. Her gir jeg også fantasien plass – til å utforske mennesker, muligheter og hendelsesforløp.

Til iskalde og fjerne strøk

En skjønnlitterær fortelling av Harald Olsen

Innledning...
Dette er en skjønnlitterær fortelling, inspirert av Mehamnulykken i 1982 og spørsmålene jeg har sittet igjen med i årene etterpå. Gjennom et diktet hendelsesforløp utforsker jeg forestillingen om en kollisjon mellom en Twin Otter og et britisk jagerfly. Dette er en forklaring jeg selv har ment fortjener å bli tatt alvorlig. Personene, dialogene og hendelsesforløpet i fortellingen er litterære grep og skal ikke leses som dokumentasjon på hva som skjedde

Det har alltid vært spennende for utenlandske jagerflygere å komme til Norge på øvelse. Å reise fra de grønne marker i Midt-England og det varme øl på skvadronspubben, var for nyutdannede jagerflygere en stor opplevelse. De opplevde det alltid som spennende og annerledes å få lov til å fly blandt spisse Lyngsalper og høye fjell i Indre Troms. De syntes alltid at det å være i Nord-Norge, var å være på jomfruelig mark. Uberørt, nesten ikke befolket og for det meste ingen annen flytrafikk.

Men, mest spennende og fascinerende av det hele var det faktum at man her beveget seg så nær Ivan som man kunne komme uten å irritere. Kunne man komme enda nærmerer, uten å bli oppdaget? Jagerflygere er trenet til krig. En kan nesten si en mann-mot-mann-krig. Alene med sitt "sverd", skal han effektuere ordre og fatte beslutninger i rasende fart. Han er en effektiv, og lojal kampmaskin, som kan sitt kram. Men han er også individuell og egenrådig. Uten det ene, ikke det andre. Sånn var/er det.


I messa...

Diskusjonen gikk høyt i offisersmessa kvelden i forveien. Riktig nok savnet noen av karene det varme, mørke ølet, men etter hvert gled det iskalde, lyse, norske ølet ned likeså godt. Samtalene kom snart inn på oppgavene som lå foran dem. Det hadde riktignok vært berørt der hjemme også, men det var liksom nærmere her oppe, med ravnsvart nattehimmel og isnende kaldt, selv om man var kommet et godt stykke ut i mars. En av senioroffiserene var et naturligt midtpunkt ved baren. Han hadde en god del flere år på baken enn de som var samlet rundt ham, og nøt oppmerksomheten. Selv var han satt på bakken for godt, av medisinske årsaker. Men da han hadde spesielle erfaringer både fra Midt-Østen og andre steder, kunne han alltid kommandere den tiltrengte oppmerksomhet. Han ble spurt om han ikke også hadde vært her oppe i isødet før, noe han naturligvis kunne bekrefte. Om han hadde hatt nærkontakt med Ivan.

En fantastisk historie ble så servert, en han hadde trenet på lenge og hadde fått raffinert gjennom mange forestillinger ved baren. Men først; hånden gikk opp til jakkeslaget på den velpressede uniformen, en tommel ble stukket under kanten av jakkeslaget og brettet til side. Jo da, det lille, gullfarvede miniatyrflyet glimtet hissig da det kom frem i lyset. Alle nikket anerkjennende, bekreftelsen på at man både hadde sett Ivan i hvitøyet óg at man hadde vært så langt øst at man kunne se russisk territorie, var avgitt.

Briefing...

Dagen etter ble Harrier-manskapet briefet, som sedvanlig ved 10-tiden. Dagens oppgave gikk ut på å rekognosere området fra bunnen av Målselvfjorden, gjennom Slettskardet like under Kvannfjellet, opp Ballsfjorden og inn Ramfjorden, gjennom Breidvikeidet med alle sine installasjoner og over i Ullsfjorden. Der skulle de foreta en skarp sving til høyre for å komme inn i den trange fjorden Kjosen, som ville ta de over i fjorden Lyngen, like ved Lyngseidet. Her tok Wingcommander "PC" en liten pause, og fortsatte med å nevne at man skulle forsøke å unngå å fly direkte over Lyngseidet. Det var det største tettstedet de ville komme nært, så nært at det ville kunne forårsake klager fra beboerne. Og det skulle man unngå denne gangen, det hadde vært nok klager på støy og lavflygning i nærheten av befolkede områder, nå skulle det være slutt!

Han fortsatte sin briefing. Etter passering av Lyngseidet skulle oppdraget endre karakter. Målet var nå å traversere terrenget i så lav høyde og så hurtig som mulig, opp til posisjon 71º10'N og 24º00'E, hvor man skulle angripe en av den hollandske marines korvetter som var i området. Ruten skulle, etter Lyngseidet, gå korteste vei til Sørkjosen Lufthavn via Rotsundet og Reisafjorden.Tårnet i Sørkjosen skulle kontaktes for trafikkinformasjon når man nærmet seg Reisafjoden. Etter å ha passert Sørkjosen Lufthavn skulle veien legges opp dalen Rokkilvaggi, forbi de gamle sølvgruvene og direkte over fjelltoppen Luovosskaidi og rett nord mot øya Kvænangen i fjorden med samme navn. Etter å ha passert sølvgruvene skulle man observere total radiostillhet inntil man hadde gjennomført rakettangrepet på korvetten.

Derfra skulle turen gå via Langfjord (lite visste PC hva som hadde foregått der i krigens dager), og ut i Altafjorden. Der dreide man nordover i Altafjorden og inn i Vargsundet. Neste checkpoint var Kvalsundbrua øst for Hammerfest, og når man hadde passert broen lå veien nesten åpen helt fram til posisjon 71º10' /24º00'. Det skulle være absolutt radiotaushet etter at flyene hadde passert Sørkjosen Lufthavn. Etter angrepet skulle de to flyene klatre rett vest opp til 20.000 fot og melde seg tilbake på øvelsesfrekvensen. Hele oppdraget var beregnet til 2 timer og 20 minutter, inklusive angepet. Flyene var lastet med to stk. øvelsesraketter og hadde drivstoff for ca. 3,5 timer. Man hadde valgt å gi flyene en litt større tyngde i form av drivstoff, for derved bidra til å dempe noe av den verste turbulens.

Været...

Så ble været for dagen gjennomgått, og det kunne ikke være bedre. Tindrende klart, sol fra skyfri himmel, -8ºC på bakken, noe mildere ut mot kysten og over vann. Det eneste problem måtte være vinden. Været var styrt av et høytrykk over Kola-halvøya, og var såpass høyt og stabilt at det ga tette isobarer på vestsiden, hvor lavtrykkene forsøkte med iherdighet å dytte det unna veien. Det betød at det ville være et tildels sterkt, sørlig vindfelt over hele operasjonsområdet, som i vestlige områder ville gi tildels kraftig turbulens. Ute ved angrepsmålet ville vinden ha løyet noe og dreiet en del mot sørvest, men man kunne vente tildels sterk fralandsvind på Finnmarkskysten. Siden ingen av de to flyene, som utgjorde denne operasjonen, skulle lenger øst en 24º, ville de ikke bli særlig plaget av denne fralandsvind. Offiseren som foretok briefingen ga så ordet til den norske liason-offiseren, som kom med noen sluttbemerkninger.

Han startet med å si: "Husk hva som er sagt om flyvning over bebodde områder. Selv om du, som engelsk flyver, ikke syntes de så ut som det man ville kalle "bebodd område", så var det likevel det for de som bodde og levde her oppe". Videre var det dette med 24º som måtte repeteres. Det kunne få alvorlige konsekvenser for Nato, Norge og de allierte, hvis noen av flyene ble oppdaget og identifisert øst for 24º. Og ble konsekvensene alvorlige for Norge, NATO og allierte, så kunne det være grunn til å tenke på hva konsekvensen kunne bli for manskapet, hvis de ble oppdaget. Husk også på den sivile trafikk i området." Det var to i den sittende del av forsamlingen som vekslet hurtige blikk.

Offiseren pekte på kartet og Bardufoss, hvor de var i øyeblikket. Deretter pekte han på Tromsø, og så Alta og Banak, til sist Kirkenes. Han går i detalj igjennom hvilke ruteflyvninger som skal være i området. Så peker han på Sørkjosen, Hammerfest, Honningsvåg, Mehavn, Berlevåg og Vadsø og nevner spesielt at man fra disse plassene ofte får fly i relativ lav høyde, som ikke er under positiv kontroll fra noen enhet, men som selv skal sørge for separasjon fra andre luftfartøy.

Pilotene noterte ivrig, spesielt de to som skulle oppover mot Hammerfest. På kneblokka kunne man finne tider og steder, samt frekvenser til enkelte tårntjenester på de forskjellige flyplasser man kom i nærheten av. Briefingen ble rundet av, og manskapene bevegt seg ut i gangen for å ikle seg det nødvendige utstyr og hjelm, før de fortsatte ut i den knitrende kulda på Bardufoss.

Klar...

John gledet seg til turen. Han hadde vært på øvelse i Norge tidligere, på samme årstid, men alltid hadde været hindret ham i å nå sitt mål. Alltid hadde regntunge skyer og sørvest-kuling gjort det umulig å komme østover. Han var snart den eneste som ikke hadde fått tatt en titt på Ivan. Riktignok hadde han en gang fått være med å avskjære et Tu-95 bombefly i havet vest for Tromsø, skjønt avskjæring kunne man jo ikke kalle det. Russeren var i internasjonalt farvann og det eneste de kunne gjøre var å fly opp på siden av de store bombeflyene, og vinke over til manskapet derover, samt ta noen bilder. John var 33 nå. Han hadde fløyet lenge og begynte nå å lure på om han skulle skifte karriere. En venn hadde tilbudt ham en jobb som kaptein på en business-jet, med base i Southampton, kanskje det var det han skulle slå inn på.Det hørtes behagelig ut og pengene var heller ikke å se bort fra.

Han vrikket seg ned i den trange cockpiten og begynte å spenne selene fast. En av bakkemansket kom opp og hjalp ham med noen av de, og så gled det store, klare cockpitdekslet igjen, han hørte den svake hissingen av trykksystemet og kastet et blikk bort på indikatoren og så at trykket var OK. Så gikk han gjennom checklisten, den store Pegasus-motor ble startet og tommelen kom opp både der nede på bakken og i flyet ved siden, hos Charles, hans wingman på turen. Egentlig var oppdraget ren rutine, men, da været var aldeles nydelig tenkte han igjen på muligheten for å besøke Ivan. Det ville være en verdig avslutning på hans karriere.

Takeoff...

Avgangen var mot østsydøst på Bardufoss. Like etter avgang svingte de opp på en nordlig kurs og steg opp til 2000 fot. Hastigheten økte til ca. 320 knop og vingemannen la seg i fornuftig avstand, litt bak og litt over på høyre side. Man praktiserte ikke tette formasjoner på sånne oppdrag. Faren for å kunne kollidere var for stor, særlig når turbulensen var som den var. John var glad han hadde strammet setebeltene godt, turbulensen rusket i flyet, det føltes nesten som et par av de veiene han hadde kjørt på i går. De hadde hatt fri og leiet en bil og tok seg en tur til Tromsø.

Malangen forsvant bakut og de var inne i Slettskardet. Her ble turbulensen enda mere merkbar, særlig da de kom i le bak Kvanntinden på godt og vel 1000 meter, med Fiskefjellet og Vågtinden på den andre siden av eidet. Så brøt de ut i Ballsfjorden og kunne se opp mot Tromsø. Det ble litt roligere, men det varte ikke lenge. Snart var de inne over Ramfjordnes og kunne såvidt få med seg at det var militær aktivitet der nede. De kjempestore parabolene inne i dalen hadde dreiet sine hvite øyne mot himmelen og fulgte godt med i hva som måtte bevege seg der ute. Litt for høyt oppe for en Harrier.

Lyngseidet...

Han snakket med Charles over radioen, og forberedte ham på hva som skulle komme om et øyeblikk, nemlig den skarpe svingen innerst i Ullsfjorden. Han la skarpt over, oppe i hele 80º krengning, og han så i øyekroken at Charles hadde falt noe lengre bak, men fortsatt litt over. Kjosen lå foran dem, som en stadig smalere trakt, med Lyngseidet helt i spissen. Han valgte å slakke av til 230 knop mellom Tjømberg og Urda, og la seg også tett inntil skråningen opp mot Kjostindane. Høyden til terrenget som suste forbi til venstre var vel ikke mere enn 10-15 meter.

Det var deilig å fly slik. Han hadde alltid drømt om dette.Han hadde i mange timer sittet ved seilflysenteret på Sutton Bank og skuet utover den frodige Yorkshire-dalen. Dishforth like der borte, Linton-on-Ouse der nede I sør, og Leeming oppe i nord. Derfra kom det ofte jagere susende. Enten fløy de nede i dalen, på vei sørover i lav høyde, eller så løftet de seg elegant og lett opp på kanten av the Yorkshire Moors, heiområdene vest for dalen, og forsvant nordøstover i superlav høyde. Åh så fantastisk. Om noen år! Han gikk tilbake til seilflyet som lå der borte ved startpunktet. Om et øyeblikk ville han bli trukket til værs i sitt seilfly, og så kunne han ligge der på skyene å drømme seg over i cockpitten på det jagerflyet som nettopp hadde forsvunnet inn i morgensolen mot øst.

På egen hånd...

Hastigheten økte nå til 420 knop, og slagene fra den terrenginduserte turbulens ble merkbart skarpere i slagene. Men, skulle de klare å titte på Ivan innenfor gjeldende flyveplan, så måtte de ta inn litt på de beregnede passeringstider. Ikke for at det betydde noe i seg selv, det var likevel ingen som kunne følge de på radar her nede blant fjellene, eller i lav høyde på vidda. Rotsundet forsvant bak dem og John løftet flyet forsiktig opp langs Vardefjellet og da han så Hamneidet foran seg, måtte han umiddelbart legge flyet inn i en krapp sving mot sør og kalle opp Sørkjosen Lufthavn. Sørkjosen svarte umiddelbart og ønsket dem velkommen til fly-past, gjerne i lav høyde. De hadde ingen kjent trafikk i området og trykket var 1014 mb, med vind fra160º og 22 knop. Den lille, stille lufthavnen passerte raskt under dem, og John fulgte veien oppover dalen, til han så inngangen til Rokkilvaggi. Han dreide raskt og satte kursen inn dalen. Sørkjosen var altså passert. og absolutt radiostillhet var innført. Og som svar på dette faktum, rykket Charles noe lengre frem og til siden, så de hele tiden kunne bevare øyekontakt med hverandre. Han ga et signal til Charles og han fikk en tommel opp som svar. Innerst i dalen åpner det seg en ny dal til venstre.

I hele 420 knop la karene flyene over i nesten 90º krengning og økt farten ytterligere mens man sakte steg for å kunne passere fjellene på en mest en mest mulig rett kurs mot fjorden på baksiden. Når terrenget skrånet nedover mot fjorden, fulgte man det og passerte snart Kvænangen og satte nesen inn mot Langfjorden. Det gamle ankerstedet til Tirpitz passerte forbi som i en skygge, og flyene senket seg helt ned mot fjorden. Vargsundet lå åpen foran dem, men ga en helsikes turbulens.

Inne i Vargsundet, ved Lerresfjord, svingte John mot øst inn mot Lille Lerresfjord. Nede på bakken, ved naustet kastet den gamle fisker Andor seg rundt så hurtig gikta tillot, for om mulig å få sett hva dette var for slags galninger. Han fikk knapt et glimt av flyene før de buldret og hvinte seg oppover dalen Liidnavz, og han sjenket det knapt en tanke. Andor hadde aldri vært i nærheten av et fly. Oppe på vidda la de seg i lav høyde over mosen og satte kursen rett østover. 24º ble passert og John og Charles utvekslet signaler. Farten økte igjen.

Østvidda...

Nå ble hastigheten satt opp til maximum av hva flyet kunne yte i denne temperaturen. Porsangen var snart foran dem, Banak innerst i fjorden til høyre og snart bak dem. Terrenget var nå endret fra mektige fjellrygger og spisse tinder, til flat og ensformig tundralandskap. Begge karene følte at spenningen steg. De visste begge at radardekningen i retning vest fra Ivan, var bedre og bedre jo lenger øst de kom. John fiklet med IFF'en, for å se etter at den var i orden. Snart var man dypt inne på Finnmarksvidda. Det var ikke en lyd å høre på radioen. Flyene strøk lavt over vidda, men man kunne begynne å fornemme at terrenget endret seg, mindre naken tundra og mere vegetasjon, som det jo også var nedover mot Varangerbotn. Skjønt vegetasjon, knudrete, forvridde dvergbjørk forsøkte å strekke seg med et skrik etter flyene, som etterlot en ekstra trubulensomgang for de stakkars trærne i tillegg til den jevne sønnavinden.

Faktisk var turbulensen mindre kraftig her inne på østvidda. Terrenger var så flatt at det ikke kunne "rote" opp vinden som den suste fram over vidda. Der hvor det ikke var trær, kunne det av og til se ut som om hele vidda var i bevegelse. Vinden laget fokksnø selv om snøen var så hardpakket som fjell.

John visste at "Tana Fjord" lå ca. 1,5 minutt foran dem. Ved bare å løfte flyet noen få meter opp, kunne han ane Varangerfjorden der framme. Skippagurra lå rett forrut. Først senket han brått nesen og stupte med et hyl ned i dalbunnen ved elven og så løftet han flyene bare aldri så lite, og la seg over i en slak sving til venstre. Elven ble passert og han satte kursen opp dalen vest for Sørfjellet. I det de kom opp på vidda igjen, ga John signal til Charles at de skulle stige smule. De løftet flyene bratt opp ca. 100 meter og begge flyverne rettet blikket mot øst. Og der, i strålende sol, kunne de se Sovjet representert ved halvøya Polustrov Sredniy, som strekker seg nordover like vest for munningen til Murmansk fjord. De hadde klart det!

Til angrepsposisjonen...

De tapte ingen tid. Ned på terrenget igjen og vill fart på kurs norvestover. De hadde blitt enige om å angripe den hollanske korvetten fra øst, og at de ved Tana skulle starte nordover i en stor bue, som til slutt bragte de inn på en angrepskurs på 270º. Det var minst sannsynlig at "fienden" ville forvente et angrep fra denne retning. At de da ville tilkjennegi at de hadde beveget seg øst for 24º, fikk de ta med. Normalt var man ikke så streng på ikke å gå øst for graden, hvis det skjedde ute i havet, i internasjonalt farvann. Og, det var jo bare en norsk restriksjon. Juladalen og riksvegen til Berlevåg lå under dem. Veien hadde fremdeles kjempehøye brøytekanter. At noen kunne leve i dette isødet!

Trollfjorden lå under dem, og kursen ble satt mot Gamvik. Fortsatt holdt man seg lavt, men det var som om noe av stresset var gått av dem nå, og de kunne til en viss grad slappe av. John jublet inni seg. Han hadde klart det! Han visste nå han ville få den ettertraktede nålen bak jakkeslaget nå. Ingen tvil. Med Charles som bekreftende partner ville de begge få nålen. Endelig! Han hadde vært på mange øvelser her oppe i det høye arktis, og endelig skulle det lykkes også for han. Hvis han nå valgte å slutte i RAF, kunne han gjøre det og vite at han hadde fått med seg det meste. Kollfjordfjellet lå flatt der fremme. Sola var ganske lavt allerede, klokka var 13:28. Den lille Koiøya passerte under dem, og John begynte igjen å løfte flyet for å komme over terrenget der fremme.

Birdstrike...

Et skarpt rykk i flyet fortalte John at han etter all sannsynlighet hadde rammet en fugl. Hårdt denne gangen. Å treffe fugl var jo ikke uvanlig når man bedrev lavflyvning. Det var mye fugl i området, og noen av de var ganske store. Det var farlig å treffe en stor fugl direkte på, men som regel traff de på en sånn måte at de bare forvoldte mindre skade. Det var særlig farlig hvis de forsvant inn i luftinntaket til den store Rolls-Royce Pegasus Mk 105 turbofanmotor. En fugl kunne gjøre enorm skade på turbinene på en slik motor. John dreiet hodet til høyre for å se om han kunne se noe til stedet hvor fuglen hadde truffet. Han fikk sjokk. Ute på vingen, utenfor flyets festepunkt for rakettene, så han at forkanten av vingen var revet opp, og at noe av aluminiumet var bøyet bakover. Jo, det måtte være en fugl, men for en fugl.

Etter hva han kunne se, måtte det minst være en ørn. Men han kunne ikke kjenne noe på kontrollene, og han hadde hverken Master Warning eller noe lys på feilvarslings-panelet.

John satte kursen mot Kinnarodden og planla derfra å følge 71º 10' rett vestover. Han visste at korvetten ikke kunne oppfange dem på radar, hvis høyden var 50 fot eller mindre. Han slo derfor på det automatiske terrengfølge-systemet, og han kunne kaste et blikk over mot Charles som holdt seg trofast ute på høyre vinge. Han tenkte han fikk informere de hjemme om skaden når radioen igjen kunne brukes, altså like etter at angrepet var gjennomført. Nordkap-platået sèg rolig fram, og han kunne ikke fri seg fra å bli imponert over den majestetiske klippe. En verdig avslutning på landet. Instrumentene foran ham kunne fortelle det var 35 nautiske mil igjen til målet. Ildledningssystemet hadde allerede fanget inn korvetten, og begynte å beregne fart, vinkel, avfyringstidspunkt osv. Mindre enn 8 minutter igjen.

Havet her ute besto av lange dønninger. Vinden hadde sluppet taket i havoverflaten, de begynte å nærme seg lavtrykket i vest. Korvetten begynte å vokse der fremme, truende og illevarslende. 3 mil, avfyrings-systemet ble armert, 15 sekunder senere varsles det om at luft-til-bakkerakettene var avfyrt. John og Charles beveget seg noe vekk fra hverandre og passerte korvetten på hver sin side, i lav høyde, så lavt at antiluftskytset ikke kunne nå dem. Radioene ble slått på.

John opprettet kontakt med skipets kommunikasjonssenter, og fikk beskjed om fulltreffer på alle fire. Det var jo ikke virkelige raketter som ble avfyrt, men elektroniske signaler, som når de traff skipets skrog ble registrert av mottakere ombord. Mottakerne registrerte hvor treffet kom, i hvilke vinkel og med hvilke hastigheter. Ut fra dette kunne øvingsledelsen bestemme effektiviteten av angrepet. Blant annet ble det utledet hvor effektive selve raketten var, hvilke skade den ville ha forvoldt med det antatte sprenghode og hvor effektiv flyets ildlednings-computer var til å beregne avfyringstidspunktet og vinkel. Det ble også beregnet hvilke vinkel og hastighet selve flyet hadde, med andre ord hvor dyktig piloten var til å manøvrere seg i best mulig posisjon, eller hvor god flyets navigasjonscomputer var til å styre autoflightsystemet til riktig og optimal posisjon.

Hjem igjen...

John og Charles gled nærmere hverandre, og så ga John et signal til Charles at de satte nesen oppover. Hastigheten økte et kort øyeblikk til det maksimale, og så ble flyet løftet til en vertikalvinkel på nærmere 60º og bare 3,5 minutter senere befant de seg i 20.000 fot.

John fikk kontakt med øvelseskontrollen umiddelbart, og varslet samtidig om at han hadde fått en birdstrike ute på venstre vingetupp, men at det ikke påvirket kontrollene. Stemmen som kom tilbake, var tydelig norsk. Og den virket irritert. Ordren videre lød på at han skulle gå inn for landing i Tromsø og at Charles skulle til Bardufoss.

Han fikk snart kontakt med tårnet på Tromsø Lufthavn / Langnes, og Charles vinket farvel ute på vingen, da John begynte nedstigningen mot Tromsø. Innflyginingen fra nord til Tromsø Lufthavn gikk greit. En Twin Otter fra Widerøe var også på vei inn, fra Hammerfest. Da flygelederen i tårnet på Langnes spurte om han ville ha prioritet, begynte John å ane at det måtte være noe annet galt enn hans sølle lille fugletreff. Hvorfor skulle han ellers bli spurt om han ville ha prioritet. John så ingen grunn til å skulle ha prioritet, og meddelte sin beslutning videre. Han fikk da beskjed tilbake om at Twin Otteren ville lande før ham, og om han da kunne redusere hastigheten til 200 knop eller mindre. John bekreftet og reduserte hastigheten.

Landingen gikk normalt. Han rullet helt ned i sørenden av stripa, forbi Twin Ottern som nettopp hadde svingt av banen, og tok siste taxivei inn til høyre, rett mot hangardørene. Han så teknikerens bil stå utenfor, de hadde jo normalt en eller to Harrier liggende her på Langnes. Men det sto flere biler ved siden av den åpne hangardøren. Offisersbiler. Alle med motoren i gang.

Bakkemannskapet vinket ham helt frem med nesen mot den åpne hangardør. I all verden, han vinket ham faktisk inn i hangaren, samtidig som han ga signal om at motorenskulle kuttes. Ikke uvanlig når man opererte fra bombesikre overbygninger, der kunne man nemlig kjøre rett igjennom, men det hadde aldri skjedd her. Det ble stille rundt ham. Han gikk gjennom shut-down check list, og har kunne høre trykket i cockpit forsvant og at forseglingen rundt kanten ga slipp. Den store plexiglasskuppel gled opp og trappen ble satt fast på siden. Nedenfor så han sin sambandsoffiser, samt to norske offiserer stå. Han steg ned.

Sambandsoffiseren tok ham i armen og geleidet ham rundt flyet til ytterste høyre vingetupp. Igjen fikk John et sjokk. Hullet var gapende bakover vingen, i en vinkel som gjorde det umulig for ham å se omfanget av skaden fra cockpit. Langs ytterkanten av såret var delvis flyets lakk skrubbet av, men ikke alle steder. En klar grønn farve var avsatt i bruddstedet. Det var ikke en almindelig fjærdekket fugl som hadde laget det. Sambands-offiseren fortalte ham hva de nettopp hadde fått beskjed om, og spurte om John kunne bekrefte at de hadde vært i området.

Han sto ett lille sekund utenfor bildøren og så opp mot fjellene. Den kalde krigen hadde fortært enda 15 ofre.